Flere barn sykler ute på lekeplassen. Lilja ser på. Hun har også lyst til å sykle, men nå er alle syklene opptatt, så hun venter. Etter en stund går Sam fra sykkelen og løper i vei til den andre enden av lekeplassen. Da blir en sykkel ledig, og Lilja tar den. Stolt balanserer hun på setet og rekker nesten ned til bakken med føttene. Plutselig kommer Sam tilbake og vil ha igjen sykkelen «sin». Han tar tak i styret, stirrer sint på Lilja og sier: «Det er min sykkel.» Men Lilja gir den ikke fra seg. Hun bare smiler mot Sam og sier: «Lilja ha den.» Sam prøver å overtale henne igjen, men det går ikke. Da dytter han Lilja. Lilja begynner å gråte. Pedagogen griper raskt inn og hindrer at Lilja ramler av sykkelen. Men hvordan skal hun fortsette?

Selvfølgelig skal voksne alltid gripe inn når det er fare for at barnas samspill går over styr. Da er det nødvendig at vi har blitt enige, eller at vi i det minste har informert barna om hvilke ord de skal bruke. Er det «stopp»? Eller «vent»? Eller kanskje dere skal vise tegnet for time-out? Samtidig er det hva vi gjør deretter som får betydning for hvordan barn utvikler sin sosiale samværskompetanse.
 

Krenkelser barn imellom er ofte sosiale uhell. Barn har ikke alltid evnen til å forutse konsekvensene av handlingene sine, eller til å ha både sitt eget og den andres perspektiv i fokus. Misforståelser og feiltolkninger er vanlige årsaker til at det oppstår dilemmaer, og til at noen føler seg krenket eller begynner å krangle. Det skjer uintensjonelt og er sjelden meningen; barnet visste ikke at vennen ville ta det på den måten, eller mente ikke å gjøre vennen sin noe vondt.

Sånn er det for Sam. Han forlot sykkelen for å hente noe han trengte, og da han kom tilbake, hadde Lilja tatt «hans» sykkel. Fra Sams perspektiv var den ikke ledig, men fortsatt hans. Han prøver noen forskjellige strategier: Dels er han både eldre og større enn Lilja, og han ser truende ut når han tar tak i sykkelstyret og ser strengt på Lilja. Dels hevder han sin rett til sykkelen, og til slutt prøver han å få Lilja bort fra sykkelen ved å dytte henne.
 

Fra Liljas perspektiv har hun ventet på at en sykkel skal bli ledig, og så er det en sykkel som blir det, og da tar hun den, og den blir hennes.
 

Når den voksne griper inn, som vi alltid skal gjøre hvis ikke barna ordner opp selv, må vi spørre oss hva vi vil at barna skal lære av at vi griper inn. Vi vil selvfølgelig at de skal unngå å krenke hverandre, men ikke bare det: Vi vil at de skal forstå hvorfor de ikke skal krenke andre, og hva de kan gjøre i stedet. Da er det ikke nok bare å si ifra eller irettesette barna. I stedet er det tre ting som blir viktige å bidra med når vi griper inn og viser barna til rette.
 

Jeg pleier å sammenligne det med et sosialt førstehjelpsskrin der vi oppbevarer ABC-strategier i stedet for plaster og bandasjer:
 

A står for affekter – eller følelser – og en strategi er å finne ut hvilke følelser som kommer i omløp i situasjonen, og å bekrefte dem. Sam er i ferd med å krenke Lilja. Lilja er først glad, men blir lei seg når han prøver å ta fra henne sykkelen. Sam føler seg frustrert når han ikke får tilbake sykkelen, og han blir sint når hun ikke gjør som han sier. 
 

Disse følelsene trenger barna å få bekreftet og støtte til å roe ned. Hvis et barn er opprørt, lytter det ikke til de rådene du kommer med. Når vi sammen setter ord til de følelsene barna opplever, er det to bra ting som skjer. For det første utvikler barna en slags kognitiv brems, det vil si at de på sikt lærer å tenke over hva de føler, og å roe seg ned hvis de er opprørt. For det andre får de også høre om det andre barnets følelser, og det bidrar på sikt til barnas evne til å sette seg inn i den andres posisjon. Og dessuten pleier man alltid å få en liten ring av tilskuere rundt, av barn som ikke var involvert i hendelsen, men som merker at det skjer noe interessant mellom dere. De lærer også av å lytte og observere hva dere gjør. For å få et bedre bilde av de involverte barnas motiv, kan vi ramme inn følelsene og sette dem i en sammenheng med følgende spørsmål: Hva hadde du lyst til? 

