Leken bygger lekestyrke – en personlig styrke som er en måte å forholde seg til virkeligheten på, og som vi kan bære med oss og benytte oss av gjennom hele livet!

Innenfor det psykodynamiske perspektivet finner vi teoretikere som Freud, Peller, Erikson og Winnicott.

Lek er barns primære arena for å uttrykke seg. Derfor er det helt avgjørende at barn får tid og rom til å leke.

Lek og læring brukes om hverandre som om de var to sider av samme sak. Det er de ikke. Læring er alltid til stede i leken, men leken er slett ikke alltid til stede i læringen, slik noen vil ha det til. Spørsmålet er hva vi verdsetter mest.

I en tid hvor mange har meninger om hva barnehagen skal bruke tiden på er det ekstra viktig å holde fast ved kunnskapen om lekens betydning.

Noe av det aller viktigste i et godt barneliv er å få fordypet seg i lek

Mener du kjepper er farlig fordi barna kan slå hverandre med dem? Syntes du ting som forestiller skytevåpen og kanoner er umoralsk? Får du rett og slett fnatt når helten Henry Danger hopper frem så perlene spruter?

Uansett kva ein som barnehagelærar set i gang av fine opplegg, veit ein ikkje om det hevar kvaliteten i praksisen utan at ein får kjennskap til korleis barna i gruppa gjer opplegget til sitt eller omformar det til noko som gir meining for dei.

”Får vi leke nå?” spør barna når samlingsstunden er ferdig. Jeg tror mange barnehagelærere kjenner seg igjen i denne situasjonen. Barn vil leke, de slåss for å få leke og lek er nesten hele tiden aktuell og ønsket i deres verden og i deres hverdag. Kanskje er det dette vi kaller fri lek når barna får bestemme at nå leker vi!