Å sette ord på det vi gjør er ikke bare en måte å fortelle andre hva vi har gjort. Det er også en måte å klargjøre egne tanker, og det hjelper oss å forstå.

Er det viktig for barn å utvikle evne til å observere verden rundt seg? Hvordan kan vi gjennom arbeid med barn være med på å stimulere deres evne til observasjon? Kan vi samtidig bruke dette til å dokumentere barns læring og utvikling i barnehagen?

En førskolelærer viste meg en gang en serie tegninger som barn hadde laget av snø. De første tegningene hun viste meg var uten detaljer. Noen barn hadde til og med hevdet at de ikke kunne tegne snø, for det var jo bare hvitt! Alle barna hadde kjennskap til snø og alle hadde sett snø, men det var først etter at de hadde observert den nøye at de så at snø var noe annet enn «bare hvitt».

Observere, mer enn å se

Barna studerte forskjellige kunstneres framstilling av snø, og de observerte snøen under forskjellige lysforhold og så at den forandret seg med temperaturen. De lærte nye ord i tilknytning til snø og de forskjellige formene snøen hadde. Ordene var med på å støtte opp under og beskrive observasjonene: kram, kornet, finkornet, lett, tung, nysnø, gammel snø, skare, is, fuktig snø, våt snø, tørr snø, ... At disse barna fikk anledning til å observere snø grundig, førte til større innlevelse og et dypere engasjement. Dette førte igjen til at tegningene deres ble mer detaljerte og innholdsrike. Barnas tegninger viste etter en stund farger, former og detaljer som var meget variert og som fortalte om engasjement og nøyaktig observasjon av snø. Kanskje er det denne type observasjoner kunstnere gjør når de tegner eller maler? I denne barnehagen inviterte de også en maler til å sitte sammen med barna og male. I grupper på to og tre fikk barna anledning til å arbeide som kunstneren og sammen med ham. Resultatet ble langt fra «bare hvitt». Det ble vakre bilder som viste snø i forskjellige former og farger. Bildene endte i en utstilling som dokumenterte barns læring og utvikling. At barna i tillegg hadde glede av opplegget var det liten tvil om.

En annen barnehage hadde utforsking av lyder som sitt prosjekt. Barna ble så opptatt av lydobservasjonene at prosjektet strakk seg over et helt år. Det ble et variert prosjekt med god dokumentasjon av hva de hadde arbeidet med. Blant annet studerte de lyd av snø. Barna var blitt oppmerksomme på at lyden av egne skritt i snø varierte med typer snø og temperatur. De bestemte at de ville ta opp de forskjellige snølydene med en lydbåndopptaker. Lydprosjektet utfordret og stimulerte deres evne til å observere, og gode pedagoger hjalp dem i utforskingen.

Forskere observerer ut fra en hypotese

Mitt fagområde er naturfag. Derfor er det fra dette ståstedet jeg ser på mulighetene til å stimulere barns evne til å observere. I tillegg byr naturen på mange muligheter til nettopp observasjon og til å ta utgangspunkt i det barn finner og blir opptatt av.

Å observere er en av de mest grunnleggende naturvitenskapelige ferdigheter og arbeidsmåter. Observasjon av virkeligheten står sentralt i naturvitenskapelig erkjennelse. Tanker og ideer utvikles og vrakes blant annet etter observasjoner. Er dermed observasjon noe som er spesielt for naturvitenskapelig metode? Alle mennesker observerer, på mange forskjellige måter. En maler observerer landskapet nøye for han kan male det. Han vurderer former, avstand, farger og lysforhold. Kanskje skiller ikke en bildende kunstners nøyaktige observasjon av et motiv seg svært mye fra en naturviters observasjon? Men naturviteren utfører ofte sine observasjoner i en bestemt hensikt.

De er ofte en del av en tankegang, utforsking av en hypotese eller gjennomføringen av et eksperiment. Det ligger lang erfaring og trening i det å kunne velge ut hva som er viktig å observere i den enkelte sammenheng. Observasjon er en del av jakten på ny kunnskap. På denne bakgrunn kan vi muligens si at naturvitenskapelig observasjon er noe som kjennetegner naturfagene.

