Hvem får definere hvem vi er? I barnehagen har voksne en spesiell makt – definisjonsmakt. Det betyr at de gjennom språk, handlinger og holdninger påvirker hvordan barn ser på seg selv og hverandre.
Når en voksen sier «Du er alltid så vanskelig», eller «Ikke vær så sutrete» er det mer enn bare ord. Det kan bli en sannhet barnet kan begynne å tro på. Definisjonsmakt kan være positiv, når den brukes til å bygge barnas selvfølelse og trygghet, men den kan også virke begrensende og ekskluderende.
I barnehagen kan ubevisste kommentarer fra voksne bidra til å skape et negativt stempel på barn. Når en voksen ofte omtaler et barn som "den bråkete", "den sjenerte" eller "den vanskelige", kan det påvirke hvordan både barnet selv og de andre barna ser på hen. Over tid kan dette føre til ekskludering, lav mestringstro og i verste fall oppleves som en form for skjult mobbing.
Hvorfor er dette viktig?
Barn utvikler sin identitet i møte med andre. Hvordan voksne omtaler dem – både direkte og indirekte – påvirker deres selvbilde. Forskning viser at barn som stadig får høre negative beskrivelser av seg selv, kan begynne å leve opp til disse merkelappene.
Derfor må vi være bevisste på hvordan vi snakker om barn, både når de er til stede og når vi snakker om dem med kolleger og foreldre. I stedet for å si «Han er alltid så urolig», kan vi si «Han har mye energi og trenger ofte bevegelse».
Her presenterer vi en konkret case om definisjonsmakt og refleksjonsspørsmål for personalet som kan brukes på avdelingsmøter:
Femåringen Ida sliter med overganger. Når det er tid for å rydde etter leken, reagerer hun ofte med å protestere eller trekke seg unna. En dag når de voksne ber barna om å rydde, setter Ida seg i et hjørne. En voksen sukker og sier høyt foran de andre barna:
"Der er vi igjen, Ida. Du gjør jo alltid dette. Kan du ikke for en gangs skyld bare gjøre som du skal?"
Ida blir sittende uten å si noe. Etterpå hører en annen voksen at noen barn hvisker: "Ida er så vanskelig."
Definisjonsmakt som mobbing:
- Den voksne forsterker en negativ identitet ved å si "Du gjør jo alltid dette."
- Ida får høre at hun er problemet, ikke at hun strever med en overgang.
- Kommentarene bidrar til at andre barn ser henne som "den vanskelige" i gruppa.
Utdypende refleksjonsoppgaver:
- Hvordan kan voksne skape positive forventninger i stedet for å gi et barn en negativ rolle?
- Hva kan personalet gjøre for å støtte barn i overganger uten å stemple dem?
- Hvordan kan dere jobbe systematisk for å unngå at enkeltbarn får negative merkelapper i barnehagen?
Hvordan kan vi bruke definisjonsmakt positivt?
Se barnet bak atferden – Er barnet "sjenert", eller trenger det trygghet før det snakker?
Bruk inkluderende språk – Istedenfor «Du er for stor til å leke med dem», si «Så fint at dere leker sammen!»
Reflekter over egne holdninger – Hvilke barn er det lett å stemple? Hvordan kan vi endre perspektivet?
