En av vår samtids fremste filosofer er den amerikanske feministen Donna Haraway. I denne teksten vil jeg redegjøre for Haraways filosofi med utgangspunkt i dansen som virkelighetsskapende praksis. Jeg kommer til å diskutere hvordan denne dansen kan forstås i relasjon til begrepene naturkultur, figurasjon og omsorg. Både i barnehagen og i Haraways filosofi er omsorg et sentralt begrep. Jeg vil derfor diskutere hva omsorg kan innebære ut fra Haraways tanker og ut fra hvordan omsorgsfulle danser kan ta form.

Hverdagslige ting som barnehagelærere, barn, møbler, bøker og datamaskiner, blir i Haraways filosofi dansende og foranderlige sammenvevinger av materialiteter og språk.

 

Haraway selv er skeptisk til etiketten «posthumanist». Likefullt beskrives hun ofte som en viktig figur innenfor et posthumanistisk perspektiv. Kort sagt innebærer et posthumanistisk perspektiv å utfordre skiller mellom mennesker og ting, og at ikke bare mennesker betraktes som aktører (se Braidotti, 2013). Etter

FAKTA

Donna Haraway (1944 –) er en posthumanistisk/STS (science and technology studies) filosof som arbeider med begrepene verdensskapende praksiser, naturkultur, figurasjon, kyborg og omsorg. Haraway er inspirert av blant andre Michel Foucault, Bruno Latour og Karen Barad.

 

Viktige publikasjoner:

 

Haraway, D. (1985). A Manifesto for Cyborgs: Science, technology, and Socialist Feminism in the 1980’s. Socialist Review, 5:2.

 

Haraway, D. (1988). Situated Knowledges. The Science Question in feminism as a Site of Discourse on the Privilege of Partial Perspective. Feminist Studies, 14 (3): 575-599.

 

Haraway, D. (2008). When species meet. University of Minnesota press.

at menneskelig interaksjon, språk og diskurser har vært i fokus i lang tid innen blant annet samfunnsvitenskapelig og pedagogisk forskning, mener posthumanistiske filosofer at også ting og kropper – også kalt materialiteter – må anses som aktive aktører (Gunnarsson, 2015). Med bakgrunn fra biologi, og med inspirasjon fra filosofene Michel Foucault, Bruno Latour og Karen Barad, formulerer Haraway en filosofi som vever sammen mennesker og ting, materialiteter og språk. Haraway vil bygge bro over motsetningene mellom disse, og se hvordan de er sammenvevd og uatskillelige. En slik utvisket og gjensidig relasjon mellom det som forstås som natur og kultur handler ikke om å behandle mennesker som ting eller å se ting som sosiale skapninger. I stedet handler det om at mennesker og ting ikke kan separeres, og om å problematisere det når mennesket automatisk ses som overordnet andre ting og arter.

 

Haraway forstår materialiteter som mer enn passive objekter. De er medaktører som samhandler og skapes sammen med menneskelige aktører (jfr. Lenz Taguchi, 2012). Haraway (2008) beskriver denne samskapelsen som en dans. En dans der mennesker, språk, ting, kropper – naturkultur – sammen beveger seg, forandres og veves i hverandre. Dansen formes gjennom en gjensidig berøring – noen ganger statisk og monoton, andre ganger rik og intensiv. Den blir til i relasjoner der partene aldri er faste, men er konstant skiftende og foranderlige. I denne dansen skapes både de som danser og virkelighet. Det innebærer at virkeligheten hele tiden gjøres, og at både natur og kultur deltar og er sammenvevd i dansens bevegelser.

 

 

Hverdagslige ting som barnehagelærere, barn, møbler, bøker og datamaskiner, blir i Haraways filosofi dansende og foranderlige sammenvevinger av materialiteter og språk. Disse hverdagslige tingene blir til i de relasjoner som de samtidig er del av. Dette beskriver Haraway som worldly practices, eller verdensskapende praksiser (2000, s. 109). Det er en virkelighetsskapende dans – noe som gjøres sammen med det virkelige, samtidig som det skaper virkelighet. Med dette som utgangspunkt skriver Haraway at «vi både lär oss om och skapar naturen och oss själva» (2008a, s. 54). Derfor går det ikke å skille det språk eller den kunnskap vi har om virkeligheten fra virkeligheten som sådan. Språk og kunnskap er ikke avgrensede eller stengte praksiser, men noe som er sammenvevd med virkeligheten.

