Førskolelærerne har helt siden starten beveget seg i et landskap fylt av motsetninger og spenninger. De har møtt motstand på mange områder og måttet kjempe for en likeverdig utdanning, opprettelse av barnehager, offentlig godkjenning av yrket og rimelige lønns- og arbeidsforhold. Profesjonsperspektivet har stått i et spenningsforhold til forestillingen om den selvoppofrende og filantropiske førskolelæreren. Enkelte spørsmål har fulgt barnehagelærerinnene og førskolelærerne gjennom hele historien: “Trenger man utdanning for å arbeide med barn?” “Har barn under tre år godt av å gå i barnehage?”

 

Et navn som går igjen i de viktige debattene om barnehagens innhold, om førskolelærerutdanningen og om førskolelærerprofesjonen, er Unni Bleken. Unni Bleken er i dag 83 år, men hun er fortsatt med i den offentlige debatten. I en kommentar til NOKUTs evaluering av førskolelærerutdanningen advarer hun mot det hun kaller en “det er ikke så farlig”-holdning. Vi trenger en utdanning som krever innsats, sier hun, og hun løfter fram tre egenskaper som må være til stede dersom førskolelærerne skal kunne ivareta sitt profesjonelle ansvar: kunnskap, dømmekraft og handlekraft (Bleken, 2011:31). De tre begrepene er ikke vilkårlig valgt, og rekkefølgen heller ikke tilfeldig. Førskolelærere må ha dømmekraft med utspring fra kunnskap, og de må handle på bakgrunn av sin dømmekraft. Kunnskapen og dømmekraften er med andre ord en nødvendighet om førskolelærerne skal være handlende profesjonsutøvere.

 

Vi har mye å lære av Unni Bleken når det kommer til å ta sitt profesjonelle ansvar på alvor. I denne artikkelen ser vi nærmere på noen konkrete saker der Unni Bleken selv viser de tre egenskapene hun holder fram som nødvendige. Vi vil gjennom noen få eksempler fra en rik faglig karriere prøve å tydeliggjøre hva som kjennetegner hennes tenkemåte og på den måten rette oppmerksomheten mot det profesjonelle ansvaret – til beste for barna i barnehagen.

 

Barnehagens samfunnsmandat kan bare realiseres med tilstrekkelig kompetanse. Derfor er førskolelærerens kunnskap og profesjonalitet et omdreiningspunkt. Dette gjelder ikke minst i en tid da mange vil mye med barnehagen og barnehagens verdigrunnlag er under press.

 

I et foredrag Unni Bleken holdt i 1982 identifiserer hun hva som sto på spill den gangen, for eksempel at læremiddelindustrien lanserte læremidler og pedagogisk materiell som nødvendig for barnas utvikling og skoleforberedelse i barnehagen (Bleken, 1982). Et av problemene med dette didaktiske materialet var, ifølge Bleken, at det var løsrevet fra barnas virkelighet. Det samme kan sies om kartleggingsmateriell og pedagogiske programmer som markedsføres overfor barnehager i dag (Pettersvold og Østrem, 2012). Unni Bleken oppfordrer førskolelærere til årvåkenhet. Men det er ikke tilstrekkelig. I det samme foredraget fortsetter hun: “Det er skjærene vi må peile inn og vurdere – vi kommer ikke utenom hvis vi vil være med å legge retningen, ikke bare bli styrt med[M1] ” (Bleken, 1982:65-66). Den årvåkenheten barnehagen trenger, forutsetter solid pedagogisk kompetanse og inngående kjennskap til de konkrete forholdene i barnehagen. I Stortingsmelding 41 (2008-2009) Kvalitet i barnehagen fastslås ifølge Unni Bleken det alle vet: “at kunnskapen og erfaringen til de voksne er den aller viktigste faktoren for å oppnå en god barnehage” (Bleken, 2010a:48). I sin kommentar til meldingen omtaler hun barnehageløftet som “en halvferdig reform”, fordi den mangler en offensiv strategi for kompetanseutvikling (Bleken, 2010a:48). Hun viser til en rapport fra Riksrevisjonen der det påpekes at lav pedagogisk bemanning, utstrakt bruk av dispensasjoner fra kompetansekravene og høyt sykefravær gjør at det kan bli vanskelig å få til et barnehagetilbud av god kvalitet (Bleken, 2010a:48-49).

