En eventyrfortelling i samlingsstuden blir så mye mer levende hvis du lærer deg eventyret utenat og lever deg inn i historien

Det var kveld og klokka hadde forlengst passert leggetid. Åsmund fire år ville legge seg, men som så mange før han, hadde Åsmund en mor som var av en ar oppfatning. Det ble en kamp med ekstraomganger. Advarsler ble gitt, gule og i kort haglet og til slutt vant dommeren. Åsmund lå i sengen med pysj, rene tenner inndratt godnattahistorie og furteleppe. Mamma kunne sette seg ned i den krigsherjede stuen med en kopp te og en matt seiersfølelse.

Artikkelforfatter INGVILD OLSEN har arbeidet som forteller på heltid siden 1996. Hun reiser rundt på egenhånd eller med fortellertrioen Sagablotterne. Hun er tilsatt som forteller på Gran skole i Oslo siden høsten 1997. Hun tilhører fortellerkontoret Munn & Mæle sammen med tre andre fortellere. Fortellerkontoret er et ressurssted for fortelling. Fortellerne holder fortellerstunder på stedet som er åpent både for voksne og barn. De reiser rundt og holder kurs i muntlig fortellerkunst.
Stillheten som så deilig senket seg ble med ett brutt av et rop fra han som var tatt av banen. «Maaaaammaaaa, du må ikke glemme å ta på fantasiens vidunder visir!»
Nøyaktig hva han mente med det er det ikke godt å si, men kanskje det var noe i likhet med det en tredjeklassing sa til meg i klartekst i gangen på skolen i del føyk forbi: «Jammen jeg trenger å høre en historie, og det burde du skjønne.»

Foruten disse to klare advarslene er det mange som har sagt og skrevet at barn, og voksne for den saks skyld, liker – og ikke minst trenger – fortellinger og eventyr. Innfallsvinklene er mange. Fortelling som underholdning, språk og begrepsopplæring, psykologi, kulturhistorie, identitet, moral, etikk o.s.v. Men selv om det er mange meninger om fortellingen og hva den bærer med seg, og selv om jeg støtter meg til mange av de tankene i mitt arbeide som forteller, kan jeg ikke la være å forundre meg over at eventyr og fortellinger fenger.

Hva er det med fortellinger?

Fortelling er en enkel form. Du trenger en som forteller, noe å fortelle og noen som lytter. Selv om formen er enkel, er den krevende. Den forutsetter at lytteren er medskapende. Hvis ikke ordene setter fantasien i sving, forblir fortellingen ord. Fortellingen er en utfordring for forestilllingsevnen. Hovedoppgaven for både lytteren og fortelleren er å danne bilder omtrent som en indre film med flest mulig detaljer. Lyssetting, kameravinkling rolleinnehavere o.s.v.

En fantasi som spiller på alle sansene: lukt, opplevelser av følelse og smak.

Noen har nokså treffende kalt fortelling for fattigmanns kino. «Vi har ingenting, men kan skape alt!»

Hver enkelt bruker sine erfaringer og danner de bilder man har erfaringsgrunnlag for. Hjernen kobler sammen sanseopplevelser som i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre, til nye hendelser. De nye bildene og situasjonene som skapes er lytterens personlige produkt.

Det er en positiv opplevelse å kunne skape noe. Både barn og voksne blir presentert for en økende informasjonsstrøm utenfra. Med det trykket på utsiden er det viktig å være bevisst at en er noe i seg selv, at en har evnen til å skape noe. Et apparat til å ta imot trykket med.

Fortellingen er ikke en konkurrent til billedflommen og mediastrømmen, men et nødvendig supplement til den. Nettopp i en tid med så raske skiftninger er det viktig med det nære fellesskapet. Fortellersituasjonen hvor vi sitter sammen, ansikt til ansikt, barn og voksne, skaper nærhet. Her er alle med og påvirker historien. Å sette seg ned sammen for å dele en opplevelse, forholde seg til de samme inntrykkene, virker positivt på fellesskapsfølelsen.

Lytterne kan få le sammen, gyse, grøsse, gispe, undre seg, og det av noe som skjer her mellom oss. En fortellerstund som ikke hadde vært den samme hvis det ikke var nettopp vi som satt her.

Noe av fortellerkunstens vesen er også evnen til å tilpasse seg situasjonen. Uttrykket og dynamikken i en fortelling forandrer seg etter hvem som forteller den og hvem fortelleren har foran seg. Jeg forteller ofte de samme eventyrene til forskjellige alderstrinn og opplever at lytterne vektlegger forskjellige sider av fortellingen. Dette gjør igjen at forskjellige punkt i fortellingen kommer til sin rett alt etter hvem jeg har foran meg. Forteller jeg for de større, blir språket mer avansert. Dette er ikke nødvendigvis planlagt, men skjer i møte med lytterne. Jeg vil tilføye at denne fleksibiliteten selvfølgelig også skal ta hensyn til hva som fortelles, og integriteten til fortelleren.

