Kjeld Rasmussen fra Dansk Pædagogisk Forum og Udviklingsforum skriver her om trygge og utrygge barn i barnehagen.

Pedagogisk Forum har gitt ut en bok (2009) skrevet av Kjeld Rasmussen, John Andersen og Søren Gundelach. De er alle fra det danske firmaet Udviklingsforum. Boken er skrevet på direkte bestilling fra Pedagogisk Forum og forbundet FOA i Danmark. Den er blitt til gjennom et samarbeid mellom arbeidsgrupper bestående av ansatte i barnehager og fagfolk innen pedagogikk og psykologi. Boken går direkte inn i et ganske påtrengende tema: Trygge og utrygge barn i barnehagen. Hvordan får vi flere trygge barn og hva gjør vi med de utrygge?

”Vi har et barn som sitter og gråter hele dagen, og vi prøver alt mulig. Vi samarbeider med en psykolog og også med foreldrene. Barnet er veldig opptatt av klokken, så vi har skaffet et veggur. Vi prøver jo å hjelpe henne: Hvor lang tid er det igjen til mamma eller pappa kommer. Vi prøver også å finne noen interesseområder slik at hun kommer ut av den fastlåste situasjonen. Vi ha satt henne sammen med noen barn som hun kan leke med, lese bøker eller tegne med.” (fortalt av en ansatt i en arbeidsgruppe).

Kjenner du igjen eksempelet? Eller har du kanskje opplevd noe som likner? Heldigvis er det slik at de fleste barn trives mesteparten av tiden i barnehagen. Men en gang i blant kommer det et barn som ikke trives og som viser ulike tegn på utrygghet:

  • er trist over en lengre periode og/eller er det ofte
  • trekker seg vekk fra kontakt med voksne
  • vil ikke ha kontakt med andre barn
  • har en pågående kontaktform med alle
  • gråter ofte og lenge
  • behersker ikke aldersadekvat språk
  • har vansker med å utfolde seg motorisk
  • har merker og rifter som ikke umiddelbart kan forklares
  • reagerer ikke på lyder og samtale
  • er rastløs og urolig
  • har problemer med å spise eller sove
  • eller som barnet i eksempelet over, som gråter, spør om klokken og så videre.

Ett eller flere av disse signalene bør alltid få oss voksne til å reagere. Men det finnes dessverre ikke en fasitliste vi kan slå opp i og si: ”Når de og de symptomene er til stede i så og så lang tid, så mistrives barnet.” Så enkelt er det ikke, og vet enhver pedagog med litt erfaring. Men det viktige er å ha ”listen” klar i hodet og reagere når man opplever en bekymring. Dette kan være å ta kontakt med kolleger, styrer, foreldre.

Bekymringer er noe man ikke så legger fra seg så lett. Det gnager gjerne på bevisstheten: ”Det er noe med det barnet.” Med tiden møter man jo mange barn som ansatt i en barnehage, og dette kan gi verdifull erfaring. Det kan også med føre en noe uheldig ”rutine”. Man synes man har sett det meste og reagerer kanskje ikke raskt og effektivt nok på sin umiddelbare bekymring. Vi tror at den omtalte bok kan bidra til å holde oss alle våkne i forhold til hva vi ser hos et barn, trekke gode konklusjoner og handle deretter.

Forskjellige reaksjonsmønstre – hos barna og hos den voksne

”Du kan ha en familie med vold der gutten er utagerende og slår de andre barna. Piken kan sitte skrekkslagen i en krok i barnehagen eller klistre seg til pedagogens bukseben. Det er jo forskjellige reaksjonsmønstre på den samme problematikken. Og der må man forstå at begge typer av barn har bruk for en individuell forståelse og omsprg. Men det er jo forskjell på hvordan man gir denne omsorgen.” (Spesialist i arbeidsgruppe)

Gjenkjenner du dette eksempelet? Det er ikke godt å lese slikt. Man får kanskje vondt inne i seg når man leser om barn som har så harde vilkår og som reagerer så sterkt på det. Men som ansatt i en barnehage må man kunne ta inn over seg barns følelser og forholde seg til deres reaksjoner.

”Jonas på 1 ½ år hadde startet ganske sent i barnehagen. Han var veldig urolig og falt nesten aldri til ro. Han gikk eller kravlet rastløst rundt og lekte ikke noe særlig med de andre barna. Han ville ikke sitte særlig lenge av gangen hos Åse, assistenten på avdelingen. I begynnelsen tenkte Åse ikke så mye på det, men etter 3-4 uker med det samme fikk hun en fornemmelse av at noe ikke var helt bra. Hun hadde ikke sett noe liknende hos andre barn.”

Det at et barn ikke trives i barnehagen kan ha sin bakgrunn i at overgangen fra hjemmet til barnehagen ikke har vært optimal. Bakgrunnen kan også ligge i personalets relasjon til barnet og foreldrene. Hvordan møtte for eksempel de ansatte foreldrene? Eller møtte de dem i det hele tatt? Overtok de barnet aktivt? Sendte de signaler til foreldrene om at ”her kan han være trygg” eller var de usikre i relasjonen?

