Når vi hjelper for raskt, risikerer vi å frata barna verdifulle erfaringer med å prøve, feile og lykkes på egen hånd.

Å knyte sko, helle melk eller ta på dressen er situasjoner fulle av læring. Likevel griper mange voksne inn for å spare tid, eller å unngå frustrasjon. Over tid kan barnet lære at det ikke mestrer selv, og at voksne alltid tar over når noe blir vanskelig.

Hvorfor er dette viktig?

Forskning viser at barn utvikler tro på egne evner når de før realistiske utfordringer og tid til å løse dem selv. Når voksne hjelper for mye, sender de indirekte signalet: Jeg tror ikke du klarer dette.

Mestring bygger selvtillit og mot. Når barn får tid og rom til å prøve selv, utvikler de tro på egne evner – de lærer at innsats nytter. Hjelper vi for raskt, tar vi fra dem muligheten til å erfare at de faktisk kan. Det å få streve litt, prøve på nytt og lykkes på egen hånd er en viktig del av både læring og livsmestring.

Case:

Fireåringen Leo forsøker å ta på seg vottene, men det er vanskelig. Voksne haster forbi på vei ut.
En sier: Kom, jeg gjør det, vi har ikke tid til det der nå.
Leo sier ingenting, men lar den voksne ta over. Neste dag setter han seg bare ned og venter.

Refleksjonsspørsmål:

• Når bør vi hjelpe, og når bær vi vente litt?
• Hvordan kan vi støtte barnas utholdenhet uten å presse dem?
• Hvilke situasjoner i vår barnehage preges av for mye voksenhjelp?