 

Disse tankene om hvordan virkeligheten blir til gjennom sammenvevinger av natur og kultur i en dans av relasjoner og handlinger, kaller Haraway for figurasjonsrealisme (1997, s. 11). Figurasjonsbegrepet gjør det mulig å forstå hvordan relasjoner, bevegelser og handlinger gjør ting til en viss figur eller gestalt. Lærere, barn, barnehage, kunnskap – alt er figurasjoner. De er sammenkoplinger som gjennom relasjoner og samhandlinger former midlertidige gestalter eller uttrykk. Med begrepet figurasjon blir det mulig å vise hvordan alt som finnes er midlertidige uttrykk formet gjennom en samskapende dans. Figurasjonen viser det faste og begrensende, men også muligheter i dens foranderlige karakter (Haraway, 1997, 2008). Samtidig som figurasjonen peker på visse stabiliseringer av bevegelser og relasjoner, gir den også rom for forandring og tilblivelse. Sånn sett er figurasjonen en interaksjon mellom nåets realitet og mulige omformninger av fortid, framtid, maktrelasjoner og dualismer (Haraway, 2004). Figurasjoner skaper dermed muligheter for det bevegelige, skiftende og foranderlige. Det setter fokus på hvordan dansen former noe til en bestemt figur, ikke til definitive former, men til foranderlige stabiliseringer (Gunnarsson, 2015).

 

En figurasjon som Haraway anvender for å vise hvordan mennesker er konstruert av natur og kultur, biologiske og sosiale relasjoner, forent i en virvlende dans er kyborgen (Haraway, 2008a). Gjennom å forstå mennesket som en kyborg betoner Haraway hvordan mennesket formes av kropp, biologi, maskin og teknologi. Grensene for hva som er naturlig, og hva som er en maskin eller fiksjon, blir her problematisert eller til og med oppløst.[M1] Forstått gjennom kyborg-begrepet blir mennesket en skapning full av uventede og selvmotsigende bestanddeler. Gjennom å forstå mennesket som kyborg mener Haraway at de mange lag av liv, vitalitet, død og forgjengelighet vi lever våre liv med, blir synliggjort (Haraway, 2000). Kyborgen stiller spørsmål ved grenser og skaper muligheter til å omforme dominerende figurasjoner, som for eksempel barn, voksen, jente, gutt. Den peker på disse figurasjonenes bevegelighet og tilfeldighet. Slik skaper kyborgen og dens dans – altså dens forening av kropp, fantasi og materialitet – muligheter til å omforme stabiliserende figurasjoner. Denne muligheten til omforminger, mener Haraway, medfører et ansvar for å skape omsorgsfulle samarbeid og danser.

 

Omsorg er et sentralt begrep i barnehagens virksomhet. Det er også et ladet begrep med mange problematiske koplinger. Gjennom historien har det vært med på å skape ekskludering, over- og underordning, knyttet til hvem som kan gi omsorg og hvem som har behov for omsorg (jfr. Puig de la Bellacasa, 2012). Omsorg blir i Haraways filosofi en figurasjon, både stabil og foranderlig, mulig å omforme til andra uttrykk og gestalter.

 

Omsorg er å ikke peke mot en forhåndsbestemt retning, mot en framtidig utopi eller dystopi

 

 