Har du sittet og studert maur i og rundt ei maurtue noen gang? Følger vi enkeltmaur, kan vi se at de strever i mange minutter for å flytte mat i en retning, for deretter å streve like mye for å dra den samme maten i en annen retning. Vi ser også maur som flytter en kvist et stykke av gårde bortover bakken, for deretter å få «hjelp» av andre maur slik at kvisten igjen fraktes i motsatt retning. For et utrenet øye og en tilfeldig observasjon ser det ut som om maurene kommer og går kommer uten nærmere kontakt og system. Etter grundige observasjoner vet vi i dag at maurene «snakker» med hverandre både gjennom bevegelser og lukt. De kan fortelle hverandre hvor i tua det trengs mat, hvor de kan finne den, og ikke minst kan de lukte om maurene som kommer til tua, tilhører nettopp denne maurtua. Maur er små insekter der alle har sine spesielle oppgaver for at fellesskapet skal kunne overleve. I dag vet vi mye om hvordan de forskjellige tuene er bygget opp og hvilke kommunikasjonsystemer maurene har seg imellom. Denne kunnskapen har vi fått gjennom naturvitenskapelige studier og observasjoner. Det var nødvendig å se, men det var også nødvendig å fokusere oppmerksomheten og å observere ut fra en hypotese.

Barn og nysgjerrighet

Å observere er noe mer enn bare å se. Der innebærer å bruke sansene til å samle informasjon om verden rundt oss. Vi registrerer ting, og vi blir oppmerksomme og nysgjerrige. Nysgjerrighet er nært forbundet med glede over livet og lærelyst. Barn er ofte nysgjerrige, og det er en god egenskap som vi bør stimulere. Men det er ikke slik at barn nødvendigvis fortsetter å være nysgjerrige helt av seg selv. De trenger ofte hjelp til å holde nysgjerrigheten ved like, til å utvikle den og stimulere den. Det kan skje blant annet ved at de lærer seg å observere. Når vi spør oss hva vi skal lære barn i naturfag, må en viktig del av svaret bli: «Lær dem å observere og å stille de riktige spørsmålene". Gjør vi denne jobben bra, vil vi være med på å utvikle barns nysgjerrighet og legge til rette for læring og opplevelse. Ved maurtua betyr det at vi må lytte etter hva barn stiller spørsmål om, og selv stille spørsmål som kan utvikle deres undring. Hva tror du den mauren holder på med? La oss følge den og se hvor den skal. Kanskje kan vi sette en liten malingsflekk på en av maurene så vi lettere kjenner den igjen? Så rart at de som går nedover trestammen er tykke i rumpa og de som klatrer oppover er tynne? Har den vært og melket bladlus for honningdugg? Kanskje kan vi finne noen bladlus slik at vi kan se hvordan den gjør det? Vi må arbeide slik at barn blir i stand til nøyaktig og nysgjerrig å utforske maurens vandringer, eller biens dans, og vi må hjelpe dem til å bearbeide inntrykkene på en variert måte. Først da blir opplevelsene til læring og erfaring. Barn må få anledning til å bearbeide inntrykkene blant annet gjennom dramatisering, sanger, eventyr, dikt og forming. Dokumentasjonen av arbeidet i barnehagen er en viktig del av denne bearbeidingen. Kanskje skyldes den utbredte kjennskap til Reggio Emilia at de har vært så flinke til å dokumentere arbeidet sitt? Hvor mange norske barnehager burde vært like kjent?

Evnen til å observere er grunnleggende for arbeid med barn og naturfag. Det både kan, og bør enkelte ganger, innebære bruk av alle sansene våre. Å observere er ikke noe vi kan gjøre bare gjennom øynene. Observasjon innebærer bruk av sansene til å samle informasjon. Men det ligger mer i begrepet enn bare passivt å ta inn. Sansene våre kan ikke observere alt på en gang. De fungerer ikke som en svamp. Sansene våre observerer selektivt, og denne seleksjonen er avhengig av hvilke forestillinger vi allerede har. Det er en mental aktivitet, ikke bare et svar på stimulering av sansecellene. Vi skal hjelpe barn til å observere slik at de kan samle relevant informasjon når de undersøker verden omkring seg. Både de og vi skal observere for opplevelsens skyld, men vi skal også hjelpe dem til å skille vesentlig fra uvesentlig og fokusere oppmerksomheten.