Arbeid med eventyr

Mitt inntrykk er at de fleste lærere og førskolelærere bruker muntlig fortelling i arbeidet. Fantasifortellinger og jeg-fortellinger fortelles så ørene flagrer, både den ene og den andre. Fortelleren er på kjent grunn og har bukta og begge ender med stoffet.

Det er litt større utfordring å skulle fortelle tradisjonsstoff. I stedet for å fokusere på det man faktisk forteller og glede seg over eventyret, kan man bli sittende a lure på om man har husket alt. Men min erfaring er at de aller fleste som tar jobben med å lære seg et godt eventyr og forteller det, blir utrolig

positivt overrasket. Både over ar lytterne følger så godt med, og ikke minst over seg selv.

Den beste måten å lære seg et eventyr på, er å høre en annen fortelle og så prøve seg på egen hånd. Jeg kom tilbake til en barnehage jeg hadde besøkt tidligere og ble mott av en blid krølltopp som ropte «Det var jo du som fortalte om Smørbukk» Ja, svarte jeg. «Husker du hva den handlet om?» Og det gjorde han. Jeg fikk gjenfortalt hele eventyret med or og vendinger jeg kjente igjen fra min måte å fortelle på.

Det er vel ikke alle av oss som er så klar, i hjernen og så frimodige som denne karen. Og det er kanskje ikke alle som er så heldige å ha jevnlig tilgang på lytteropplevelser med eventyr heller.

Da vil jeg anbefale deg å finne frem eventyrboka og prøve med litt kunstig ånde-rett, det går å få liv i gode gamle eventyr på den måten også. Det er mange mater å arbeide eventyret frem på, prøv deg frem og se hvilke metoder du liker.

En stor fordel er det å finne seg en å jobbe sammen med. En fortelling skal jo fortelles til noen. Der gjør innlæringsprosessen lettere hvis man kan låne en annens ører. De tipsene jeg kommer med er likevel fullt mulig å gjøre på egenhånd.

  • Velg et eventyr du liker godt. Det kan være lurt å bruke god tid på å finne dette, eventyret skal jo også passe for de du skal fortelle for og bør ikke være alt for langt.
  • Lag deg en liste over hvem som er med i eventyret og hvor handlingen foregår. Gjenstander som er vesentlige for handlingen, kan noteres på denne listen.
  • Legg nå bort teksten og gjør neste øvelse ut i fra det du husker.
  • Bestem deg for å fortelle på unaturlig kort tid. Du kan for eksempel gi deg selv i oppgave å fortelle på fem minutter. Gjenta denne øvelsen til du har skrapet av alt kjøtt, og skjelettet i fortellingen er det som er igjen.
  • Del opp historien i mindre biter. Finn frem et hvitt ark og tegn og skriv hva hvert lite kapittel inneholder. Bruk farger for å markere sinnsstemninger og følelser. Hvis du er glad i å tegne, kan du jo lage tegneserieruter over eventyret. Eller er du flink med spissformuleringer kan du lage en treffende overskrift for hvert kapittel.
  • Tegn et oversiktskart over de stedene eventyret foregår. For eksempel veien opp til slottet, slottsparken. Den fattige stua ved veien. Eller hvis eventyret foregår inne i et hus, tegn rominndeling.
  • Sett deg ned og prov å se for deg de forskjellige skikkelsene i eventyret. Hva har de på seg? Hvordan ser de ut? Lukter det noe spesielt? Hvordan er helten? Går han på en spesiell måte? Hvordan høres stemmen ut? Osv.
  • Fortell eventyret i sin helhet. Fortell og fortell det igjen. Barna elsker repriser. Vil du ha et nytt publikum kan du jo spørre om å få fortelle i parallellklassene eller på naboavdelingen. Det er lurt at de forskjellige voksne i en barnehage eller på en skole lærer seg ulike eventyr. Da kan en byttelåne forteller, og sparer seg mye arbeid, i tillegg til at hver enkelt får brukt og utviklet de eventyrene en har lært seg. 

Etterarbeid med barn

Mange av de øvelsene som brukes for å lære seg et eventyr er gode å bruke til etterarbeid med barna. Det krever bare god tilrettelegging. Tegneoppgaver, dramatisering, lek med kostymer eller konkreter fra eventyret, er brukbart både i fortellerens forarbeide og i etterarbeidet. Jeg skal ikke detaljskissere noe pedagogisk opplegg over de tusen mulighetene, men jeg har lyst til å fortelle en av de tingene jeg faktisk har prøvd.

