Kjære politikere

Denne dagen kommer jeg i barnehagen like etter at jeg har stått opp. Jeg blir møtt av en voksen og mange andre barn. De smiler til meg og sier «hei», men jeg vil ikke være der. Jeg vil hjem! Jeg klamrer meg til mamma, men hun sier «ha det» og går fra meg. Den voksne kommer i mot meg, men jeg vil ikke være sammen med henne. Hun prøver å løfte meg opp, men jeg slår henne i armen. Kan hun ikke forstå at jeg ikke vil dette? Den voksne sier noe jeg ikke skjønner. Jeg gråter og hyler lenge, men det hjelper ikke. Til slutt er jeg helt utslitt og våt av svette. Den voksne tar meg opp fra gulvet, og nå orker jeg ikke å protestere mer. Vi går inn på avdelingen, og der sitter de andre barna ved bordet og spiser. Jeg har lært at jeg skal sitte sammen med dem, og jeg setter meg på en stol.  Men jeg er ikke sulten. Jeg vil bare hjem.

Den voksne sier: «Nå skal vi ut!» og det forstår jeg hva betyr. Jeg løper mot døren til rommet jeg vet skoene mine står, men plutselig sier den voksne: «Du må vente», mens hun gjør et tegn med hånden sin. Hun sa jo nettopp at jeg skulle ut! Jeg prøver å presse meg ut døren, men før jeg klarer det, blir den lukket igjen. Dette vil jeg ikke! Jeg skriker, ser meg rundt og får øye på et annet barn. Jeg løper bort og dytter det så det faller i gulvet. Det kommer en annen voksen bort til meg, setter seg på huk og sier noe jeg ikke forstår. Jeg skal jo ut! Jeg begynner å gråte.

Etter at vi har vært ute og deretter spist lunsj, skal alle barna sove. Sånn er det hver eneste dag. Jeg liker ikke å sove. Jeg synes det er skummelt! Vi ligger på madrasser inne på et rom sammen med to voksne, og jeg skriker. Dette vil jeg ikke! En av de voksne stryker meg over kinnet og hvisker ting jeg ikke forstår. Til slutt er jeg så sliten at jeg ikke orker å være våken mer.

Plutselig våkner jeg. De voksne er ikke der! Jeg setter i et hyl. Jeg er redd! En av de voksne kommer inn i rommet og løfter meg opp, mens alle de andre barna også står i sengene sine. Vi går sammen ut for å bli kledd igjen.

Det begynner å nærme seg tiden da pappa kommer for å hente meg. Det skjønner jeg fordi alle de andre barna har gått hjem, og det er bare jeg og en voksen igjen på avdelingen. Der kommer pappa. Jeg blir glad og løper i mot han. Han smiler til meg. Pappa vil ta på meg jakken, men det vil jeg ikke. Jeg vil ta på meg skoene først! Jeg begynner å gråte, og til slutt bærer pappa meg ut og hjem.

Med vennlig hilsen Dalal

Kjære politikere                                                                                              

Jeg heter Tone og er pedagogisk leder i en barnehage. Jeg har det pedagogiske ansvaret for ti barn mellom 0 og 2 år på min avdeling. 

Jeg har alltid en spent følelse i magen når jeg våkner om morgenen, fordi jeg aldri vet hvordan arbeidsdagen min vil bli. Da jeg kommer inn på avdelingen denne morgenen, blir jeg møtt av ti glade barn som løper mot meg. En av de to kollegene mine tar meg litt til siden og forteller meg at det har vært en hektisk morgen, hvor flere av barna har grått og vist utrygghet. Mye tid har blitt brukt på å trøste dem når foreldrene har gått. Videre forteller hun at vi ikke kan gjennomføre planen vår om å gå på tur i nærmiljøet denne dagen, fordi det er sykdom blant personalet. Vi må derfor hjelpe til andre steder på huset i perioder av dagen, for barnehagens budsjett tillater ikke lenger å ta inn vikar.

Når klokken blir 10.00, forteller jeg barna at vi skal ut for å leke. Jeg mener påkledningssituasjonen blir best når vi tar med oss 3 barn ut i garderoben av gangen, men også i dag er det flere av barna som reagerer på dette, og vi må bruke mye tid på trøsting fordi de begynner å gråte. Ett av barna blir dyttet av et annet barn, og jeg bebreider meg selv for at jeg ikke var til stede og forhindret dette.

