Stelleutstyr, liggeunderlag, soveposer, smokker, kosedyr, mat og bøker må pakkes med for en dag på tur med de yngste. Idet vi ankommer turstedet, lemper vi fra oss utstyret og inviterer til utforsking av området. Jeg krabber rundt under et grantre og sier litt høyt «ooooi, oi, se her!». En toåring ser på meg og kommer bort. Han vil se. Vi løfter på steiner og finner små krypdyr og larver. Sånn holder vi på, vi utforsker sakte, tar på noen bær og noen kongler. Vi ligger på bakken, tar i jorda. En annen ansatt har tatt frem et teppe, lagt frem bøker og sitter sammen med de som ønsker å lese. En tredje ansatt tilbereder mat, og naturlig nok samles noen barn rundt det. Det er så fin flyt, så god stemning. Det er utforsking og sansing. Det er tid, ro og kos. Og tilstedeværelse med både hode og kropp. Alle som jobber i barnehage, vet hva det betyr. Smidig og sømløst rigges en soveplass borti skogen. Helt enkelt med liggeunderlag, poser, kosedyr og smokker. Vi skifter bleie på en og en, ute, på en liten «stelleplass». Det slår meg at det er noe med nærheten til barnet her ute i naturen. Det er et annet tempo. Det er en sterk sanselig erfaring med lyder og lukter.  

Vi ser og hører det samme. Det er mektig å ligge der.  

Etter bleieskift bærer jeg et av barna tett inntil meg ned til soveplassen og snakker rolig med barnet om soving, og at vi skal bort til Anne, en av de andre ansatte. Hun ligger på et underlag sammen med et annet barn. Jeg ser at hun stryker barnet på hodet der de ligger ved siden av hverandre. Jeg legger barnet oppi posen ved siden av Anne. Det er ro, åpne øyne og total avslapning. Jeg skifter på et nytt barn som skal sove. Jeg er alltid litt spent på om jeg får innpass; vil barna la meg få skifte bleia? Jeg er tross alt ikke en del av «hverdagsbemanningen». Jeg toner meg inn, er rolig og anerkjennende. Vi er sammen. Jeg er like entusiastisk over det jeg opplever, som det barna er. Jeg tar med ei jente på to år til posen hennes, pakker henne godt inn og legger meg ved siden av henne. Hun ligger på ryggen, og jeg ligger på ryggen ved siden av. Vi ser rett opp på et høyt, høyt grantre. Hun har smokk og kosebamse. Vi ser og hører det samme. Det er mektig å ligge der. Barnet veksler mellom å ha et veldig våkent blikk og et blikk hvor øynene helst vil igjen. Vi hører fuglelydene, de andre barna som prater i «det fjerne», litt latter og skoglyder, som får oss begge til å se opp. Så skjer det jeg ikke glemmer med det første. Hun snur hodet mot meg og smiler til meg bak smokken. Jeg smiler tilbake, og i akkurat dette øyeblikket erfarer jeg en utrolig sterk forbindelse. Så glir etter hvert små øyne igjen.  
 

Vi ligger med ansiktene mot hverandre. Jeg lukker øynene og kjenner etter et lite øyeblikk en liten finger som tar meg på øyevippene forsiktig, og så på nesa. 

En liten gutt skal også legges. Jeg føler meg heldig som blir gitt tilliten. Han i posen sin og jeg ved siden av. Vi ligger med ansiktene mot hverandre. Jeg lukker øynene og kjenner etter et lite øyeblikk en liten finger som tar meg på øyevippene forsiktig, og så på nesa. Jeg begynner å smile, og uten å se hører jeg at han smiler tilbake. Jeg stikker ut tungespissen og sier «bluupp», og jeg hører et lite hikst av en latter. Vi deler denne lille stunden, jeg holder han på hodet og stryker han i små bevegelser. Det tar ikke lang tid før han sovner. 

Refleksjonsspørsmål: 

• Har du opplevd et øyeblikk du delte med et barn som gjorde noe med deg? 
• Hva legger du i å være sammen uten ytre forstyrrelser? 
• Hvordan kan dere tilrettelegge for turer hvor både ansatte og barn opplever å ha tid til å være til stede med hele seg sammen?