Det er skjærene vi må peile inn og vurdere. Vi kommer ikke utenom hvis vi vil være med å legge retningen, ikke bare bli styrt med.
Unni Bleken, førskolelærer og tidligere lektor og rektor ved Barnevernsakademiet i Oslo

 

Knapt 27 prosent av barnas direkte kontakt med voksne involverer nå førskolelærere. Unni Bleken understreker betydningen av kunnskap og viser til den kompetente og kunnskapsrike førskolelæreren som aldri slutter å søke etter mer innsikt. I 2010 holdt hun en tale til nye førskolelærerstudenter der hun sa: “Jeg har aldri truffet en førskolelærer som kan for mye, verken av teori eller om praktisk barnehagearbeid etter fullført grunnutdanning“ (Bleken, 2010b). Bleken har alltid framhevet at utdanning er avgjørende, men ikke fordi den er tilstrekkelig. Tvert i mot. Når hun beskriver sin egen førskolelærerutdanning fra Barnevernsinstituttet i Trondhjem i årene 1949-51, legger hun vekt på: “Vår grunnutdanning hadde gitt oss nysgjerrighet og vilje til å søke ny kunnskap” (Bleken, 2011a:31).

 

“En god grunnutdanning må ha slitestyrke. Den skal fungere som et solid fundament for vekst og faglig utvikling som yrkesutøver gjennom mange år. […] Den må gi yrkesutøveren dømmekraft og handlekraft i møtet med et spill levende yrke i dagens samfunn, og mot til å følge med inn i en ukjent fremtid. Til det kreves kunnskap” (Bleken, 2011a:31).

 

I spørsmålet om kunnskap og kompetanse gjelder det samme som i alt Bleken er opptatt av: Hensynet til barna. Det er respekten for og lojaliteten til barna som kommer først.

 

I et historisk perspektiv har ulike interessenter hatt ulike forventninger til barnehagen slik vi også ser i dag. Barnehagen har blitt oppfattet som samfunnsøkonomisk virkemiddel, som sosialpolitisk redskap, som forebyggende tiltak overfor risikobarn og som likestillingstiltak i tillegg til at den skal være et pedagogisk tilbud. Unni Bleken påpeker at i de politiske diskusjonene og prioriteringene har hensynet til barnet vært underordnet hensynet til samfunnet og den økonomiske utviklingen. I barnehagens pedagogiske tradisjon har imidlertid barna hatt førsteprioritet, foran foreldrene, personalet, samfunnet og eierne. I interessekonflikter mente førskolelærerne at deres yrkesmessige lojalitet primært må være knyttet til barna (Bleken, 2007:31).

 

Unni Bleken er opptatt av at med det profesjonelle ansvaret følger også et ansvar for å prioritere og for å velge sine kamper. Hennes kunnskap og hennes skarpe blikk gir førskolelærere og førskolelærerutdannere viktige analyseredskaper til å skjelne mellom viktig og uviktig. Alt Unni Bleken har engasjert seg i gjennom de seksti årene hun har deltatt i barnehagedebatten, har vært preget av hennes evne til å tenke prinsipielt og langsiktig. Det hender hun engasjerer seg sterkt i tilsynelatende små saker, nettopp fordi hun ser langt framover og er opptatt av at små endringer kan få store konsekvenser. Et eksempel er striden om den arbeidsplassbaserte førekolelærerutdanningen (Abf). Der andre ser en rask og rimelig løsning for å få utdannet flere førskolelærere, ser Unni Bleken hva som står på spill i et større og mer langsiktig perspektiv. I boka Førskolelærer og leder – en kompleks og viktig oppgave fra 2005 skriver hun om at det ikke holder med vage fornemmelser og synsing når barnehagens og førskolelærernes interesser skal ivaretas. Det er nettopp dette hun selv viser når hun trer fram som politisk aktør i de ulike rollene hun har hatt i sitt yrkesliv og i de senere årene som pensjonist.

