Spivaks tekster retter fokus mot undervisning, utdanning, sosial klasse, migrasjon, flukt, feminisme, antirasisme, ideologi og makt, både i historien og i moderne kultur.
Vi som skriver denne teksten har begge tidligere benyttet Spivaks tekster i vårt arbeid. Aslaug underviser ved Høgskolen i Oslo og Akershus og har gjort det siden 1994. Liv Alice arbeider som fagkonsulent i Bydel Grorud i Oslo. Spivaks tekster utgjør en del av den basen vi begge tenker ut i fra. Hun har et svært omfattende forfatterskap. Vi har anvendt artikkelen «Can the subaltern Speak?» (1988) og bøkene “Outside In the teaching machine” ((1993) 2009), «A critique of post colonial reason – Toward a history of the vanishing present» (1999) og “Other Asias” (2011). Noe sekundærlitteratur er også brukt.
«Den andre»
Spivaks artikkel Can the subaltern Speak? (1988) fikk tidlig mye oppmerksomhet. Med «subaltern» (sub henviser her til lavere eller underordnet, og altern er latinsk for «den andre») mener hun «those removed from lines of social mobility» (2011:22). Hun kritiserer dominante tenkere som Foucault (særlig i Seksualitetens Historie) og Deleuze (og Guattari) (særlig i Tusen Platåer) for å avvise ideologi som et nødvendig bindeledd mellom mikro og makro og som kritikk av den globale kapitalistiske økonomi og arbeidsdeling. Ved dette bidrar de til å konservere subjektet som vestlig og Vesten som subjektet. Diskursen om den hvite mann/kvinne som redder brune kvinner fra brune menn videreføres. Den frivillige impulsen hos radikale grupper i vest til å representere undertrykte fører ofte til at de privilegerte tilegner seg de undertryktes stemme og dermed forblir de (altså «the subaltern») tause. Spivak leser historien kritisk, og er særlig opptatt av at erfaringene til «subaltern» kvinner som tilsynelatende er uten historie. Hun finner sterke kvinner som har vært ledere og deltagere i opprør mot kolonimakten og mot grov utnytting i industriell produksjon. Det er imidlertid kun menn som er identifisert som deltagere og innskrevet i historiene.
Privilegier som tap
Et av Spivaks mest kraftfulle tema er «å avlære sine privilegier som sine tap» (1990). Påbudet om å avlære betyr å arbeide seg kritisk tilbake i sin historie, sine fordommer og lærte/tillærte svar/responser – som nå synes automatisert og instinktive. Hvis vi kan lære rasisme, så kan vi avlære det. Vi skal avlære det fordi våre antagelser om rase representerer en lukking av kreative muligheter, et tap av andre valgmuligheter og kunnskap. Å avlære sine privilegier ved å anse dem som tap innehar en dobbel erkjennelse. Våre privilegier, uansett hva de er – rase, klasse, nasjonalitet eller kjønn – kan hindre oss i å få tilgang til annen («de andres») kunnskap. For å avlære må vi gjøre våre «hjemmelekser», sier Spivak. Det vil si å arbeide hardt for å få kunnskap som de har som opptar de steder som er mest lukket for vårt privilegerte blikk. På den andre siden, det betyr også å forsøke å snakke til/med de andre på en slik måte at de tar oss seriøst og – viktigst av alt – er i stand til å svare tilbake.
I barnehagens arbeid er det viktig at både barn og ansatte anerkjennes og føler seg likeverdige som deltagere i faglige fellesskap. Å arbeide med forskjeller som skaper ulike posisjoner og makt er utfordrende, og kan fort skape spenninger og motsetninger eller nedverdigelse og taushet. Et optimistisk alternativ vil være å skape nye plattformer og nye prosjekter, og ta i bruk praktiske og estetiske arbeidsmåter som stimulerer kreativitet og forestillingsevne. Felles (nye) erfaringer og referanserammer minsker forskjeller mellom deltagerne.
