Følg debatten om boka "Førskolelæreren" og synet på menn i barnehagen her.
Vi ønsket med vår innspill til forrige nummer av Barnehagefolk å få i gang en debatt rundt boka Førskolelæreren, hvor tema likestilling og kjønnsproblematikk i barnehagen er helt fraværende. Ut fra forfatternes svar så lykkes vi med dette. Jeg syns det er vanskelig å forstå at de ansvarlige for boka Førskolelæreren ikke ønsker å se at vi har noen faktisk opplevde og erfarte poenger etter mange års arbeid i barnehage og med menn i barnehagen / kjønnsproblematikk.
Grunnen til at jeg velger å skrive på nytt er fordi jeg ønsker å kaste lys på dette tema som jeg faktisk frykter ikke får den oppmerksomheten som er nødvendig. Jeg er ikke enig i at tema likestilling og kjønnsproblematikk er noe dere kan velge å utelate fra en bok som dere selv sier er ment som et innlegg til debatt om førskolelærerens rolle. Ny viten om barn og om hvordan barn gjør kjønn er i høyeste grad noe som berører oss som førskolelærere. At vi fortsatt møter gammeldagse holdninger og hersketeknikker, både i hverdagen og fra forfatterne, blir en bekreftelse på dette.
Flere menn, automatisk likestilling?
Vi blir tillagt en mening om at menn i barnehagen automatisk fremmer likestilling eller at likestilling er ensbetydende med flere menn. Dette har vi ikke sagt, og ikke er det noe vi står inne for. Det jeg derimot mener er at det i større grad blir diskutert kjønn og likestilling i en kjønnsdelt personalgruppe enn det blir i en enkjønnet.
Østrem går så langt som å påstå at jeg har mye til felles med Røthings informanter i syn på mannlige førskolelærere i kraft av mitt kjønn. Som mannlig assistent, og senere førskolelærer, har jeg hele tiden deltatt i diskusjonen rundt menn i barnehagen med det utgangspunkt at det er i kraft av min person jeg har mest å bidra med, ikke hvilket kjønn jeg har. Dette er allikevel ikke noen motsetning til at det er viktig å rekruttere flere menn til barnehagen.
Jeg tror noe av problemene med diskusjonen rundt menn i barnehagen er at det har vært et ensidig fokus på en type menn, de som ønsker og velger natur og friluftsliv. Det er ikke noe galt med dem, vi har absolutt behov for dem i barnehagene, men samtidig som disse blir profilert definerer vi ut en stor gruppe andre menn, meg selv inkludert.
Historisk sett har dette fokuset vært helt vesentlig for å få menn inn i barnehagen Mange menn, og noen få kvinner, har gjort en formidabel innsats med dette arbeidet! Dette var en inngangsport til barnehagene, og mange menn har med dette gitt barn ny og spennende læring i barnehagen. Nå har vi kommet lenger, og det viktige nå er at vi får fram et mangfold av menn i barnehagen. Vi trenger alle typer menn, på samme måte som vi skal ha ulike typer kvinner. Det er i lys av dette, og forfatternes etterlysning av nyanserte kjønnsroller at jeg mener dere absolutt burde tatt for dere dette tema i boka. I denne prosessen må selvsagt både kvinner og menn reflektere over sine roller.
Østrem trekker fram at Røthings informanter er opptatt av å presentere seg selv som ”skikkelige menn” selv om de jobber i barnehage. Dette er veldig interessant, og sikkert riktig. Jeg tror dette handler om at vi ennå ikke har en maskulin identitet forbundet med å jobbe i barnehage. Mens det i stor grad oppfattes som tøft, flott og selvsagt når kvinner velger tradisjonelle mannsyrker, vekker det faktisk skepsis og spørsmål når menn velger kvinneyrker, kanskje spesielt blant andre menn, men også blant kvinner. Faktisk har kvinner et mye større akseptert spekter å spille på enn menn. Altså, det er en mye større variasjon av kvinneroller enn mannsroller. Det å være mann og hvordan vi definerer hva som er mandig er fortsatt veldig tradisjonelt og snevert. Jeg tror i tillegg det er en stor grad av homofobi blant menn som påvirker dette. De menn som faktisk våger å velge utradisjonelt møter så stor skepsis at de som Røthings informanter blir veldig opptatt av å hevde sin maskulinitet. Det samme ser vi blant kvinner i utpregede maskuline miljøer.
