Anerkjennelse er et aktuelt begrep i mange sammenhenger, og det kan tendere mot en inflasjon i bruk av begrepet. Honneths teori kan være et bidrag til en presisering av hva anerkjennelse er, og hva det skal være godt for.

Vi mennesker har satt oss over alt annet levende og ikke levende for lenge. Det kan Karen Barad og posthumanistiske perspektiver hjelpe oss med å gjøre noe med.

Hva kan skje med vår barnehagepedagogiske tenkning om vi tenker at tingene eller teknologiene virker inn på menneskers handlinger i like stor grad som menneskene utvikler og påvirker dem?

Med Haraways filosofi blir ikke bare barn og voksne, men også materialiteter som ting, kropper, rom og miljø, delaktige i å skape omsorg. Det innebærer at ingen, verken mennesker eller ting, kan gi omsorg på egenhånd.

Gjennom sitt arbeid viser Derrida hvordan kulturelle og språklige strukturer alltid allerede inneholder flere mangetydige lag og doble strukturer som både lukker, begrenser og tilslører, men som også, på samme tid, åpner og utvider muligheter for menneskelige tilværelser.

Ifølge Butler handler vi ikke på bestemte måter fordi vi føler oss som kvinner eller menn, men føler oss som kvinner eller menn fordi vi handler på bestemte måter. Hva kan det bety for barnehagepedagogikken?

Spivaks tekster retter fokus mot undervisning, utdanning, sosial klasse, migrasjon, flukt, feminisme, antirasisme, ideologi og makt, både i historien og i moderne kultur.

Michel Foucault skriver om en type makt som har størst kraft når den får virke i det skjulte. Hans teorier er verdt å merke seg for personalet i norske barnehager som har tradisjoner for å vie oppmerksomhet til makt.

For Julia Kristeva er det å være menneske å være i prosess. Hun kombinerer psykoanalytisk og språkvitenskapelig (lingvistisk) teori for å undersøke hvordan mennesker skaper og finner mening i samhandling med sine omgivelser.

«Det er ikke den enkelte som har valgt prinsippene for sine valg», skriver Pierre Bourdieu i boken Meditasjoner. Hans teorier kan blant annet hjelpe oss med å problematisere forholdet mellom teori og praksis.

Nel Noddings er klar på at barn ikke er passive mottakere av omsorg, men deltagere i omsorgsrelasjoner. Hennes argumenter harmonerer godt med barnehagelovens paragraf 3 om barns rett til medvirkning.