Barns medvirkning er et perspektiv vi mener passer med Spivaks begrep «learning from below». Spivak skriver ofte ut fra en kontekst der barn er ekstremt fattige og uprivilegert på alle måter. Man må ikke tro at man kan forstå barn med uprivilegerte bakgrunner uten å ha gjort hjemmeleksene sine om egen bakgrunn og egne privilegier. Barn må få mulighet til å uttrykke seg på varierte kunstneriske vis – for her er kimen til å utvikle evnen til å forestille seg det mulige i det umulige.
Ideologi, kompleksitet og ansvar
Spivaks forfatterskap er krevende. Hun skriver med et ønske om å bevare og fremme kompleksitet og heterogenitet. Mange steder i tekstene sine understreker hun at teorier kun er beskrivelser av virkeligheten og at de alltid ender opp med å redusere det komplekse, mangfoldige og bevegelige ved verden. Vitenskapen er full av teorier som går svært langt i å forenkle virkeligheten og skape generelle prinsipper som vi kan forstå det vi ser ut i fra. For å gjennomskue slike teorier trenger vi kritisk teori. Ifølge Spivak er kritisk teori bevisst «the limits of knowledge» (2009:27). All teori blir i forlengelsen av en slik erkjennelse foreløpig, med forbehold, og åpen for kritisk gransking. For barnehagelærere kan det å bryne seg på Spivaks tekster bidra til å sette mye av det faglige og politiske vi blir introdusert for i perspektiv. Ansvar, skriver hun, (kanskje pedagogisk ansvar her), er å fortsette etter at du har innsett hvor grensene for hva du har makt over går.
Spivak er opptatt av agentskap. Hun skriver i en tekst at prosjektet hennes er et gammeldags marxistisk et (1999). Marx ville at arbeidere skulle forstå seg selv (retenke seg selv) som agenter i møte med produksjonen, og ikke som kapitalismens ofre. Spivak leser Marx om igjen og insisterer på å bevare et kraftfullt ideologibegrep og fortsette med å jobbe med en «counter ideology» eller mot-ideologi (jamfør kritikken av Deleuze og Foucault over). I et barnehagepolitisk landskap hvor mye av det barnehagelærere introduseres for kan forstås som ideologi, kan Spivaks arbeid brukes. Da må vi tenke på oss selv som en yrkesgruppe, identifisere motstridende interesser og fremme et agentskap. Hvordan håndterer vi det vi pålegges å arbeide med? Har vi strategier? Løfter vi fram antirasisme, demokratisk deltagelse, omsorg, kjærlighet og barndommens egenverdi? Har vi lært oss å beherske det politisk/administrative språket (og henholdsvis benytte oss av/gjennomskue det når det er nødvendig)? Hvilke deler av praksis er det vi løfter fram og gir verdi når vi snakker med foreldre, kollegaer og andre mennesker? Fremmer vi vitale og kreative praksiser i møte med krav om systematikk, læringsutbytte og snevre ferdighetsmål?
Fagbokforlaget utga i 2011 en bok som var et samarbeidsprosjekt mellom Jeanette Rhedding-Jones, Heidi Nordli, Javaria Tanveer og ansatte i en barnehage. Boken heter Beretninger fra en muslimsk barnehage i Norge. Kvinner med ulike nasjonale og sosiale bakgrunner trer fram som tydelige subjekter i boka, og de gir verdifulle bidrag til barnehagepedagogikken i Norge. Boken er et godt eksempel på hvordan en kan arbeide i Spivaks ånd. I en tid hvor det produseres fiendebilder av islam lokalt, nasjonalt og globalt, løftes det pedagogiske arbeidet som gjøres i en norsk muslimsk barnehage fram. Vi får innblikk i historier om flukt, savn, religion, flerspråklighet, krig, lek, barns omsorg for hverandre og barns omsorg for voksne. Mange av disse temaene gis hverken oppmerksomhet eller verdi i mye av norsk barnehagepedagogikk i dag.
