Det tilgjengelige lekearealet utendørs i barnehager har blitt redusert over tid, mens arealet til parkering og adkomst har vært nesten uendret. Dette skyldes at regelverket gir detaljerte krav til parkering, adkomst og universell utforming, mens kravet til minimum lekeareal ble fjernet i 2006.
En stor andel av norske barn tilbringer mye tid i barnehagen. Mange studier viser at utendørs lek fremmer barns fysiske og kognitive læring, derfor er lekearealene utendørs viktige for utviklingen deres. Landskapsarkitekter som planlegger og utformer utendørs lekeområder i barnehagene må gjøre dette i henhold til gjeldende retningslinjer og krav som sikrer barns behov. Med andre ord: Lover og tydelige krav definerer handlingsrommet for landskapsarkitektenes daglige praksis og det ferdige bygde resultatet.
For å kunne planlegge et mangfoldig og fleksibelt utemiljø i barnehagen er det ve- sentlig å ha brukbart areal tilgjengelig. I mange større byer og tettsteder i Norge i dag er det fortetting og krav til maksimal utnyttelse av alle tilgjengelige areal når det rehabiliteres eller bygges nytt. Dette får også konsekvenser for planleggingen av uteareal for barn da tilgjengelig areal for lek blir begrenset, og som videre hindrer utforming av innholdsrike og gode utearealer.
Denne artikkelen forteller kort om en doktorgradsstudie av arealsituasjonen i alle kommunale barnehager i Oslo i 2010 og hvordan landskapsarkitektene opplever interessemotsetninger i sitt arbeid når de planlegger barnehager.
Som prosjekterende landskapsarkitekt, prosjektere jeg cirka 12 kommunale heldagsbarnehager i Oslo i årene mellom 2006 og 2009. Under arbeidet opplevde jeg at tydelige arealkrav for andre funksjoner enn lekearealene begrenset mine muligheter til å gi barna et lekeareal slik det indirekte kreves i barnehageloven («barn skal ha mulighet til å bevege seg»). Jeg opplevde også at mitt handlings- rom ikke ga muligheter til å gi barna det lekearealet de har behov for dersom ikke stør- re lekeareal ble bestilt av min oppdragsgiver Omsorgsbygg kommunale foretak, eieren av Oslos kommunale barnehager. I de 12 pro- sjektene varierte lekearealenes størrelse fra mer enn 24 m2 til cirka 5 m2 per barn.
Underveis forsøkte jeg å finne måter å få større fokus på lekearealene i planleggingsprosessen, men måtte innse at eget engasjement eller entusiasme ikke var nok til å kjempe frem større lekeareal per barn dersom utearealene var små. Men, for å kunne planlegge et mangfoldig og fleksibelt utemiljø i barnehagen er det vesentlig å ha tilgjengelig areal. Jeg ønsket derfor å finne svar på ulike spørsmål: Var det tilfeldig at jeg opplevde at lekearealene ble mindre enn de anbefalte 24 m2 per barn? Sikrer ikke lovverket lekeareal til barn? Opplevde andre landskapsarkitekter de samme interessemotsetningene?
For å finne svar på spørsmålene mine, valgte jeg å kombinere ulike metoder i tre del studier. Den første studien var en dokumentstudie for å få forståelse for tidligere gjeldede krav og retningslinjer for utearealene, og for å skape et grunnlag for den andre studien, en kvantitativ empirisk studie der arealdisponering i barnehagene ble målt og registrert. Sommeren 2010 under- søkte jeg hvordan bruken av utendørsarealer i alle 328 kommunale heldagsbarnehager i Oslo har endret seg over tid. Utnyttelsen av barnehagenes tilgjengelige areal ble registrert ved måling på digitale kart for hver enkelt barnehagetomt og analysert i lys av funn fra dokumentstudien for å kunne forstå hvordan tidligere og nåværende arealdisponering i utendørs lekeområder formet dem. Til slutt, i en tredje studie, ble det gjennomført en spørreundersøkelse, der alle medlemmer av Norske Landskapsarkitekters Forening (NLA) ble oppfordret til å delta. Hensikten var å undersøke om situasjonen jeg fant i Oslo var unik for byen eller representativ for hele landet. Jeg ønsket også å finne ut hvordan landskapsarkitektene erfarte sitt eget handlingsrom når de prosjekterte barnehager.
