Hypotese: Barnehageansatte og foresatte begrenser barns risikolek, og barnehagehverdagen er voksenstyrt. Har vi kjørt oss fast i risikolekens paradoks?

Det er ikke sikkert at et voksen-perspektiv på hva som er den gode leken er det samme som hva den gode leken er sett fra barnehøyde, og hvordan kan vi ivareta lekens egenverdi dersom leken er gjenstand for pedagogisk nyttetenkning?

Tenk deg å høre en gjeng med hylende glade barn ute på ski en klar vinterdag.En gjeng som kommer tilbake til barnehagen med røde roser i kinnene og et stort smil om munnen. Foreldre som henter sine stolte barn, som litt sliten forteller hvordan de mestret å kjøre ned bakken med porter og hopp.

Maria Øksnes ønsker i denne artikkelen å vise at lek kan forstås på andre måter enn vi kanskje er vant til

Jeg bruker ikke begrepet fri lek fordi det på mange måter er misvisende. Der er ikke snakk om å være fri, men om et sted for å skape noe.

Hvordan legger man til rette for god rollelek? Vi har snakket med to barnehager som har leken høyt på prioriteringslisten.

Lek er avhengig av vår kunnskap. Når vi leker undersøker vi det grenseland som ligger akkurat på kanten av vår allerede eksisterende kunnskap.

I lekforskningen beskrives lek ofte som en frivillig aktivitet hvor selve aktiviteten er det viktigste. Sånn er det også når man spør barn om hva lek er. Det beskrives gjerne som en selv-kontrollert aktivitet hvor voksne ikke har bestemt hva de skal gjøre. En aktivitet som kjennetegnes av at det som skjer er artig, aktivt, spontant, fritt, ubegrenset, selv-initiert og naturlig.

Det utviklingspsykologiske perspektivet bygger på de siste tiårenes spedbarnsforskning, som klart viser at mennesket er født til å samspille, og at leken er en veldig viktig måte å samspille på.