Pedagogikk og rettferdighet i praksis
I 1997 startet Spivak en «non-profit» organisasjon i West Bengal i India. Dette er en av de fattigste regioner i verden, og ignorert av indiske myndigheter. Det er 80 prosent analfabeter i dette området. Utdanningen som tilbys de fattige har fokus på pugging, resitering og memorering. Denne utdanningen er av en vesentlig annen kvalitet enn den som tilbys middelklassebarn i India. Den store forskjellen i kvalitet i utdanningen kaller Spivak «en konsolidering av et kontinuerlig klasse-apartheid». De enorme forskjellene i utdanning som tilbys ulike barn bidrar til å befeste og forsterke de allerede enorme sosiale forskjellene. Organisasjonen Spivak startet er et literacy1 prosjekt. Målet er å tilby grunnskoleutdanning av god kvalitet til barn i området. Spivak har valgt å etablere et fond og jobber for å få inn midler gjennom egne donasjoner og fra kolleger ved universitetet hun jobber. Gjennom hennes uttalelser om arbeidet med barna kan vi hente enda mer lærdom om hvordan hun tenker om barn og læringsprosesser.
Spivak forteller (McMillen, 2007) at hun ønsker å arbeide med barnas evne til å forestille seg og til å tenke kreativt og kritisk. Hun sier at hun er opptatt av; «å utvikle ritualer for demokratiske vaner» (2007). Hun forteller videre om et spesifikt møte med noen av barna. Hun hadde bedt dem om å gjøre noe hun antok var svært enkelt; å skrive litt om seg selv på egenhånd. Hun ble svært overrasket over hva som skjedde. Hun hadde ikke forstått at det ikke var noe «på egen hånd». Barna skrev eksakt det samme som de hadde skrevet dagen før og når de hadde gjort det, skrev de for eksempel «en ku har to ører, to øyne, fire bein, en hale». De repeterte noe hadde pugget tidligere. Hun fastslår at det er stor forskjell på middelklasseskoler og skoler for de mest uprivilegerte barna med hensyn til å lære å tenke selvstendig og kreativt. Samtidig er hennes oppgave å legge til rette for «learning from below», og ikke gå inn i undervisning/læring med forhåndsdefinerte mål. «If you know the answer as you go in, you won’t be able to learn yourself» (2007:1), sier hun. Spivak unngår derfor å legge føringer for hvordan man bør arbeide pedagogisk med barn, men hun vender imidlertid stadig tilbake til betydningen av forestillingsevnen og kritisk tenkning (Spivak 2009; Swift 2011). Forestillingsevnen kan ikke bli fullt digitalisert sier hun: «It is what escapes the program!».
Det er krevende å oppsummere hva som er Spivaks viktigste bidrag. Hun har skrevet svært mye og vi har brukt noen få tekster. I disse ser vi en revitalisering av feminisme, sosialisme og anti rasisme. Samtidig lar hun oss aldri hvile i de konklusjoner, anbefalinger eller forslag som er på bordet nå. De fortjener alltid et nytt kritisk blikk for å se hva som produseres videre ut fra den situasjonen verden er i.
1Kunnskaper og ferdigheter i lesing og skriving.
Referanser
McMillen, L. (2007). The Education of Gayatri Spivak. In The Chronicle of Higher Education 54.3 (16 sider)
Morton, S. (2009). Spivak. London and New York: Routledge.
Rhedding-Jones, J., Nordli, H., og Tanveer, J. (2011). Beretninger fra en muslimsk barnehage i Norge. Bergen: Fagbokforlaget
Spivak, G. (1988). Can the Subaltern Speak? In: Nelson, C. and Grossberg, L. ed., Marxism and the Interpretation of Culture. Basingstoke, Macmillan Education.
Spivak, C. G. (1993, 2009). Outside in the Teaching Machine. New York: Routledge
Spivak, C. G. (1990). The Post-Colonial Critic: Interviews, Strategies, Dialogues. London, Routledge. Spivak, C.G. (1999). A Critique of Postcolonial Reason: Toward a History of the Vanishing Present. Cambridge, Massachusetts, Harvard University Press.
Spivak, C.G. (2008) Other Asias. Malden. Oxford. Victoria: Blackwell Publishing Swift, S. (2011). The Lesson of Gayatri Spivak. In parallax. 17(3). 84-87
.jpeg)
