Alle ønsker kvalitetsutvikling i barnehagesektoren. Men er dette mulig når myndighetene legger om finansieringen uten å ha klare nasjonale kvalitetsbestemmelser eller andre nasjonale styringsverktøy for hånden? I dette innlegget spør jeg: Vil barnehagens rammer rammes av rammefinansiering – og hva slags betydning kan dette få for barnehagens innhold og kvalitet?

Ny tidsregning for norske barnehager?

Med barnehageforliket i 2003 fikk vi et bredt tverrpolitisk samarbeid med en målsetting om senket foreldrebetaling og barnehager nok til at alle barn skulle få mulighet til å gå i barnehage. For å få dette til, har sektoren i all hovedsak blitt finansiert med øremerkede midler. Målet er nå så nært at Kunnskapsdepartementet mener det er hensiktsmessig å innlemme størstedelen av de statlige tilskuddene i rammetilskuddet til kommunene.

Utdanningsforbundet har ved flere anledninger spilt inn til departementet at innlemmingen ikke bør gjennomføres før sektoren er fullt utbygd og stabil. Dette fordi det mange steder fortsatt er mangel på barnehageplasser, men også fordi fokuset på kvalitet i hele sektoren har vært underordnet ønsket om full barnehagedekning. Utdanningsforbundet mener at sektoren er underfinansiert, og at et kvalitetsløft koster mer penger enn det myndighetene bevilger per i dag. Vi står nå ved et veiskille i styring og forvaltning av den norske barnehagen. I det vi virkelig skal komme i gang og ta i skikkelig for å heve kvaliteten og utvikle innholdet i barnehagen, gir regjeringen fra seg sitt sterkeste styringsredskap – de øremerkede midlene. Nå blir det opp til kommunene, og da må vi i det minste kunne kreve at Regjeringen snarest strammer inn praktiseringen av dagens lovverk, for å sikre en bedre nasjonal styring av kvalitetskravene. Dette gjelder særlig kravene knyttet til pedagogisk bemanning og arealbestemmelser.

Hvordan kan rammefinansiering ramme barnehagen?

At midlene til finansiering av barnehagen innlemmes i kommunens rammebevilgning, betyr kort sagt at det nå er opp til den enkelte kommune å avgjøre hvor mye penger de ønsker å bruke på sine barnehager. Kommunen mottar en pott som skal brukes på hele tjenestetilbudet, slik at en nå får en kamp om midlene skal brukes på barnehage, skole, eldreomsorg eller andre kommunale tjenester. Slik jeg ser det åpner dette for to farer for barnehagetilbudet.

Den første faren er at det vil brukes mindre penger på barnehage enn det som gjøres i dag. Områder som for eksempel eldreomsorgen har ikke tidligere fått øremerkede midler og har mange steder vært nedprioritert på grunn av trang kommuneøkonomi. Nå vil kommunene kunne bøte noe på dette ved å bruke av midlene som før var ”låst” til barnehage. Om dette blir tilfellet, får vi en situasjon som trekker i motsatt retning av målsettinger om høyere kvalitet og styrking av barnehagen som læringsarena.

Den andre faren er et resultat av at utregningen for hvor stor rammebevilgningen til den enkelte kommune er ikke nødvendigvis samsvarer med den enkelte kommunes faktiske barnehageutgifter. Den norske barnehagesektoren er svært mangfoldig når det gjelder driftsformer, eierskap og organisering. Dette er i seg selv positivt. Men det medfører også en utfordring i arbeidet for å skape et likeverdig barnehagetilbud til alle. Dette har høy politisk prioritet. Men med for store interkommunale variasjoner i ressursbruk på barnehagene, er det også her en reell fare for å få en situasjon som trekker i motsatt retning.

Hvordan trygge rammene for høy og likeverdig kvalitet i alle barnehager?

Slik jeg ser det finnes det altså to farer som følger av at barnehagesektoren nå skal rammefinansieres – at det innenfor en stram kommuneøkonomi vil spares inn mer på barnehagetilbudet, og at det vil bli større forskjeller i tilbudet mellom kommunene.