Arealnormene for størrelsen på utearealene har endret seg mye over tid. Før 1975 var det ingen entydige retningslinjer for hvordan et uteareal i en barnehage skulle være. I årene 1975–1977 var kravet 50 m2 brutto tomteareal per barn. Det ble så presisert for årene 1977–1989 at minst 25 m2 av dette skulle øremerkes til lekeareal. I 1990–2006 ble arealnormen endret til minst 24 m2 lekeareal per barn, som et resonnement om at lekearealet ute skulle være 6 ganger større enn lekeareal inne, som ble satt til 4 m2 per barn. I 2004 ble regelverket endret slik at det ble mulig å bygge barnehager helt uten utendørs lekearealer. Og til slutt, i 2006 ble normkravet om 24 m2 per barn fjernet. Det er med andre ord ikke lenger krav til lekeareal utendørs i norske barnehager og det finnes ikke entydige nasjonale retningslinjer for hva et lekeområde i en barnehage bør inneholde. Men den tidligere normen om 24m2 per barn benyttes ofte som veiledende ved nybygging.
Det var krav til en definert arealstørrelse per barn i perioden 1975–2006. I høringen til forslaget om å fjerne arealkravet, advarte Helsedirektoratet i 2005 om at dette ville kunne føre til reduksjon i lekearealstørrelse per barn dersom arealkravet ble tatt bort. Ved å gjøre størrelsen på lekeområdet til en diskuterbar faktor, mistet barn sin rett til lekeområder, og Helsedirektoratets bekymring viste seg å slå til. Andelen barnehager med lekeareal per barn under 24 m2 øket betydelig etter 2006: Blant barne- hager som ble bygget eller ombygget etter 2006 hadde 51 % utendørs lekeareal under 24 m2 per barn, i perioden 1975–2006 var andelen 40 %, mens før 1975 var andelen kun 25 %.
Barnehagenes bruttostørrelse i Oslo ble redusert med 12,6 m2 per barn for de som ble bygget etter 2006 sammenliknet med barnehager bygget før 1975. Lekearealet per barn utgjorde halvparten av denne reduksjonen, mens i samme periode var reduksjonen i areal for parkering og adkomst på eiendommene bare 0,2 m2 (1,6 %). Den manglende fleksibiliteten i kravene til parkering og universell utforming påvirker arealstørrelsene og funksjonaliteten i barnehagens lekeområder. Krav til utforming av veier og ramper er konkrete og detaljer- te, og kan ikke enkelt gjennomføres uten å påvirke funksjonaliteten til lekeområder.
Begrensningen i handlingsrommet som har oppstått som følge av lovendringen er i strid med grunnleggende verdier og etiske normer som landskapsarkitektene baserer sitt arbeid på. Det forårsaker konflikt mellom ulike interesser. Landskapsarkitektene an- ser barna som sin moralske oppdragsgiver, og ønsker derfor å sette barnas behov i sentrum av planleggingen, mens lover og regler prioriterte andre interesser. En annen kilde til konflikt er forårsaket av planprosessen. Landskapsarkitekter foretrekker brede inkluderende planprosesser der alle berørte parter blir hørt, som i kommunikativ plan- legging. Omsorgsbygg Oslo Kommunale Foretak har fokus på effektiv bygging mer i samsvar med New Public Management1. Involverte parter, som for eksempel barn, foreldre og ansatte i barnehagene, som ønsker å tilnærme seg planprosessen med et barneperspektiv, er ikke invitert til å delta eller begrenses av manglende retningslinjer eller lovkrav som er ufravikelige.
Et viktig resultat av spørreundersøkelsen var at landskapsarkitektene sier at mine funn fra Oslo ikke er unike, men at de opplever samme situasjon der bilen vinner areal fremfor lekeareal til barna, i alle deler av landet. Et annet viktig resultat, er at omlag halvparten av landskapsarkitektene mener riktig størrelse for utendørs lekeareal er 25–30 m2 per barn. Uavhengig av erfa- ring ønsket cirka 90 % av landskapsarkitek- tene klare retningslinjer for en minimumsstørrelse for utendørs lekeareal per barn. Faggruppen ønsker tilsynelatende strenge krav på vegne av barna, og indikerer samtidig at det tidligere kravet om 24 m2 per barn var tilstrekkelig for å kunne prosjektere gode utearealer for barn.
Nilsen, A. H., & Hägerhäll, C. M. (2012). Impact of space requirements on outdoor play areas in public kindergartens. Nordic Journal of Ar- chitectural Research, 24(2), 8-28. http://arki- tekturforskning.net/na/article/view/52 Nilsen, A. H. (2014). Available outdoor space and competing needs in public kindergartens in Oslo. FORMakademisk, 7(2 art. 2), 1-13. http:// dx.doi.org/10.7577/formakademisk.601
Nilsen, A. H., & Saglie, I. L. (2013). Competing requirements when planning kindergartens; landscape architects’ view. Nordic Journal of Architectural Research, 25(1), 29-53. http:// arkitekturforskning.net/na/article/view/452.
Nilsen, A. H. (2014). Changes in play area size in kindergartens: tensions in the role of the landscape architect (ISBN: 978–82–575–1199– 9). Ås: Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.