Vitenskap handler ifølge Bruno Latour om å være oppmerksom på de ulike og ofte motsetningsfylte institusjoner og ideer som bringer mennesker sammen og som inspirerer til handling. Barnehagen kan være et eksempel på en slik institusjon. I mer enn 30 år har Latour jobbet med hvordan sammenhengene mellom vitenskap, teknologi og mennesker undersøkes og forstås. Som en konsekvens av arbeidet har han blant annet utviklet aktør-nettverk-teori, videre benevnt som ANT. Ifølge Latour (1999) er ANT ikke en teori, til toss for navnet. I stedet kan ANT forstås som en måte å nærme seg verden på (Fenwick and Edwards, 2010). I denne tilnærmingen består verden av både mennesker og ikke-mennesker. Deltagerne tar form og får betydning når handling aktiveres.

bruno latour

Bruno Latour (1947 –) er filosof og antropolog, og arbeider i dag som professor og leder ved the médialab of Sciences Po Paris. Latours tenkning er inspirert av den franske teoretiske tradisjonen, hvor tenkere som Spinoza, Deleuze og Foucault har betydning.

Noen kjente verker:

 

Latour, B. (2005) Reassembling the social: An introduction to actor-network-theory. Oxford: Oxford University Press.

 

Latour, B. (1999) Pandoras Hope: Essays on the Rality of Science Studies. Cambridge: Harvard University Press.

 

Latour, B. (1993) We have never been modern. Brighton: Harvester Wheatsheaf.

 

Latour, B. og Woolgar, S. (1986) Laboratory Life: the Construction of Scientific Facts. Priceton: Princeton University Press.

  Latour (1999, 2005) hevder at det er gjensidighet mellom mennesker og ikke-mennesker på alle områder. Han går dermed på tvers av ideen om at verden består av subjekter og objekter. Å dele opp og overordne mennesket de andre elementene i verden på grunnlag av evnen til å tenke, gir ifølge Latour ikke mening. I stedet fremmes ideen om likeverd mellom alle fenomener i verden, uavhengig av form og intellektuell kapasitet. Innenfor filosofien og samfunnsvitenskapen har måten Latour presenterer mennesker og objekter i et symmetrisk forhold vekket debatt. Det symmetriske forholdet innebærer at tingene eller teknologiene virker inn på menneskers handlinger i like stor grad som menneskene utvikler og påvirker dem. En slik tilnærming til praksis krever en overskridelse av de ideene, kategoriene og forståelsene av verden som umiddelbart ligger foran oss (Lien, 2012).

I sin ytterste konsekvens betyr det også at store overordnede begreper som normer, systemer og makt ikke uten videre kan tas i bruk for å forstå og undersøke praksis. Begrepenes innhold må re-konstrueres i de situasjonene de oppstår. Hvilke elementer som til enhver tid konstruerer et fenomen er et åpent spørsmål. Dette krever at verdens ulike former for væren ikke kan reduseres til enkle forklaringer eller representasjoner. Ut fra denne tankegangen utvikles tilnærmingens ontologi, som handler om hvordan vi er i verden. I en slik flat ontologi vil alle deltagere, både menneskelige og ikke-menneskelige behandles som aktører. Før jeg går inn i hva disse overskridelsene kan bety for livet i barnehagen, presenterer jeg hva en aktør kan være i en ANT-tilnærming, og hvem som anses å ha agentskap i barnehagepraksisen.

 

Hva tenker du på når du hører ordene aktør og agentskap? En forholdsvis vanlig tilnærming, innenfor både forskning og barnehagepraksiser, er å se aktør som et menneske og knytte agentskap til menneskers rasjonalitet og intensjonalitet. Fordi mennesker er tenkende vesener så kan vi ta stilling til verden rundt oss og velge handlinger som i ulik grad samstemmer med egne verdier og politiske overbevisninger innenfor de diskursene vi er en del av (James og James, 2004). Denne forståelsen setter mennesket i sentrum for forståelsen av verden. Med en ANT-tilnærming til verden blir ikke lenger mennesket sentrum for hendelser, og fokuset flyttes til hva som skjer mellom deltagerne i ulike praksiser. Endring av fokus betyr ikke at mennesket ikke lenger er til stede med alle sine egenskaper. Men mennesket plasseres ikke lenger som overordnet andre aktører.