 

Unni Bleken har en genuin og velutviklet evne til å skjelne mellom politikk og pedagogikk. Hun ser sammenhengen mellom politikk og pedagogikk, men hun ser også forskjellen, samt faren ved å blande kortene. Det kan skje dersom man ikke årvåkent følger argumentasjonen. Saker som egentlig har en politisk begrunnelse, gis legitimitet ved hjelp av pedagogiske argumenter. La oss ta et eksempel. Man kan forledes til å tro at det er til beste for de yngste barna å være meget selvstendige. Det kan til og med gjøres til noe de selv ønsker. Sannheten er at det er nødvendig, fordi det er det eneste som er mulig i en hverdag med store barnegrupper og redusert bemanning.

 

Et annet eksempel på at Unni Bleken ser sammenhengene – uten å blande kortene – er diskusjonen som oppsto i kjølvannet av stortingsmeldingen om kvalitet i barnehagen (Kunnskapsdepartementet 2009). Trekvart år etter at stortingsmeldingen kom, fattet Stortinget vedtak om å tilby språkkartlegging av alle treåringer i barnehagen. Barnehageoppropet kom som en reaksjon på dette vedtaket. Over 3000 undertegnet oppropet. I Første Steg 1/2011 svarte Unni Bleken professor Thomas Moser som tidligere hadde skrevet et innlegg hvor han mente at premissene for Barnehageoppropet var misvisende, og at initiativtakerne til oppropet hadde lest Stortingsmeldingen som ”fanden leser bibelen”. Unni Bleken understreker i sitt svar at dette er politikk – og ikke først og fremst pedagogikk. Som en kommentar til Mosers lange og grundige fagartikkel skriver hun: ”Et opprop er noe helt annet: det er et rop. Oppropet har alltid et underliggende budskap: du må ikke sove! Oppropet vil ruske opp i folk. Da må man ta i” (Bleken, 2011b:41).

 

Bleken gir forsvarerne av stortingsmeldingen rett i at den støtter opp under den norske barnehagetradisjonen. Men som hun sier: ”Det er bare det at dette har vi barnehagefolk lest så mange ganger før i meldinger fra ulike regjeringer” (Bleken, 2011b:41). Deretter nevner hun fire større meldinger de siste ti årene som har inneholdt mye av det samme. ”Kvalitetsmeldingen er det femte departementale verket på ti år som behandler kvalitet i barnehagen. (…) Jeg er derfor først og fremst på jakt etter konklusjoner og forslag til tiltak når jeg leser Kvalitetsmeldingen” (Bleken, 2011b:41). Dette sitatet vitner om dømmekraft basert på inngående kjennskap til det barnehagepolitiske feltet over en lengre periode. Unni mener at fagfolks oppgave er å kritisk etterspørre politiske tiltak som skal føre barnehagen [M2] i den retningen politikerne selv omtaler som ønskverdig, ikke å levere pedagogiske argumenter til politikere uten handlekraft. Det ville være det samme som å bidra til å legitimere politikk som gir pedagogikken dårligere vilkår. Kritikk mot den rådende politikken inngår i ”arbeidsdelingen” i barnehagepolitikken, og er et sentralt element i et demokrati.

 

Unni Bleken er ikke bare en kunnskapskapsrik kvinne med god dømmekraft. Hun er også et politisk handlende fagmenneske. Hun var en av de første lederne i avdeling for førskolelærere i Norsk Lærerlag (1970-72), etter at Norske Barnehagelærerinners Landsforbund hadde gått inn i Norsk Lærerlag i 1965. 1960-70-årene var særlig viktige år for førskolelærerutdanningen og for barnehagenes status i Norge. Det ble lagt ned viktig politisk arbeid som førte til Lov om lærerutdanning i 1973 og den første Lov om barnehager i 1975.

