«Det er ikke den enkelte som har valgt prinsippene for sine valg», skriver Pierre Bourdieu i boken Meditasjoner. Hans teorier kan blant annet hjelpe oss med å problematisere forholdet mellom teori og praksis.
«Som praktikant i barnehagen hadde jeg på det tidspunkt en mer faglig måte å gripe tingene an på. Der var mye fokus på den voksnes rolle. Rollen som barnehagelærer var å være igangsettende og alltid ha et formål med det man gjør. Det skulle være akkurat sånn som man hadde lært på utdanningen. Men så opplevde jeg som ferdigutdanna barnehagelærer, at det altså er flere nyanser med i arbeidet enn bare å si «nå er det den pedagogikken, man kjører frem etter». Nå tror jeg det er et eller annet samspill mellom barnehagelæreren og barna, hvor det også noen ganger er våre behov som kommer inn. Hvor jeg umiddelbart etter avsluttet utdanning opplevde å gjøre noen ting, som jeg egentlig ikke orket, men det lå i lufta lissom … Og som ikke hang sammen med det praktiske, men som var koblet opp mot teoriene» (Olsen, 2007:118-119).
Sånn forteller Bente i et intervju om tida som student på barnehagelærerutdanningen og som ferdigutdanna. Hun føler seg skikkelig godt «påkledt», og kanskje underviserne på barnehagelærerutdanningen også tenker det. Så, iført en nydelig kåpe, begir Bente seg ut i det pulserende livet som voksen i barnehagen. Men ganske fort får hun en gryende fornemmelse av at kåpen ikke passer henne. Hun får ikke det praktiske samspillet med barna til å fungere, noe kommer i veien. Når hun fronter teoriene stivner hun i kåpen – teori og praksis er på kollisjonskurs med hverandre.
Over de neste seks avsnittene kommer jeg nå å se nærmere på erfaringene til Bente ved å ta i bruk deler av praksisteorien til Bourdieu.
På bakglatte ski: det dobbelte praksissjokket
Nå er nok ikke Bente den eneste som har opplevd at den kontekstfrie kunnskapen og de verdensbilder som formidles gjennom utdanning, ikke henger sammen med de kroppslige og mentale fordringene som kjennetegner det pedagogiske yrkeslivet. Bente ble rammet av – ikke bare ett, men hele to praksissjokk. Det første sjokket må overvinnes ved å finne en brukbar vei inn i barnehagens egenartede miljø, som ikke ligner på det som finnes bak høgskolens murer. Det andre sjokket er kanskje mer krevende for Bente å komme seg over. I utdanningen var hun åpenbart blitt forespeilet at den teoretiske opprustningen var en profesjonell vinnersak. Men slik fungerte det ikke, i stedet kom hun ut i løypa på bakglatte ski. Ja, man kan nesten kjenne hvor ukomfortabel kroppen til Bente vrir og vender seg gjennom det doble praksissjokket. Enten så har ikke de teoretiske bidragene fra utdanningen hjulpet Bente til en realistisk beskrivelse, forståelse og forklaring på det arbeidet, hun skulle ut i. Eller så er det ikke teori i nettopp denne betydning hun har blitt presentert for, men typer av praktiske teorier, psykologiserte anvisninger, normative oppfordringer og lignende, som har gitt henne illusjonen av, at «praksis er anvendt teori». Om man trofast følger Bentes oppkjørte spor fra utdanningen og inn i yrkeslivet, kommer man frem til disse to spørsmål:
- Hva er det som skaper den pedagogiske praksis. Ja, hva er «handling»?
- Kan det være slik, at den kunnskap utdanningen tvinger igjennom overfor Bente og medstudentene ikke er en hjelp, men en hindring for å kunne utføre jobben?