Røtnes skriver at ”..dette er ikke en bok om menn i barnehagen. Det er en bok om førskolelærere…” Vel, vi forstår at dette ikke er en bok om menn i barnehagen. Poenget er at slik dere framstiller boka gir dere et inntrykk av at dere vil diskutere førskolelærerens rolle sett i lys av dagens barnehagepolitikk, samfunnsmessige endringer og ny kunnskap om barn. Likestilling i barnehagen er i høyeste grad norsk barnehagepolitikk, og likestilling omfatter både menn i barnehagen og en likestilt pedagogikk.
I denne sammenheng handler det faktisk ikke om at kvinner kan utgjøre et mangfold, som Østrem hevder. Det handler om at vi må synliggjøre for minoriteten, menn, at det finnes maskuline forbilder og at de kan ha en maskulin identitet til yrket. Det er på dette planet jeg mener at dere som utgivere av en slik bok i 2006 burde hatt et bredere perspektiv på hva en bok om førskolelæreren burde inneholde og dermed hva den signaliserer – både til kvinner og menn.
Likestilt pedagogikk
For meg er det en selvfølge at personalet og barnehagene diskuterer kjønn og likestilling i forhold til den pedagogikken vi driver og i forhold til de barna vi har i barnehagene i dag. Skal vi virkelig komme noe videre i likestillingsspørsmålet er det akkurat i barnehagen vi må begynne. Det betyr også at vi som pedagoger i barnehagen må søke å formidle helt andre holdninger i forhold til kjønn, gutter og jenter enn de vi faktisk selv er oppdratt med.
Å jobbe med likestilling handler om mye mer enn at jentene skal bli tøffere og for eksempel tørre å klatre i trær, og at gutter skal bli myker og gjøre tradisjonelle jenteaktiviteter som å leke med dukker eller veve. Det handler faktisk om å ta tak i de holdningene som veldig mange av oss videreformidler hver dag, også ubevisst. Hva forventer vi av jenter og gutter i barnehagen? Er det for eksempel naturlig og selvfølgelig at en gutt kan være Lucia hvis han ønsker det? Eller vekker dette noen følelsesmessige reaksjoner hos oss voksne? Hva med de forventningene vi har til lek, at gutter ER fysiske og utagerende, og jenter ER roligere og glade i bordaktiviteter. Hvordan blir en fysisk og utagerende jente møtt, til forskjell fra en gutt? Det er spennende og nødvendig at vi diskuterer hvordan vi møter de gutter og jenter som IKKE lever opp til de tradisjonelle forventingene. Møter vi dem slik at de selv kan være med å definere hva som er kjønn, gutt eller jente?
Definisjonsmakt
Østrem skriver at selv om førskolelæreryrket er et kvinneyrke, er det menn som har hatt politiske og faglige posisjoner til å definere dette yrket. Dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. At førskolelæreryrket har vært et kvinneyrke, og at politikere fram til 80-tallet i stor grad var menn er det vel ingen som vil motsi. Men derfra til å påstå at det er menn som har definert barnehagene synes jeg er en meget drøy påstand. Jeg tør påstå at det er motsatt. Det er kvinner som har definert pedagogikken i barnehagene, metodene, arbeidsmåtene, aktivitetene og det faktiske innholdet i barnehagen. Og barnehagens aktiviteter har i stor grad vært definert ut fra kvinners ønsker og interesser. I tillegg har man som Turid Jansen har skrevet vært redd for å tråkke på og støte morsrollen og familien. Som ung assistent har jeg selv møtt motstand fra kvinner mot aktiviteter jeg har ønsket å gjennomføre i barnehagen fordi de ble sett på som uegnet. Den gang hadde jeg verken mot eller erfaring til å argumentere for mine valg, det har jeg heldigvis i dag! Jeg er som sagt ikke i tvil om at det er kvinner som har og har hatt definisjonsmakt i barnehagen. Jeg tror det er på høy tid at den blir utfordret, til det beste for barna som tilbringer en veldig stor del av sine første år der.
Jeg vil pånytt stille et av våre hovedspørsmål som ingen av dere har funnet plass til å svare på – Hva gjør utdanningsforbundet, barnehagesenteret ved høgskolen i Vestfold og
