I Barnehagefolk 3/2011 kunne vi lese Tone Digranes’ modige brev til politikerne hvor hun beskrev en tøff barnehagehverdag for både barn og ansatte

Her får hun svar fra en førskolelærer med lang erfaring fra både barnehage og undervisning i pedagogisk teori og praksis.

Kjære Tone!

Takk for at du ga oss som står utenfor et blikk inn i din stressede barnehagehverdag. Og ekstra takk for at du lar lille Dalal, 2 år, komme til orde. Barna selv kan ikke nå frem med sin stemme overfor politikere og barnehageeiere. Førskolelærerne må være deres målbærer i det offentlige rom: De må fortelle hvilken virkelighet de opplever i barnehagene i dag, på godt og på ondt. Det er en del av deres faglige ansvar.  Bare da kan vi holde åpen en offentlig diskusjon om hvilken vei den norske barnehagen tar i turbulente tider. Vi er mange som savner førskolelærernes tydelige stemme.  

Beskrivelsen av din hverdag i barnehagen gjør meg opprørt: Du skal ikke ha en arbeidssituasjon som gjør deg søvnløs, gir deg klump i magen av nervøsitet, stadige opplevelser av tilkortkomming, til tross for din gode vilje. Og stressede voksne gir urolige og utrygge barn.

Flere av dine vanskeligheter er systemproblemer, slik jeg ser dem. Jeg kommer gjerne tilbake til dem ved en senere anledning. Men den som kan gjøre en forskjell for barna her og nå, er du selv som pedagogisk leder på avdelingen sammen med dine medarbeidere og med støtte fra din styrer eller nærmeste overordnede. Kanskje er du allerede i gang med det.

Slik tenker jeg: Brevet fra lille Dalal til politikerne viser grunnproblemet: Dalal er så redd.  Hvor har hun havnet? Hun forstår ikke det nye språket omkring seg, ingen skjønner hva hun prøver å si.  Hun gråter og gråter og vil bare hjem. Din yrkesutdanning har lært deg å se og tolke Dalals måte å si fra på. Men hvordan kan du i dagens mas hjelpe henne og andre barn på avdelingen som også er urolige og engstelige? Du forteller om mye gråt og konflikter. Voksne blir utmattet av å befinne seg lange arbeidsdager i mye høylydt fortvilelse. Og gråt blant små barn smitter – akkurat som latter.

Avdelingsmøtet – når skal jeg få forberedt og holdt det, tenker du. Nettopp der må du begynne, tenker jeg. Temaet for møtet har du gitt selv: «hva kan jeg/vi gjøre annerledes for at barna skal føle trygghet?» Enkeltbarn må drøftes i det perspektivet. De pedagogiske planene må konsentrere seg om dette. De andre planene dine, som du for tiden ikke makter å gjennomføre, gjør bare deg og dine medarbeidere stresset. Legg dem i en skuff, merket «for senere bruk».

Du beskriver hvordan særlig gjennomføring av hvilestund og påkledning stresser voksne og barn. Disse situasjonene, sammen med måltidet, ivaretar sentrale oppgaver ved omsorgen for barna. Det er pedagogisk arbeid å skape gode sosiale møter og læringssituasjoner her. Bruk kompetansen din til å bygge opp trygghet i hverdagslivets faste innhold! Hvem av oss voksne ville for eksempel lagt seg til å sove et sted vi opplevde som utrygt? En førskolelærer jeg kjenner var mester i å skape ro og trygghet omkring seg i hvilestunden. Hun satt i gyngestolen inne hos barna, strikket og sang vuggesanger, småsnakket med dem som våknet, gikk aldri fra dem som sov for å vaske bord eller rydde. Kanskje kan alle barna sove ute i sin egen vogn, med sitt teppe, kosedyr og smokk og et skjerf som lukter av mamma? Barna kan sove mer etter sin individuelle døgnrytme, og de voksne unngår presset på at alle ungene skal gjøre alt samtidig.

Du skjønner ikke hvordan du skal rekke de individuelle foreldresamtalene. Si det som det er: «jeg må prioritere det viktigste – Dalal». Hun er i barnehagen fra hun våkner om morgenen til hun går sist hjem. Har barnehagen fortalt foreldrene åpent hvor vanskelig datteren har det og hvilken belastning dette må være for henne? Hva kan foreldrene gjøre, og hva kan barnehagen gjøre for å hjelpe henne?

Lykke til videre, ønskes dere fra Unni Bleken, førskolelærer, mor og bestemor.