 

Fokuset på handling og handlingskrefter, fremfor menneskelige egenskaper, er et av bidragene i Latours re-tenking av hvordan vitenskapen kan undersøke praksis. Hvordan aktøren også forstås som nettverk er et annet bidrag. En tradisjonell forståelse av forholdet mellom aktør og nettverk er at aktører inngår som en del av et nettverk. Hos Latour (2005) rekonstrueres forståelsen av de to elementene gjennom at alle deltagere i en praksis sees som både aktør og nettverk på samme tid. Aktør-nettverk. I denne samtidigheten ligger at jeg som barnehagelærer opptrer som aktør i barnehagens nettverk, men på samme tid er jeg selv et nettverk av tidligere erfaringer, kunnskaper, følelser og så videre. Nettverket som utgjør meg er med på å forme hvordan jeg handler, snakker og tenker som aktør i møter med andre. På samme måte er også ikke-mennesker aktører i Latours forståelsesapparat. Handling eller agens forstås som det som får noe til å skje. Agentskap kan dermed utøves både av menneskelige og ikke- menneskelige aktører.

 

 

Forståelsen av agentskap knyttes videre til agentenes posisjon i kunnskapsproduksjon. Kunnskapen bli avhengig av hvem som produserer kunnskapen. Latour (1999) tar i bruk kropp som metafor for alle elementer vi kan ta på, både mennesker og ting. Kroppene framstår som både materialitet og tegn. Som tegn er de flertydige, vi kan snakke om dem på mange ulike måter. På samme tid er kroppen begrenset til materialiteten (se også Haraway, 2008). De har en form og en grense, og beveger seg i forhold til andre former og grenser. Uansett hvordan barnehagelærerens kropper forstås, så er ikke kunnskapen bare produkter av den barnehagelærerutdanningen vi er skolert inn i eller de overordnede begrepene og teoriene som styrer feltet. Den utvikles også fra hvem vi er og hvilke nettverk vi inngår i. På den måten får barnehagelærerens kroppslige tilstedeværelse innvirkning på hvilke muligheter som finnes til å sirkulere innsikter videre gjennom å aktivere handling i praksiser.

 

Det er likevel ikke sånn at en aktør uten videre kan overføre og ta i bruk de samme kunnskapene i et nettverk som i et annet. Aktøren bærer med seg ideer, holdninger og muligheter som er utviklet i andre praksiser, og disse må oversettes inn i nye praksiser (Lafton, 2014). Hvordan oversettelsene ser ut og hvilke kunnskaper som settes i sving i praksis kan ikke defineres i forkant, men vil avhenge av hvilke noder¹ i nettverket aktøren kan knytte seg til.

 

 

Profesjonalisering av omsorgsoppgaver har vært en del av barnehagens innhold gjennom historien (Korsvold, 2005). Omsorg blir nesten uten unntak forstått i lys av relasjonene mellom subjekt-subjekt, og omsorgsutøvelse knyttes til profesjonsutøveren som subjekt. Kan ideene om aktør-nettverk og handlinger få betydning inn i hvordan vi kan forstå og diskutere barnehagens omsorgs-praksiser? For å undersøke det går jeg veien om en hendelse fra praksis. Det er snart utetid i barnehagen, og fem barn og to voksne er i garderoben. De tre eldste sitter på gulvet og tar på ull, og Trine på ett år får hjelp fra Mona. Oscar sitter på benken ved siden av Mona. Kim legger frem Oscar sine klær og snur seg mot han. «Kom», sier Kim og rekker frem hendene, «jeg kan hjelpe deg å kle på». Oscar rister på hodet og tar tak i genseren til Mona. «Jo, kom nå», sier Kim igjen. «Ikke tull. Mona er opptatt med Trine ser du». Oscar ser ned og rister på hodet igjen. Mona henvender seg til Kim, og sier at det er ok – hun kan kle på Oscar etterpå. Kim reiser seg, går bort til Oscar og løsner grepet hans i Monas genser før hun løfter han opp og tar han med over til benken på andre siden av rommet. «Nå kler vi på deg uten mer tull» sier Kim. «Du kan ikke bare få Mona hver dag vet du».

 

Omsorgskunnskapen som trer fram i situasjonen avhenger ifølge Latour av hvem som produserer kunnskapen. De menneskelige, i form av to voksne og fem barn som alle gjør seg klare til å gå ut. De ikke-menneskelige, i form av benkene og innredningen i garderoben, klærne barna skal kle på seg, rutinene i påkledningssituasjonen og barnehagens teorier og praksiser knyttet til hva som er av betydning i situasjonen. Alle disse er kunnskapsprodusenter i omsorgspraksisen gjennom sitt agentskap når de setter i gang handling. Videre forsøker jeg å spore en enkelt handling videre. Hvordan kan det ha seg at Kim kan løfte Oscar fra den ene enden av rommet til den andre, og hva slags omsorgskunnskap uttrykker handlingen?