Når vi ovenfor skriver at den voksne må kunne forholde seg til barnets reaksjoner og kunne ofrolhe seg til dem, så handler det om at man husker å være på barnets side. Det vil si at man må prøve systematisk å gå gjennom hva som kan ligge i barnets reaksjoner. For eksempel:

Hjemlige årsaker kan være at barnet er…

  • fra et hjem hvor det er en potensiell skilsmisse på gang
  • fra et hjem hvor en av foreldrene er veldig syk
  • fra et hjem hvor det er manglende omsorg
  • fra et hjem hvor foreldrene misbruker alkohol
  • fra et hjem hvor foreldrene er psykisk syke
  • fra et hjem hvor det er meget unge og usikre foreldre

At barnet er for tidlig født, er født med fysisk handikapp eller har flyttet mange ganger kan også være en medvirkende årsak til at barnet ikke trives.

Noen årsaker i barnehagen kan være at…

  • den ansatte har personlige problemer som går ut over arbeidet
  • det er store samarbeidsproblemer i barnehagen
  • det er en utrygg tilknytning mellom barn og voksne i barnehagen
  • de ansatte har en nedsettende omgangstone
  • det er for store eller for små krav og forventninger
  • det er for få og lite varierte muligheter for aktiviteter og utfordringer

Når noe hos barnet ikke fungerer slik den ansatte kunne ønske seg, eller det er noe som man selv ikke helt makter, så plasserer man ofte årsaken utenfor seg selv. Det kan være hos foreldrene, hos barnet, i manglende ressurser eller liknende. Dermed risikerer vi at vi ikke ser barnet slik det er, barnets følelser, hva barnet ønsker i en gitt situasjon, men som det ikke klarer å uttrykke på en forståelig måte. Og kanskje overser vi helt barnets uttrykksform og behov i situasjonen:

”Jeg satt i et hjørne og kikket. Så kommer det et par jenter inn, og de setter seg ved et bord. De er helt stille, sitter og tegner og konsentrerer seg om det. Så kommer det en gutt inn. Han setter seg i hjørnet med sine klosser. Jeg sitter og ser på hva som skjer. Noen farter ut og inn. Det går litt tid, så kommer det to voksne inn, ikke samtidig. Hva er det de gjør? Begge setter seg ved bordet med jentene. Ingen av dem ser gutten på gulvet med klossene. Det mønsteret så jeg i samtlige institusjoner” (spesialist i arbeidsgruppen)

Rolige, kompetente voksenmodeller

Alle barn, men spesielt utrygge og usikre barn, har bruk for voksne som utstråler ro. Voksne som sender signaler som: ”Du må bare ha dine problemer, men regn med at jeg er her og kan hjelpe deg.” Barn trenger voksne som kan være fyrtårn som rager høyt og som de trygt kan lene seg mot. Ikke minst har flakkende og urolige barn dette behovet.

Barn med spesielle behov har ekstra bruk for varme og omsorg fra de voksne. Dessverre tyder mye på at nettopp disse barna ofte får for lite varme og omsorg. I psykologien snakkes det om Matheuseffekten: Den som har mye skal få mye. Den som ike har så mye skal få mindre. Med andre ord: De barn som har mest behov for omsorg får minst, kanskje fordi de ofte er bråkete og ”lite tiltalende” i sin atferd. Det kan også være en omvendt problemstilling: At de sniker seg langs veggene og er stille. Som profesjonell i en barnehage må man være meget bevisst på disse mekanismene. Jobb målrettet mot at nettopp de barn som trenger det mest også får ekstra omsorg og varme.

En vesentlig del av arbeidet som assistent i barnehagen består i å være en god rollemodell. Det innebærer blant annet å være en voksen som barna kan lære av ved å se hvordan vi gjør. For eksempel kan barn fra meget turbulente hjem lære av å se at voksne også kan være rolige, morsomme og initiativrike og at det finnes voksne som kan og tør se en som man er. Som ansatt i en barnehage må du være bevisst på denne rollebetydningen du har for barnet. Vis at man kan snakkerolig om tingene. Vis at man kan være sammen på mange hyggelige måter. Vis at det går an å ”dumme seg ut” uten at verden går under av den grunn. Og vis det i praktiske handlinger slik at barnet kan lære av det. Naturligvis kan man si til et barn at det ikke skal rope eller skrike andre opp i ansiktet, men det blir jo håpløst hvis man litt senere gjør det samme til et annet barn. Det er naturligvis situasjoner der vi ikke makter å leve opp til de gode intensjonene. Da er det viktig å jobbe med seg selv og eventuelt søke hjelp fra kolleger.

Ønsker du å kjøpe boken "Trygge og utrygge barn i barnehagen"?