«Jeg ville sykle», sier begge barna. «Ja, så begge ville sykle, men det gikk ikke, og da skjedde ...»

B står for beteende – eller atferd – og strategien er å løfte frem samspillet mellom barna der vi undersøker hva som skjedde: Hvordan de kommuniserer, både med ord og kroppsspråk, hva de gjør, og eventuell vold som forekommer – i denne situasjonen at Sam til slutt dytter Lilja. Hva kunne Sam ha gjort i stedet? Hva vil vi at de skal gjøre en annen gang? Igjen – det er ikke nok bare å snakke, vi må vise at vi forstår begge barnas posisjon og ikke klandrer noen – det var jo et uhell! Samtidig er det aldri greit å dytte noen, så hvordan kan vi støtte Sam i å utvikle gode strategier? Vi kan be barna fortelle i tur og orden hva som skjedde, og kommentere språk, handlinger og eventuell vold. Vi kan ta tegning til hjelp – der vi enkelt tegner opp de ulike sekvensene i hendelsen. Da kan vi stoppe opp ved de ulike bildene og tenke sammen. Vi kan også minne barna på forhandlingsstrategier som er smarte når man vil ha en ting som er opptatt: En strategi er å spørre om man får låne tingen en stund, eller om man kan ha den sammen eller bytte på. En annen strategi er å tilby vennen en annen attraktiv leke i bytte. Og hvis ikke det heller går, må man vente til leken blir ledig. Vi kan sammenfatte strategien med spørsmålene: Hva gjorde du? Hva kan du gjøre i stedet?
 

C står for kognisjon – først og fremst sosial kognisjon, det vil si å lære å forstå og forutse både vår egen og andres atferd gjennom samspill og relasjoner når vi deltar i sosiale aktiviteter sammen. Her et strategien å spørre barna om de har tidligere erfaringer fra situasjoner som ligner på den de nå har havnet i, og hvordan de da løste problemet, eller om de har forslag til gode strategier. Og kanskje barna da vil nevne akkurat de strategiene du nettopp har nevnt, og det er bra, for det viser at de har vært oppmerksomme og er i ferd med å gjøre dem til sine egne. Her kan vi sammenfatte med spørsmålet: Hva tenker du?
 

Med de yngste barna må vi gjøre det meste av denne jobben selv, og snakke oss gjennom uhellet steg for steg – hva barna følte, hadde lyst til, gjorde og hva de kan gjøre hvis de lærer seg de smarte strategiene våre. Det er da to ting som er viktige: Den ene er at vi ikke foreleser for barna, men gjør det kort og konkret, og at vi husker på at kroppsspråk er barns første språk. Den andre er at vi toner oss inn på barnas følelser og bekrefter dem og markerer samværsreglene våre på en kjærlig måte.  
 

Så neste gang det skjer et sosialt uhell, kan du stoppe opp og prøve å telle til tre og teste strategien med det sosiale førstehjelpsskrinet:

1. Hvilke følelser er i omløp? Bekreft og sett ord til dem sammen med barna. «Hva hadde du lyst til?»
2. Løft fram hvilken atferd barna viser i språk, handlinger og eventuell vold. «Hva gjorde du? Hva sa du?» Og løft fram hvilken atferd og handlinger vi mener er ok.  
3. Hvilke sosialkognitive strategier kan vi støtte? «Hva tenker du? Hva kan vi gjøre når to barn vil ha samme sykkel?»
    

Barn lærer fort, så du kan regne med å se resultater ganske raskt. Samtidig har barn hele barndommen sin på seg til å utvikle sine egne strategier, og de må få praktisere dem mange ganger før de gjør dem til sine egne verktøy.
 

Lykke til! / Margareta Öhman