Vi er opptatt av å følge rutinene på avdelingen vår, slik at barna skal bli mest mulig trygge. Etter at vi har vært ute, går vi inn for å spise lunsj. Heldigvis kan vi hele tiden konsentrere oss om rutinene våre sammen med barna, fordi vi har en assistent som arbeider på kjøkkenet og forbereder lunsjen vår. Dette hjelper oss også i dag når vi er underbemannet.

Jeg kjenner at jeg er spent på sovestunden. To barn sover i vogn, og en av de voksne må passe på at de har det bra og trøste dem dersom de våkner og gråter. De andre åtte barna sover på madrasser inne på soverommet. Vi må være to stykker sammen med barna der inne, for mange av dem gråter mye når de skal legge seg, og de trenger trøst og omsorg fra oss.

Endelig sover alle barna, og jeg kan sende begge kollegene mine til pause. Nå er jeg helt alene på avdelingen, og jeg kjenner igjen den spente følelsen i magen. Jeg begynner å koste gulvet og vaske bordene etter lunsjen. Etter cirka et kvarter, hører jeg et hyl inne fra soverommet. Jeg løper inn. Alle barna er våkne. Jeg forsøker å legge dem ned igjen på madrassene sine, men det nytter ikke. Jeg tar dem med ut fra soverommet og starter påkledning. To av barna klamrer seg til bena mine. Det er fremdeles et kvarter igjen til kollegene mine kommer tilbake fra pause.

Klokken nærmer seg halv fem, og jeg har bare ett barn igjen på avdelingen min. Der ser jeg faren hans komme løpende. Jeg forteller hvordan dagen til sønnen hans har vært. Faren til gutten forsøker å kle på gutten, men gutten stritter i mot og begynner å hyle. Til slutt tar han den sprellende sønnen under armen og går.

Jeg møter en kollega på kafé etter endt arbeidsdag. Vi snakker om hvordan det skal bli når de siste innsparingene i barnehagen skal foretas, og jeg kjenner på ny den ubehagelige følelsen i magen. Vi er enige om at vi er nødt til å finne gode løsninger og være enda mer fleksible enn før, men vi ser begge at dette vil svekke kvaliteten på tilbudet i barnehagen ytterligere.

Om kvelden tenker jeg på morgendagen. Hva kan jeg gjøre annerledes for at barna skal føle trygghet? Når skal jeg få tid til å sette meg ned å skrive oppmeldingene til barnevernet? Jeg skulle også ha foretatt flere observasjoner av barna, for noen av dem må jeg melde opp til PPT. Og jeg må huske å skrive rapporten i forbindelse med det pedagogiske prosjektet vi er med på. Når skal jeg få muligheten til å forberede avdelingsmøtet vårt? Vi har mye å diskutere både angående hvert enkelt barn og de pedagogiske planene jeg har laget. Og er det sikkert at vi i det hele tatt får gjennomført møtet? Når skal jeg få tatt ut avspaseringen min nå som vi ikke lenger har penger til å sette inn vikar for meg? Det kan jo ikke være forsvarlig å være to voksne på avdeling med disse ti barna som er så små, og som trenger så mye? Når skal jeg få muligheten til å ha foreldresamtaler? Og når skal vi egentlig få gjennomført de pedagogiske planene våre når rammene bare blir strammere og strammere?

Mitt største ønske er å ha muligheten til å møte barna der de er, med de behovene de har, slik at jeg kan legge til rette for hvert enkelt barn på best mulig måte. Jeg vet at jeg har kompetansen, men slik de økonomiske rammene er i dag og ser ut til å bli, ser jeg at jeg ikke vil få brukt den. Av og til tenker jeg at jeg jobber ved et samlebånd på en fabrikk, og jeg vet at de siste årenes innsparinger har mye av skylden for dette.

Det siste jeg gjør før jeg sovner, er å ta en titt på vekkerklokken min. Den er halv fem, og jeg skal opp om bare to timer. Jeg håper den nye dagen vil gi meg noen lyspunkt jeg kan ta med meg videre, som gir meg grunn til å si til meg selv: «Dette klarte du bra!»

Med vennlig hilsen Tone Digranes