For barna er det selve leken som er det viktigste, ifølge FNs konvensjon om barns rettigheter. Dette standpunktet gir viktig informasjon om hvordan vi skal betrakte barns lek, og om hvordan vi skal forholde oss til den. Leken er barnas eget domene.

Ellen Os skriver om barns lek og lekende samvær og den voksnes rolle.

Lek og læring brukes om hverandre som om de var to sider av samme sak. Det er de ikke. Læring er alltid til stede i leken, men leken er slett ikke alltid til stede i læringen, slik noen vil ha det til. Spørsmålet er hva vi verdsetter mest.

Mange lekforskere peker på at lek er full av paradokser og uforklarligheter. Av den grunn er det utfordrende å trekke frem bestemte kjennetegn som kan gjenkjennes i alle former for lek. Det som kjennetegner mye lek kan være fraværende i andre former for lek.

Hvilke dilemmaer står de voksne overfor i møte med ettåringenes lek?

Voksne skal være i nærheten når barn leker for å kunne hjelpe barna med å fordype sin lek for at den skal vare lenge

Jeg bruker ikke begrepet fri lek fordi det på mange måter er misvisende. Der er ikke snakk om å være fri, men om et sted for å skape noe.

”Får vi leke nå?” spør barna når samlingsstunden er ferdig. Jeg tror mange barnehagelærere kjenner seg igjen i denne situasjonen. Barn vil leke, de slåss for å få leke og lek er nesten hele tiden aktuell og ønsket i deres verden og i deres hverdag. Kanskje er det dette vi kaller fri lek når barna får bestemme at nå leker vi!

God rollelek kommer ikke av seg selv. Barn trenger inspirasjon, materialer og lekekloke voksne.