En hovedårsak til at dette er reelle bekymringer, er at det i veldig mange kommuner ikke finnes barnehagefaglig kompetanse i kommuneadministrasjonen. Hvem skal da kunne peke på de faglige konsekvensene av mangel på midler til sektoren? Her får Utdanningsforbundets lokallag en viktig oppgave, fordi våre tillitsvalgte nå i stor grad må kjempe saken frem i sine kommuner.

Men barnehagefaglig kompetanse i kommuneadministrasjonene vil ikke være nok, når det uansett vil være knappe midler som skal fordeles ut over kommunens samlede tjenestetilbud. Derfor må det også stilles strengere nasjonale kvalitetskrav til hva en barnehage skal være. Kommunene må ha klare konkrete føringer for hva som må være på plass for å kunne godkjenne at plassen ikke bare er en barnepassplass, men en barnehageplass.

Utdanningsforbundet mener derfor det er avgjørende å lovfeste at en barnehage skal ha en bemanning der minst halvparten har førskolelærer- eller annen godkjent utdanning. De øvrige ansatte må også ha et minimum barnehagefaglig kompetanse. Dette fordrer et stort løft for kompetansehevende tiltak i sektoren.

I tillegg til økte kompetansekrav til personalet, må det også gis klare føringer i lovverket slik at barnegruppestørrelsene reduseres og personaltettheten øker. Dette har Utdanningsforbundet sammen med Fagforbundet kommunisert tydelig til Kunnskapsdepartementet. Vi har også store forventninger til det arbeidet som nå er startet opp med Brustadutvalget; et utvalg som nettopp skal se på lovverket og styringen av sektoren. Det er bare så synd at ting skjer i feil rekkefølge. Brustadutvalgets utredning burde vært på plass før rammefinansiering av sektoren ble realisert. Jeg er bekymret for at sektoren i en periode vil ”lide”, før vi kan bygge videre på det kvalitetsarbeidet som allerede er igangsatt.

Hvordan trygge et kvalitativt godt innhold?

Men barnehagekvaliteten sikres ikke bare av gode rammer. Vi må også diskutere innholdet og hvordan det skal utvikles i morgendagens barnehage. Behovet for barnehagefaglig kompetanse i kommuneadministrasjonen springer jo ikke bare ut av behovet for å kjempe om midler og evne til å telle kvadratmeter, antall barn og førskolelærere. Det kan mange klare. Men vi må ha et kompetent tilsyn som kan se på barnehagens innhold og gi faglig veiledning for å videreutvikle barnehagenes kvalitet, slik at alle driver gode nok barnehager.

Diskusjonen om hva som er godt nok har bare så vidt begynt. 1. oktober leverte Brennautvalget sin utredning Med forskertrang og lekelyst. Her kommer det tydelig frem at barnehagen må forstås som et systematisk pedagogisk tilbud til alle barn, men at barnehagene også har for stor frihet til å utforme sitt innhold og velge arbeidsmetoder. Derfor mener utvalget at føringene i rammeplanen må bli tydeligere og gi tilstrekkelige kriterier eller indikatorer på hva et godt pedagogisk tilbud skal være. Dette må gjøres ved at vi utformer mål som sier noe om hvilket utbytte barna skal ha av å gå i barnehagen.

Brennautvalget foreslår derfor at det bør settes mål for barnehagens arbeid med lek, omsorg og sosial kompetanse, samt mål for hva det enkelte barn skal utvikle av basiskompetanse. Rammeplanens krav om progresjon i barns læring og utvikling må også tydeliggjøres, og det må stilles krav om likt fokus på formelle og uformelle læringssituasjoner. Disse forslagene, kombinert med forslag om tydeligere krav til årsplanarbeidet, kan være med på å sikre at innholdet i landets barnehager holder et høyt og likeverdig kvalitetsnivå.

Forslagene som gjelder barnehagens innhold vil skape debatt. Brennautvalgets utredning skal ut på høring, og jeg ser fram til diskusjonene som følger av dette. Men det viktigste er, og vil fortsatt være, å få nok førskolelærere til å arbeide i barnehagene. Det er førskolelæreren som er den endelige garantisten for barnehagens innhold og kvalitet, og som ansvarlig profesjon har vi også en forpliktelse til å si i fra om hva som kreves av andre parter for å nå felles mål for barnehagens innhold.

Mimmi Bjerkestrand er førskolelærer og leder i Utdanningsforbundet