Å fokusere oppmerksomheten

Å fokusere oppmerksomheten kan være det som gir en tur innhold. Har du gitt barna dine en titreramme noen gang? En titteramme kan være en pappskive med hull i eller en tom dorull til å se gjennom. Hensikten er å fokusere oppmerksomheten på noe av alt det som er rundt oss. La barna gå på jakt etter en ting de observerer gjennom rammen. Deretter må de få hjelp til å formidle hva de har funnet. E kan bruke språk til å fortelle om det de fant, eller de kan dele opplevelsen gjennom å kjenne på eller tiltrekke ande oppmerksomhet om det samme.

Større barn kan gå en liten tur, enkeltvis eller i grupper. I løpet av turen skal de komme tilbake med en gjenstand eller fortelle om en ting de la spesielt merke til. På denne måten blir alles oppmerksomhet fokusert på noe i naturen, men de kan selv ta utgangspunkt i egen interesse og det som opptar dem. Deretter må barna få anledning til å dele opplevelsene sine med andre; «Få se, – fortell om det du fant!».

Når vi skal observere en gjenstand er det ofte synet vi bruker først. Observasjon innebærer som regel å bruke flere sanser enn syn. Derfor kan det være nyttig å koble ut synssansen i noen aktiviteter, som for eksempel i blindebukkleker. Føleposer brukes også av mange i forskjellige oppmerksomhetsleker. Det er fascinerende å registrere hvor intenst vi opplever omverdenen gjennom de andre sansene når synet koples ut. Det finnes mange blindebukkleker med forskjellig fokus, men denne artikkelen gir ikke rom for å gå i dybden med det. Jeg ønsker likevel å dele en av mine favoritter med dere. Sanseboksen. Det er en pappeske med åpning i begge sider. Åpningene er store nok til at vi kan stikke en hånd inn fra hver side. Over disse åpningene henger det filt, slik at vi ikke skal kunne se inn i boksen. Barna velger etter tur en ting de gjemmer inne i sanseboksen. De andre får stikke en hånd inn fra hver side og kjenne på det som skjuler seg i esken. Kan de »se» med fingrene? Gjetter de hva som ligger der? Er det slik blinde «ser»? Når alle har kjent, kan vi sammen beundre «skatten», og barnet forteller hvorfor hun eller han har valgt akkurat denne tingen. Deretter må «skatten» få ligge på toppen av sansekassen til observasjon. Ønsker vi en ytterligere dokumentasjon av arbeidet med barna, kan vi ta er bilde av barnet ved siden av skatten og sansekassen, og montere dette på veggen sammen med en beskrivelse av hva det er.

I en barnehage jeg besøkte, hadde de, i barnehøyde, montert store kopier av bilder fra barnas aktiviteter i naturen. Det første som skjedde meg her var at en liten gutt trakk meg bort til et av bildene av ham og en stor trerot. Han fortalte med glede hva han lekte der. Bildet gir en mulighet for gjenkalling av opplevelsen, og dermed gjør det sitt til ar han husker den. Det blir også en del av dokumentasjonen av arbeidet i barnehagen.

Klargjøre tanken

Å sette ord på det vi gjør er ikke bare en måte å fortelle andre hva vi har gjort. Det er også en måte å klargjøre egne tanker, og det hjelper oss å forstå. Barn bruker ofte ord de plukker opp, uten helt å forstå meningsinnholdet i dem. Samtaler og diskusjoner er med på å presisere meningsinnholdet. Barn som ikke behersker språket helt, men som har en ide, vil få hjelp til å formulere seg gjennom samtale eller diskusjon.

Voksne med interesse for barn snakker med dem, og ikke til dem. De ønsker å forstå hva barn sier og ber dem gjerne forklare seg nærmere eller en gang til, i stedet for å gjette hva barnet hadde ment å si. En slik samtale med barn er utviklende for språk og begreper og for sosial trygghet. Bruk av språket gir barna erfaringer med fine nyanseforskjeller i språket. Det viser seg at barn som får anledning til å snakke om det de holder på med, arbeide lenger med aktiviteten enn andre. Særlig gjelder dette dersom de får snakke om arbeidet eller leken med en som I gi adekvate kommentarer, ofte blir dette en voksen. Slike samtal, kan være med på å øke kvaliteten på arbeidet i barnehagen.