 

Kroppene forholder seg til hverandre i garderoben. Oscar har plassert sin kropp opp fra gulvet når han sitter på benken. Benken har sine grenser, som gir plass til Oscar, Mona og Trine som sitter på fanget. Oscar sitter tett inntil Mona og forsterker nærheten mellom dem ved å holde fast i genseren hennes. Når jeg tenker kropp som materialitet så får størrelse, form og bevegelse betydning. Når jeg tenker kropp som tegn, kan vi snakke om hva plasseringen av kroppen gjør. Kan du kjenne på tryggheten i å sitte tett inntil en annen kropp i enkelte situasjoner? Kan du også kjenne på at det finnes situasjoner hvor du ikke finner trøst eller styrke i å være nær andres kropper? Og hvem skal kunne iverksette handlinger som bestemmer kroppers plassering i rommet? Kroppen selv eller andre kropper? Kim setter i gang handling når hun løfter Oscar og flytter han til en annen del av rommet. Hva er det i situasjonen som gjør denne bevegelsen mulig? Er det kanskje at klærne til Oscar nå ligger på gulvet nær den andre enden av garderoben slik at de trekker Kim dit? Eller kan det kanskje handle om at Kim inviterer Oscar gjennom ordene sine og å strekke ut hendene, slik at Oscar sitt nei gjør det vanskelig å plassere seg nær hans utgangspunkt? Vi kan ikke se og si sikkert. Men vi ser at Oscars grep i Monas arm utløser en språkhandling fra Mona om at hun kan kle på han senere. Det utløser også en løfte-handling fra Kim. Er Mona fanget mellom benken og Trine – er det derfor hennes ord ikke aktiverer nye handlinger? Eller kan det tenkes at hennes ord er med på å forsterke løfte-handlingen? Det ligger elementer av makt i situasjonen, og handlingene som aktiveres sier noe om hvem som kan plassere kropper og hvem som kan være med på å uttale seg om sin egen plassering. Oscars plassering inntil Mona, og Monas ord om at hun kan kle på Oscar senere aktiverer ikke handling som lar alle kropper plassere seg. Hvilke rådende diskurser kan sies å være i spill i situasjonen, og hva slags syn på barn er i spill i garderoben? Hva slags voksne er det plass til i barnehagen, og når vekkes følelser hos de voksne som kan aktivere handlinger som går på tvers av barnehagens uttalte syn på hva et barn er og kan?

 

 

Forskning forbindes i mange sammenhenger med å finne svar på uløste gåter. Latour (2008) oppfordrer forskningen til også å gi rom for det uvisse og det flertydige. På den måten kan forskning inneholde både fakta, men også noe mer enn det som umiddelbart kan kategoriseres og forstå som et faktum. Og det er flertydigheten i dette «mer enn» som trer fram når alle deltagere i situasjonen leses i samme forståelse. På samme måte kan flytting av fokus fra individene i situasjonen, og til handlingen som utløses mellom alle deltagerne i situasjonen ha betydning i barnehagens arbeid med kompetanseutvikling. Ved å diskutere hva som skjer i situasjonene heller enn hvem de er de som utløser noe i situasjonen, så kan vi flytte fokuset fra den «gode» og den «dårlige» måten å utøve omsorg på til å se på hvilke muligheter for omsorg som ligger i situasjonen og for hvem denne omsorgen får betydning.

 

Haraway, D. (2008) When Species Meet. Minneapolis: University of Minneapolis Press.

 

James, J. and James, A.L. (2004) Constructing Childhood. Theory, Policy and Social Practice. New York: Palgrave Macmillan.

 

Korsvold, T. (2005) For alle barn! Barnehagens framvekst i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt forlag

 

Lafton, T. (2014) Når nettbrett dokumenterer barnehagens innhold. I S. Broström, T. Lafton og M. A. Letnes (red) Barnehagedidaktikk. En flerfaglig og dynamisk tilnærming. Bergen: Fagbokforlaget.

 

Latour, B. (1999) Pandoras Hope: Essays on the Rality of Science Studies. Cambridge: Harvard University Press.

 

Latour, B. (2005) Reassembling the social: An introduction to actor-network-theory. Oxford: Oxford University Press.

 

Latour, B. (2008) What is the style in matters of concern? Assen: Van Gorcum.

 

Lien, M. (2012) Mot en postkolonial hjemmeantropologi. Aktør-nettverk teori i studier av oss selv. Norsk Antropologisk Tidsskrift. 3-4 (302-315)