 

Arbeidet med å utvikle en offentlig 3-årig førskolelærerutdanning på linje med lærerutdanningen vakte debatt. Realskoleeksamen eller eksamen fra 9-årig skole og praksis fra barnehage hadde vært opptakskravene til de 2-årige utdanningene. Et nytt lovforslag bygget på at all lærerutdanning skulle ha like opptakskrav, lik varighet og like påbygningsmuligheter. I 1980 ble førskolelærerutdanningen en 3-årig høgskoleutdanning. Eksamen artium ble opptakskrav, og den obligatoriske forpraksisen falt bort. En treårig utdanning gjorde det mulig å utvikle fordypningsfag og dermed også sterkere fagmiljøer. Like påbygningsmuligheter åpnet også opp for utvikling av videreutdanninger for førskolelærere opp til hovedfagsnivå. Førskolelærerutdanningen kunne dessuten inngå som en byggestein innenfor relevante universitetsstudier, den var ikke lenger en blindvei i utdanningssystemet.

 

Blant førskolelærere var det sterk motstand mot å fjerne den obligatoriske forpraksisen. Unni Bleken mente at førskolelærerne måtte ofre forpraksisen, og at de vant mer enn de tapte gjennom å bli innlemmet i Lov om lærerutdanning. I denne saken viste hun sin evne til å analysere situasjonen, tenke langsiktig og gjøre strategiske valg.

 

Den samme handlekraften ser vi i alle saker Unni Bleken er engasjert i. Som innehaver av verv og sentrale stillinger gjennom sitt yrkesaktive liv har hun hatt mulighet til å få innflytelse, en mulighet hun ikke har latt gå fra seg. Hun har forstått viktigheten av å møte forberedt – gjerne med et ferdig forslag til vedtak. Dette bunner sannsynligvis i innsikt om at dersom man skal bli hørt som kvinne fra en yrkesgruppe bestående av mange kvinner, må man ta sine forhåndsregler. Som debattant i ulike tidsskrifter tar hun ansvar for å formulere feltets problemer, enten det gjelder utdanningen, fremmedspråklige barn, kvalitetsmeldingen, testing og kartlegging av barn i barnehagen, kompetanseheving i barnehagen, for å nevne noen saker. Med sitt store nettverk i hele landet, nøler hun ikke med å ta kontakt med sentrale personer for å lufte sine synspunkter. Hun skriver høringsuttalelser, sender e-poster med faglige argumenter og støtteerklæringer. ”Jeg som er pensjonist, har tid til å jobbe med dette”, sier Unni og lager gjerne bakgrunnsnotater som er til fri bruk for dem som måtte trenge det.

 

Unni Bleken har et ustoppelig engasjement og en tydelig stemme som det er umulig å overhøre. Med jevne mellomrom minner hun seg selv og oss andre på mottoet sitt: ”Vi gir oss aldri. Og ikke da heller!”

 

Spenningsfeltet som Unni Bleken beveget seg i gjennom sin mangeårige yrkeskarriere, er på den ene siden forskjellig fra dagens dilemmaer, men likhetstrekkene er også mange. ”Barnehageskuta” må manøvreres stødig i turbulent farvann også i dag. Det handler om å identifisere farene, eller dilemmaene, ta stilling til hvordan de best løses – for så å navigere presist. Det er skjærene hun mener vi må peile inn og vurdere hvis vi vil være med å bestemme retningen, ikke bli styrt av den (Bleken 1982:65). For å få det til kan det være en hjelp å ha et fyrtårn som Unni Bleken. Barnehagefeltet trenger flere som henne.

