Det er ikke sikkert at et voksen-perspektiv på hva som er den gode leken er det samme som hva den gode leken er sett fra barnehøyde, og hvordan kan vi ivareta lekens egenverdi dersom leken er gjenstand for pedagogisk nyttetenkning?

Nevroaffektiv betyr å koble hjernens modningsprosess sammen med følelser.

”Får vi leke nå?” spør barna når samlingsstunden er ferdig. Jeg tror mange barnehagelærere kjenner seg igjen i denne situasjonen. Barn vil leke, de slåss for å få leke og lek er nesten hele tiden aktuell og ønsket i deres verden og i deres hverdag. Kanskje er det dette vi kaller fri lek når barna får bestemme at nå leker vi!

For at leken skal utvikles må vi leke med barna, lære dem å forstå lekesignalene og å skille «på liksom» fra «på ordentlig»

Det utviklingspsykologiske perspektivet bygger på de siste tiårenes spedbarnsforskning, som klart viser at mennesket er født til å samspille, og at leken er en veldig viktig måte å samspille på.

Før jeg beskriver lekens kjennetegn vil jeg problematisere uttrykket ”fri lek”.

Leker barn fra høyere sosiale lag frodigere og mer fantasifulle leker enn barn med tilhørighet til lavere samfunnslag?

I lekforskningen beskrives lek ofte som en frivillig aktivitet hvor selve aktiviteten er det viktigste. Sånn er det også når man spør barn om hva lek er. Det beskrives gjerne som en selv-kontrollert aktivitet hvor voksne ikke har bestemt hva de skal gjøre. En aktivitet som kjennetegnes av at det som skjer er artig, aktivt, spontant, fritt, ubegrenset, selv-initiert og naturlig.

For at leken skal utvikles må vi leke med barna, lære dem å forstå lekesignalene og å skille «på liksom» fra «på ordentlig»