Jeg bruker ofte å tegne ned et kart over eventyrlandskapet, og en gang tok jeg med dette kartet i stort format til en barnehage hvor jeg skulle fortelle. Vi snakket litt om hvem som bodde på de ulike stedene. Kongens slott var ikke vanskelig å finne, og midt i mot kongens slott, på den andre siden av et stort vann, lå trollberget. Etter å ha studert kartet nøye, spurte jeg om barna ville høre hvordan gutten fra den lille plassen vi hadde funnet på kartet klarte å lure trollet. Det ville de.

Eventyret var «Askeladden som stjal sølv endene til trollet» nedskrevet av Asbjørnsen og Moe. Jeg fortalte og avsluttet med «snipp, snapp, snute» og vi kastet oss over kartet igjen. Etter å ha pratet litt bestemte vi oss for å ta en liten tur inn i eventyrlandet. Her er det vel greit at jeg opplyser at det var seks barn som sammen med meg la ut på denne reisen.

Alle sju tok en slurk av et usynlighetsmiddel, slik at eventyrfigurene ikke skulle oppdage oss. Så talte vi til tre og hoppet inn. Vi gikk gjennom skogen, kjente på luktene, svømte over vannet og satt mus stille utenfor trollberget. Vi var nå inne i den verden vi hadde hørt og fantasert on• den verden vi hadde sett kart over, og kartet hadde vi med oss inn. I begynnelsen var det jeg som ledet an, men ette en stund la vi kartet foran oss, bestemte oss for å komme over en myr i utkanten av en skog. Et av barna skulle nå lede os og det gjorde hun med splæsj og svosj over putekroken i barnehagen. Vi andre fulgte etter i beste hermegåsa-stil. Satte vi oss fast i myra, hjalp vi hverandre los. Vi tok frem kartet igjen, staket ut nye retninger og mål, og byttet på å lede an. Innimellom spurte jeg barna om det var noe spesielt de kunne se. Og en etter en fikk fortelle. Noen så eventyrfigurene so jeg hadde fortalt om. Og inne i den dype skogen var det noen som så dyr, slett ikke bare fra norsk dyreliv. Vi satte fast føttene i noen røtter, men kom oss løs. Vi satte fast bena i noe ubestemmelig kliss (kunne det være honning?) men vi kom oss løs.

Vi gikk over et jorde som stinka kumøkk, for vi bestemte oss for å telle til tre, knipse med fingrene og komme oss hjem igjen. Vel hjemme ristet vi los, og en av turkameratene mine utbrot «Neste gang må vi ta med matpakke!»

Vi ble enige om at kartet skulle få ligge i barnehagen, og nå når vi var vel ute av eventyrverdenen kunne det kanskje være lurt å merke av et par ting vi hadde oppdaget. Nemlig hvor det var så forferdelig lett å sette fast bena.

Vi kunne sikkert fortsatt kartleken vår, men for min del sluttet den der.

Metodene er mange, men målet må være å kunne fortelle som om man har opplevd det selv. Som om man har vært der det fortelles om, kjent lukta, bort stemmene, kjent varmen, sett og smakt. Målet må være å fortelle, ikke for å få andre til å tro på det, men tro på det man selv forteller.

Hvis jeg må spørre, bestemmer jeg da?

Dette er foredragsnotater fra Skoglundbarnehage. Bruk dem som diskusjonsgrunnlag og utgangspunkt for ideer.

Les mer >>

Slik fikk jeg interesse for matematikk

10 gode råd om leken matematikk i barnehagen

Les mer >>

Samlingsstunden – fra kjedelig til magisk

"Kjedelig!" "Vi må sitte stille på benken i garderoben, selv om vi ikke vil det!"

Les mer >>

Fremtidens ledere må være faglige ledere

Det er mange som vil mene noe om barnehagens innhold og arbeidsmåter. Dette krever barnehageledere som er faglig sterke, mener professor Dion Sommer.

Les mer >>

Barn og voksne i balanse - nøkler til livsmestring i barnehagen

Balanse mellom aktivitet og hvile er grunnleggende menneskelige behov. I vår tid fylles pauser og mellomrom opp med blant annet elektronisk aktivitet

Les mer >>

Følelsesskolen flere verktøy til følelsen lei seg

Etter den første introduksjonen med samtaler og enkle øvelser omkring følelsen lei seg, er det nå klart til å fortsette med følgende leker og øvelser.

Les mer >>

Dette er god ledelse

En undersøkelse gjennomført av Væksthus for ledelse har identifisert hva medarbeidere mener kjennetegner en god leder

Les mer >>

Kultur for lesing

Kultur for lesing i barnehagen handler for mange av oss om hvordan lesing er tatt opp som tema i planer som gjelder for barnehagen.

Les mer >>

Fortell eventyr!

En eventyrfortelling i samlingsstuden blir så mye mer levende hvis du lærer deg eventyret utenat og lever deg inn i historien

Les mer >>