Barnehagens virksomhet skal ifølge rammeplanen preges av en god omsorg for barn. Kjell Gustumhaugen skriver i Barnehagefolk (2014) at omsorg handler om relasjoner. Kristin Rydjord Tholin mener, i likhet med Gustumhaugen i samme nummer, att disse omsorgsrelasjonene ikke utelukkende innebærer de voksne, barnehagepersonalet, som omsorgsgivere. Barn må også anses som delaktige i omsorgsarbeidet. Med Haraways filosofi blir ikke bare barn og voksne, men også materialiteter som ting, saker, kropper, rom og miljø, delaktige i å skape omsorg. Det innebærer at ingen, verken mennesker eller ting, kan gi omsorg på egenhånd. Omsorg formes gjennom omsorgsfulle danser. Derfor må også alle delaktige aktører, både menneskelige og ikke- menneskelige aktører som gjør ting og som påvirker, tas i betraktning i formingen av omsorg (Haraway, 2004). Slik skaper Haraways filosofi konkrete spørsmål om vad omsorg er og hvordan den muliggjøres. Hvordan kan vi forstå omsorg i barnehagen og inkludere materialiteter som deltagere i omsorgsrelasjoner? Hvordan kan omsorgsfulle danser muliggjøres?

Haraway (2008) beskriver hvordan en omsorgsfull praksis innebærer å møtes med åpen nysgjerrighet. Denne nysgjerrigheten innebærer å ikke ta utgangspunkt i generelle eller forhåndsbestemte antagelser, men å streve etter å vite mer på slutten av dagen enn på begynnelsen av den. Ved hjelp av kontinuerlig undring over det ukjente, skapes omsorgsfulle danser gjennom å hele tiden spørre hvordan omsorg kan gjøres. Omsorg kan ta form når dansen befinner seg i uavbrutt bevegelse, sammensatt av mange ulike rytmer. Når dansen farer fram med sånn intensitet at den begynner å bli ekkel og ubehagelig. Når den går sakte og det verker i muskler og ledd. Å berøres og dras med i ringdansen innebærer ansvar, mener Haraway. En omsorgsfull dans innebærer ansvar for de mange aktørene som deltar. Ansvaret tar form gjennom «blikk, gjengjeldelse av blikk, samskapelse – alt dette gjør oss ansvarlige, på uforutsigbare måter, for de verdener som tar form» (2011, s. 198). For å oppfylle dette ansvaret må vi ta sjanser, vi må overskride og utfordre sannheter og fortellinger som ser ut til å gjentas ofte. Omsorg er å ikke peke mot en forhåndsbestemt retning, mot en framtidig utopi eller dystopi¹. Målet, mener

Haraway (2008a), er ikke en ferdig, feilfri eller perfekt praksis. I stedet er det å være åpen for mange ulike fortellinger, rytmer og danser. Da skapes muligheter til å utfordre etablerende figurasjoner og sannheter. Gjennom å være mottagelig for det uventede, det skremmende og ubehagelige, kan omsorgsfulle danser skapes.

 

¹Dystopi: Skrekkscenario.  

 

 

 

Braidotti, R. (2013). The posthuman. Cambridge: Polity.

 

Gunnarsson, K. (2015). Med önskan om kontroll: figurationer av hälsa i skolors hälsofrämjande arbete. Diss. Stockholm: Stockholms Universitet.

 

Gustumhaugen, K. (2014). Omsorg er mer enn omsorg. Barnehagefolk, No. 1.

 

Haraway,D. (1997). Modest_Witness@Second_Millennium.FemaleMan_Meets_OncoMouse: Feminism and Technoscience. New York: Routledge.

 

Haraway, D. (2000). How like a leaf: an interview with Thyrza Nichols Goodeve. New York: Routledge.

 

Haraway, D. (2004). The Haraway reader. New York, London: Routledge.

 

Haraway, D. (2008). When species meet. University of Minnesota press.

 

Haraway, D. (2008a). Apor, cyborger och kvinnor: att återuppfinna naturen. Eslöv: Brutus Östlings bokförlag Symposion.

 

Haraway, D. (2011). När arter möts (övers. Ylva Gislén). Fronesis, No. 35, pp. 174-203.

 

Lenz Taguchi, H. (2012). Pedagogisk dokumentation som aktiv agent: introduktion till intra-aktiv pedagogik. Stockholm: Gleerups.

 

Puig de la Bellacasa, M. (2012). ‘Nothing comes without its worlds’: thinking with care. The sociological Review, Vol. 60, No. 2, pp. 197-216.

 

Tholin, K.R. (2014). Barn som aktive omsorgsdeltakere. Barnehagefolk, No. 1.