Voksne i barnehagen er ansvarlige for å legge til rette for best mulige
lekemiljø. Da kan en idemyldring rundt sandkassa være en inspirerende vekker.
Sand er i utgangspunktet et fantastisk materiale. Det kan formes og modelleres. Barna kan spa i bøtter og kar, lage kompliserte veisystemer og møysommelig pyntede kaker, men vi skal ikke glemme at barna skal finne inspirasjon i sandkassa hver dag i fire-fem år. Det er ikke lett hvis den ligger som en grå, firkantet ørken på lekeplassen – år ut og år inn.
Vi vet at barn gjør viktige oppdagelser når de leker. Barnets aktive lyst til å teste materialene, prøve ut og skape nye prosjekter er en av lekens indre drivkrefter. Oppdagelseslysten er drevet av lekens viktigste bensin; lysten til å kjenne at man er midt i utforskning, midt i et skapende prosjekt, eller midt i fantasifortellingene. Barna ønsker å komme så langt inn i leken at de er hundre prosent oppslukt av det de holder på med. Vi har et ansvar for å lage lekemiljøer der barna ikke bare er aktivisert en kort periode, men får lyst til å holde på lenge – også på uteplassen.
I norske barnehager har diskusjonen rundt læringsmiljø vært varm lenge. For noen har det ført til et teoretisk fagfokus på læring og munnet ut i noen flere spill i skapet. Likevel ser vi hver dag at mesteparten av barnets tilegnelser av kunnskap og ferdigheter skjer helt andre steder. Barna lærer mer av å bli oppslukt i lek enn opplært av voksne. Og lekekloke voksne ser også at lekemiljøets utforming har betydning. Materialene barna har tilgjengelig blir helt avgjørende for hvor dypt barna kommer inn i leken. For å bli oppslukt, gjøre oppdagelser og få stadig ny inspirasjon, trenger barna mer enn bøtter og spader i sandkassa.
Barna trenger materialer der de kan bygge ting etter eget hode : Planker, store klosser og rør er et godt supplement for bygging og utforsking i sanden. Med slikt kan barna lage tuneller med tak, broer, vann- renner og større byggverk som tåler en etasje til. Da varer leken lengre og kan lede til større prosjekter der de må snakke og jobbe sammen. Det er materialer som ikke har en fasit og kan bli til noe nytt hver gang man tar i dem. Legg dem gjerne i en stor låsbar kasse i nærheten av sandkassa.
Barna trenger noe å lage fantasiverdener med. Bilene har rådet sandgrunnen i barnehagen lenge. Barna lager noen ganger hele verdenen rundt dem. Det er derfor en god idé å variere med en kasse med dyr og dinosaurer også. I tillegg kan et lager med pin- ner, røtter, kongler og steiner gjøre land- skapet spennende.
Barna trenger materialer som hjelper dem å forske. Hvor fort renner gjørmesammenlignet med vann? Hva er tyngst av dynkede ullvotter og en stein? Hvor høyt klarer vi å bygge og hvor langt er det til Kina? Kanskje kan en hjemmelaget målestokk og en vekt gi svar på noe? Vekten kan man for eksem- pel lage enkelt med en påle, en krok og en kleshenger (se bilde). Forskelysten kom- mer også tydelig fram med ulike størrelser «For å bli oppslukt, gjøre oppdagelser og få stadig ny inspirasjon, trenger barna mer enn bøtter og spader i sandkassa.» på bøtter og kar. Hvor stor bursdagskake er det egentlig mulig å lage? Baljer skaper enda større prosjekter (og flere våte, men veldig engasjerte barn).
Noen barn produserer kaker på samlebånd. Da trenger de et sted å sette dem fra seg i nærheten av sandkassa. Hvis det er noe som også kan brukes som disk eller servering, er det enda bedre. Da får barna kanskje lyst til å gå dypere inn i rollelek. En gammel kommode eller benk er helt super. Noen nevenyttige voksne kan snekre og male dem om til en fristende salgsbod, eller en internasjonal kafé. Det er en fin oppgave for for- eldre på vårens dugnad.
Det å holde lekemiljøet spennende for barna er en dynamisk prosess. Da må man også ønske velkommen de ideene som ikke skal vare over tid. Det kan være en overraskelse som plutselig er der, lekes med og blir borte igjen. Opplevelsen kan likevel sette varige spor. De forgjengelige ideene er ofte de beste i lekens verden. Bilvaskeriet er nettopp en slik:
En grå dag, mens barna spiste inne, fant jeg fram fire baljer. Jeg fylte én med sand, én med jord og to med vann. Mellom dem lå det sortmalte planker som veier fra en balje til neste. Noen biler ble plassert her og der – klare til å bli skitne, rene og skitne igjen. Barna skred til verket så snart de oppdaget installasjonen. Med oppvaskkoster og svamper ble det vasket så grundig at vi kunne se det på barna etterpå. De hadde jobbet godt.
Vi har ofte opplevd frydefulle hvin idet barna finner noe spennende vi har gravd ned i sanden. Det er ikke alltid så mye som skal til. To esker med «diamanter» fra Nille kan skape heftig graving og sjørøverlek. En neve gullklumper kan skape reine klondykestemningen – særlig hvis man har vann i baljer og siler i nærheten.
En sandkasse trenger slett ikke være en kasse med sand. Man kan lage et sandbasseng omgitt av høyder og strukturer der fysikken og øyet får mer å jobbe med. Store kampe- steiner og røtter kan ramme inn sanden på en langt mer estetisk måte. En enkel bro over er både vakkert og gir inntrykk av at sanden også kan være en elv. I Stenbråttet barnehage malte de et ferdiggjerde og laget en portal inn i sandkas- sa. Det gav et inviterende inntrykk. I Veslebrunen Steinerbarnehage har de oppdaget at en kjempestor sandhaug gir mange flere muligheter enn en kasse der sanden ligger flat. Deres haug er trefire meter høy og består av finkornet sand. Den kan bli ganske hard, men den holder til gjengjeld godt på vannet. Barna graver innsjøer som de sammen fyller med vann. De lager fossefall og demninger som renner ned over kantene. Store og små samarbeidsprosjekter blir til her. Om vinteren er haugen den perfekte akebakke.
Barna trenger at vi engasjerer oss i deres lek. Det innebærer ikke bare at vi skal leke med, men også tilrettelegge og gjøre grå, glemte områder fristende. Når vi ser barna har ideer på gang, skal vi være der, støtte opp og tilføre materialer som tillater barna å leke lenge. Sandkassa må ikke bli liggende som en ørken der idé tørken får råde, men bli en levende oase for fantasi og kreativitet.