Barnehagelæreren som monster
Svarene på begge spørsmålene kan ha ett og samme bakteppe. Moderne pedagogikk er typisk tuftet på en subjektfilosofi – «menneskesyn» om man vil – som alene fronter bevisstheten, ikke kroppen, ikke det mangfold av erfaringer, som har festet seg i barnehagelæreren opp gjennom livet. I stedet gis den intensjonelle kunnskapen forrang for handlingen, hvor teori settes før praksis, ånd før hånd. Man kan si det slik, at de dominerende grunnforståelser av pedagogikken har gjenskapt barnehagelæreren som et monster som alene har jordisk eksistens fra halsen og opp, det finnes bare bevissthet, begreper og de viljer ord kan få frem – ingen kropp.
Flyt & glid
Denne nesten uimotsagte bevissthetsorienterte subjektfilosofi kan utfordres med en slu påstand: «Om du ikke er barnehagelærer innen du begynner på barnehagelærerutdanningen, da blir du aldri barnehagelærer!!» Om man slår følge med påstanden blir spørsmålet hva som historien har lagt ned i kropp og sinn til den kommende barnehagelærer. For det er åpenbart i dette noe man skal finne hemmeligheten til hvorfor Bente og mange andre finner veien inn i yrket, akkurat som alle andre finner inn i lignende eller i helt forskjellige livsbaner. I denne prosessen har man tilvalgt, fravalgt, blitt valgt og kanskje også blitt bortvalgt fra andre ellers ønskede livsretninger. Her er det mangeårige, ja kanskje livslange, prosesser ute og går, som minst av alt formes av rasjonelle beregninger. Eller som Bourdieu sier på side 103 i boka Den praktiske sans: «Det er ikke den enkelte som har valgt prinsippene for sine valg». Det er innbakt i disse «ikke-valgte prinsippene» man kan finne både kjernene i menneskers handlingsorientering og pedagogikken sine hemmeligheter (Olsen 2009, s. 85-114).
Etter hvert vil de fleste komme inn i den flyten som kommer av velsmurte ski. I det lyset blir utdanningen et mellomspill – som åpenbart kan ha den samme tvilsomme effekten på den kommende barnehagelærer som et 0-graders føre med feil festesmøring, om vi skal følge Bente. Det er kanskje også ved å løfte frem kropp, oppvekst og livsbane at man kan få innblikk i så sentrale pedagogiske momenter i barnehagen som for eksempel irettesettelse av barn og det å trøste barn. Hvor mange bøker og artikler er det skrevet om disse to praksisene, og hvor mange finner man på pensumlista? Man kan vel godt hevde at den ansatte som ikke er i stand til å utføre en mangfoldig variasjon av ordensarbeid, og den som ikke kan trøste et barn, bare får en kort fartstid i barnehagen. Tilbake til faglitteraturen. Jeg finner ingen litteratur, som på en tilbunnsgående måter behandler de to åpenbart helt sentrale pedagogiske kapasitetene ordensarbeid og trøst.
Barnehagelæreren som rasjonell robot
Bente kommer også på kollisjonskurs med den bevissthetsorienterte subjektfilosofien der hun i yrkeslivet har blitt møtt med ambisjoner som å «omsette teori til praksis», «bruke teorien i praksis» og lignende. Det ligger innbakt i slike fraser, at «teori» skal spille rollen som reiseplanen i et kart, slik at barnehagelæreren kan finne vei. Men nå er det slik, at hverdagen i barnehagen ikke er et ferdigspikret kart. Og selv om det skulle være slik krever det, at Bente har et helt system av rekkefølger og regler oppe i hodet sitt, som er ment å skulle fortelle henne om detaljerte fremgangsmåter i all verdens gjøremål med barna. Men pedagogiske levemiljøer er alt for sammensatte og uforutsigbare til å bli lagt inn i en slik robotform med teori i den handlingsanvisende rolle. Underviserne på høgskolen kan gjerne hevde at teori skal stake ut retningen for praksis, Bente får det uansett ikke til. Det er den kåpen hun må legge av seg. Ikke desto mindre har markedsplassen for slike tekstiler tatt seg voldsomt opp de seneste årene med salg og kjøp av helende konsepter, «redskaper», som lover løsninger på både det ene og det andre.