 

Applausen er stående og øredøvende når Unni Bleken går av scenen. På tyve minutter har hun gitt tilhørerne en formaning om at de må stole på sin egen kunnskap, dømmekraft og handlekraft. Hun traff. Med tidløse poenger finnes ingen generasjonskløft å forsere.

 

kongens fortjenestemedalje i gull

I februar 2007 fikk Unni Bleken H. M. Kongens fortjenstmedalje i gull. I omtalen av overrekkelsen står blant annet følgende:

 

Grunnlaget for tildelingen er å finne gjennom hennes lange yrkeskarriere knyttet til arbeidet med og for barn. Fra hun ble utdannet som førskolelærer i 1951 og gjennom hele hennes yrkeskarriere som avdelingsleder, styrer, lektor og rektor til og med 1994 har Bleken vært sentral for utviklingen av den moderne, norske barnehagen. Gjennom sine posisjoner har hun også vært en viktig deltaker i utviklingen av den moderne førskolelærerutdanningen slik vi kjenner den i dag. Videre har hun vært aktiv i det faglig-politiske arbeide. Spesielt bør nevnes hennes arbeide gjennom Lærerutdanningsrådet og ikke minst hennes arbeide som leder for utvalget som arbeidet frem forslag til den første Rammeplanen for barnehagen. Rammeplan for barnehagen kan sies å være det viktigste styringsdokumentet for det praktiske arbeidet i norske barnehager og derfor svært sentral for barnehagens innhold. Unni Bleken har også bidratt sterkt i å utvikle førskolelærerutdanningen bla. gjennom å gjøre den 3-årig. Hennes engasjement har kommet til syne gjennom et betydelig antall offentlige foredrag, rapporter, fagartikler og bøker. Bleken har gjennom sin uttrykksform vært en fremtredende talsperson for barnehagens verdi for barns velferd og utvikling.

 

Unni Blekens lange yrkeskarriere preges av et genuint engasjement der barnet settes i sentrum. I hennes tid har barnehager gått fra å være et gode forbeholdt noen få, til å bli et allment tilbud. Dagens regjerings ambisjoner på området er det ikke mye tvil om. Når barnehagen blir en så sentral oppvekstarena vil kvalitetsutviklingen være vesentlig. [M1]sitat Unni Bleken, førskolelærer og tidligere lektor og rektor ved Barnevernsakademiet i Oslo. 

Bleken, U. (1982). Pedagogiske hovedretninger som har hatt innvirkning i barnehagen. I: Jansen, Turid og Røtnes, Klausine (red.) Barnehagens mål og innhold. Oslo: Didakta norsk forlag.

 

Bleken, U. (2007). Barnehagen i samfunnet. I Thomas Moser & Monika Röthle (red.), Ny rammeplan - ny barnehagepedagogikk? Oslo: Universitetsforlaget.

 

Bleken, U. (2005). Førskolelærer og leder. En kompleks og viktig oppgave. Oslo: Pedagogisk Forum.

 

Bleken, U. (2008). Krise i Oslo-barnehagene. Utdanning 22/2008

 

Bleken, U. (2009). ABf sår tvil om det er nødvendig med den ordinære treårige utdanningen. Første Steg 4/2009

 

Bleken, U. (2010a). Barnehageløftet – en halvferdig reform. Utdanning 6/2010.

 

Bleken, U. (2010b). Hilsen til nye førskolelærerstudenter. Tilgjengelig fra: http://www.barnehageforum.no/showarticle.aspx?ArticleID=1713. [Lastet ned 3.9.12.]

 

Bleken, U. (2011a). Vi trenger en utdanning som krever innsats. Første steg 3/2011.

 

Bleken, U. (2011b). Fagartikkel og opprop er ikke det samme, Moser. Første Steg 1/2011. Kunnskapsdepartementet (2009). Kvalitet i barnehagen. St.meld. nr. 41 (2008-2009).

 

Pettersvold, M. og Østrem, S. (2012). Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet. Oslo: Res Publica.