Mange barnehageansatte bærer på en bekymring for et barn, men utsetter de vanskelige samtalene med barnet og foreldrene. Hvorfor? Og hva kan vi gjøre med det?
– Det å snakke med barn om mulig rusproblematikk i hjemmet, eller andre former for omsorgssvikt, oppleves vanskelig for de fleste barnehageansatte. Å snakke med foreldrene om dette, oppleves enda vanskeligere. Men kanskje er det ikke så vanskelig som man tror, hvis man er godt forberedt og har øvd seg? spør Hilde Jeanette Løberg, spesialkonsulent ved KoRus-sør, Borgestadklinikken.
Løberg, som leder det kommunale kompetansehevingsprogrammet Barn i rusfamilier, er en av innlederne under konferansen Tidlig innsats i barnehagen – Mellom forebygging og økt læringstrykk i november. Hennes foredrag har tittelen "Å snakke med barn og foreldre ved en bekymring. Er det så vanskelig som vi tror?"
– Når vi spør ansatte i barnehagene om de har vært bekymret for et barn i løpet av det siste året, så svarer 90 prosent ja. Når vi spør om de har gjort noe med det, er tallet langt lavere. Og dette skyldes ikke vrangvilje eller sløvhet, det skyldes at de er usikre på hva de skal gjøre og at de synes dette er vanskelig, sier Løberg. – Vi er gode på å snakke om barn. Men vi må bli bedre på å snakke med barn, mener hun.
Delt smerte er halv smerte
Det er sjelden du vil oppleve at barnet tar direkte kontakt med deg for å fortelle om sine bekymringer eller de belastninger det opplever som konsekvens av et rusmiddelmisbruk hos foreldre, eller andre former for omsorgssvikt, sier Løberg. Det er du som fagperson som må nærme deg barnet.
– Ta utgangspunkt i de observasjoner du har og det barnet forteller deg. Denne bekreftelsen må gjøres på en slik måte at barnet opplever at det ikke blir sviktet eller mistrodd. Det kan ta tid før barnet sier noe. Gi barnet den tiden det tar. Tillit tar tid.
Etter å ha snakket med barnet om bekymringen, og kanskje fått styrket den, kommer det som mange opplever som enda vanskeligere: Samtalen med foreldrene. Ofte blir den kalt "den vanskelige samtalen". Løberg fortrekker å bruke begrepet "den nødvendige samtalen".
– Det er forståelig at mange utsetter denne samtalen. De vil helst være mer enn 100 prosent sikker på at det er grunn til bekymring før de tar det opp, og derfor blir det gjerne utsatt. Men dersom man er godt forberedt, blant annet ved å ha gjort systematiske observasjoner av barnet, og dersom man møter foreldrene med respekt, så viser det seg at også disse samtalene som oftest blir fruktbare og positive bidrag i prosessen. Hvis barnehagen er innstilt på å dele en bekymring, heller enn å komme med fasitsvar eller noe som oppleves som beskyldninger, tar de fleste foreldre dette på en god måte, sier Hilde Jeanette Løberg.
Til programmet Barn i rusfamilier er det utarbeidet ulike verktøy og filmer. Blant annet en film og et hefte om den nødvendige samtalen. En film om viktigheten av å samtale med barn er også klar i løpet av høsten. Se barn i rusfamilier.
TEAS: SE MEG - SNAKK MED MEG from filmplot.no on Vimeo.
Filmen er laget av: KoRus-Sør