Å «reflektere over sin egen praksis»
Er det så håp for Bente om hun kaster seg i armene på den svevende ambisjon om at barnehagelæreren skulle være i stand til å «reflektere over sin egen praksis», som det gjerne sies? Tanken er, at man ved å la oppmerksomheten vandre bakover i tid kan få innsikt i et hendelsesforløp og på den måten bli informert om, hvorfor det gikk som det gikk. Det høres for så vidt rimelig ut. Men gransker man det nøyere er det en nesten umulig ambisjon. Det tas da uten videre for gitt at barnehagelæreren kan vende oppmerksomheten bakover i tid, og utover ettermiddagen rekonstruere hva som foregikk mellom kl. 9.35 og 9.49. I det ligger det en implisitt forventning om at hun kan redegjøre for hele kompleksiteten av hendelser med barna på avdelingen, redegjøre for egne og andres motiver, egne handlinger og effekten av alt dette. I tillegg skal alt dette rekonstrueres i språkets nok så trange klesdrakt, som i sin tur formes av hva som er mulig og legitimt å uttrykke i nettopp denne barnehagesammenheng.
Man kan undre seg over at et så umulig prosjekt har fått henge så høyt på treet til den pedagogiske ambisjonen – på vegne av barnehagelæreren. Ved flittig bruk av filming, om man rekker det i hverdagen, kan man sikkert få en fornemmelse av, hvordan man fremstår over for barn og kolleger. Men det er en helt annen greie.
Praktisk mestring kommer før alt annet
På et handlingsteoretisk grunnlag drar Bourdieu en skillelinje mellom det praktiske og det symbolske mesterskapet, eller mellom praktisk virtuos mestring og teoretisk og annen tenkning. Praktisk mestring handler om hvordan man får til en meningsfull måte å være på som voksen i barnehagen basert på erfaringer, ikke minst kroppslig formidlede slik de kan bli til opp over hele livsbanen.
Hvordan lærer vi oss morsmålet vårt? Det er bare å se på hvordan helt små barn kjemper med hele kroppen for å forme ord og gi mening til det de gjerne vil ha frem. Innprentning og erobring av morsmålet foregår på praktiske måter gjennom imitasjon, forsøk og øvinger. Det er først mange år senere at det symbolske mesterskapet kommer til i form av grammatikken og innføringen i litterære analyser. Tilsvarende innøver barnehagelæreren barnehagepedagogikkens symbolske mesterskap gjennom utdanningen ved å bli konfrontert med de forståelsesformer som måtte ha vunnet innpass der.
Hva med barnehagelærerens praktiske mesterskap da, hvor oppøves det? På høgskolen? Underveis i de mange hovedsakelig kortvarige praksisopphold? Ingen av stedene lissom; i intensjonsbeskrivelsene for praksisopplæring er det praktiske mesterskapet i tillegg underlagt det symbolske. Opplæringen til den praktiske mestringen av de pedagogiske yrkene kan derimot søkes opp i de kapasiteter man har tilegnet seg fra barnsben av og opp over livsbanen; «om du ikke er barnehagelærer innen du begynner på barnehagelærerutdanningen, da …». I tillegg må man ta inn over seg, at den store majoriteten av personalet i de norske barnehagene er assistenter, som nettopp ikke er drillet i den typen av symbolske mesterskaper som utdanningen tilbyr – og likevel fungerer det hele rett så knirkefritt, også for Bente – etter hvert.
Det går an å lure på, hvorfor Bourdieus rammeverk har fått stor innflytelse på utviklingen innen pedagogikken i både Sverige og Danmark mens det til sammenligning er relativt lite kjent innen norsk pedagogikk. Det er det andre enn Bente og personalet i barnehagene, som må avlegge regnskap for.
Referanser
Olsen, Bent (2007). Pædagogik, pædagogmedhjælpere og pædagoger – arbejdsdelinger og opdragelsespraksis i daginstitutionen. Viborg: Forlaget PUC Viborg.
Olsen, Bent (2009). Når pædagogikken bringer mennesker sammen: En eksperimentel rejse gennem byens sociale geografi og alle dens børnehaver. Aarhus: Via Systime. [M1]sitat [M2]sitat [M3]sitat