I arbeid med forskjellige naturfagaktiviteter ligger det store muligheter for å gi barn erfaringer ut fra noe nettopp de er opptatt av. En rekke forskjellige typer kommunikasjon kar benyttes. Hvilken form som velges vil avhenge av den aktuelle situasjonen.

Barn som samlere

Barn er små samlere, og de har en enorm kapasitet og interesse for dette. Med interesserte og stotrende voksne er det utrolig hva de kan lære og hvilken glede de kan ha av det. Hvordan kan vi støtte barn i deres samleiver, og hvordan kan dette inngå som en del av dokumentasjonen av arbeidet med barna? Ofte moter vi barn med lommene fulle av ting de har funnet. Hvordan tar vi imot dem da? Når Per møter oss med en fjær han har funnet, kommer han også med sin opplevelse og sin interesse i øyeblikket. Han gir oss et fantastisk utgangpunkt til å hjelpe ham videre med læring, interesse og undring over livet. Har han funnet andre fjær? Vil han ta vare på fjæren og se om han kan finne flere siden? Er det andre barn som har funnet fjær? Kan denne fjæren danne utgangspunkt for en samling av fjær eller en videre undersøkelse av forskjellige fjær? Hva bruker fuglene fjær til? Er det bare fugler som har fjær? Bruker vi fjær til noe? Hvordan kjennes det når vi trekker fjæren gjennom lufta? Undres på hvordan den ser i en lupe? Flyter fjæren? Hvordan har fjæren falt av fugl Det er nesten ikke ende på muligheter for videre arbeid med utgangspunkt i et slikt eksempel. Fjæren kan mon res og lages til et diplom. «Pers første fjær, funnet april 2001». På den måten kan den gå inn i dokumentasjon
av barnehagens arbeid og av Pers læring.

I barns samlerglede ligger spiren til en systematiser og klassifisering. Å klassifisere er den prosessen naturvitere og andre bruker til å skape orden og sammenheng mellom gjenstander og hendelser. Å kunne klassifisere bygger på at vi kan se sammenhenger. Spørsmål som blir viktige er: Hva er forskjellen på disse to? Hva er likheten mellom dem? Å ordne eller gruppere gjenstander kan gjøres ut fra mange forskjellige kriterier; størst, minst, vekt, farge, form, rekkefølge. Innøving av språkbegreper: over, under, ved siden, foran, bak.

Det er likheter som er grunnlaget for grupperinger, og derfor er det siste spørsmålet viktig for å kunne klassifisere. Mye tyder på at barn lettere finner fram til ulikheter mellom to ting enn likheter, derfor bør vi være spesielt oppmerksomme på å finne fram til likheter. Aktiviteter rundt dette stimulerer til bruk og utvikling av grunnleggende kunnskaper om rekkefølge, gruppering, mengde, vekt, lengde. Kanskje kan vi utvikle barns samlerglede ved å hjelpe dem til å systematisere de tingene de finner?

En annen måte å møte barns samleiver på er å ha en settekasse på veggen som kan fylles med små naturskatter de har funnet. Heng en lupe ved siden av samlingen, dersom noen ville observere det nærmere. Kanskje kan det tilhøre et ukentlig rituale å finne en gjenstand til settekassen?

I en barnehage jeg besøkte, korn et lite barn løpende mot meg for å vise meg barnehagens skatt. Jeg ble ført til et hjørne av rommet. Der sto det en kiste med et vakkert teppe over. Så måtte jeg sette meg ned for å gå gjennom et eget rituale mens barnet først tok bort teppet, deretter åpnet lokket. Inni kisten var det en ny eske og også dette lokket ble omhyggelig tatt av. Oppi esken lå barnehagens skatt. Jeg fikk lov til å se og kjenne på før det hele ble omhyggelig pakket på plass igjen.

Dette innlegget er ment som små refleksjoner rundt det å utvikle barns evne til å se eller observere verden rundt seg. Det er også ment som innspill til å se barn og dokumentere deres interesser og utvikling. Jeg tar gjerne i mot kommentarer på artikkelen og ideer til flere aktiviteter. Selv har jeg mange flere på lager.