Den frie, barnestyrte leken er truet. Det mener FN – og det mener Maria Øksnes og Einar Sundsdal, forfatterne av boka Lekelyst i barnehagen. Å fremme lekens egenverdi.
Barnekonvensjonens artikkel 31 gir alle barn rett til lek. Men hva betyr det? Og hva slags lek er det snakk om? I 2013 kom FN med en kommentar til denne artikkelen, der det blir uttrykt bekymring for barns frie, spontane lek, den leken som har egenverdi for barn.
– Dette er en alvorlig bekymring, men den har fått svært lite oppmerksomhet. Det håper vi å gjøre noe med gjennom boka vår, sier Maria Øksnes og Einar Sundsdal. – Vi ønsker å bidra til økt forståelse for og innsikt i den leken som FN anser som truet; leken som har egenverdi for barn, gjerne i kraft av å være morsom og fylt med lyst og glede.
Øksnes og Sundsdal, henholdsvis professor og førsteamanuensis i pedagogikk ved NTNU, har lenge vært opptatt av lek og har publisert en rekke artikler om temaet. I den nye boka presenteres teori og forskning som skaper bevissthet om lekens betydning, om hvordan voksne kan støtte barns lek, og med praktiske ideer til hvordan man kan berike barns lek.
Ulik forståelse av lek
– Når lek blir omtalt i samfunnsdebatten, ser vi helt ulike oppfatninger av hva lek er. På den ene siden en oppfatning av at lek først og fremst er en praksis som skal forberede barna til noe som kommer senere i livet, eller et middel til å utvikle ferdigheter og kunnskap – og at vi derfor må legge til rette for at barn skal gjøre "riktige erfaringer" i leken. Og på den andre siden en forståelse av lek som noe barn driver med fordi det er morsomt, fordi de har lyst til det, og at det har en verdi i seg selv. – Når politikere, og en del forskere for den saks skyld, snakker om lek, er det som regel ut fra den førstnevnte forståelsen. For eksempel å gi rom for lek fordi det fremmer læring. Det blir ofte mer snakk om hvordan vi skal gi barna lærelyst enn lekelyst, sier de to forfatterne.
– Det er ulik forståelse i samfunnet av hva lek er, sier dere. Er det også ulik forståelse innad i barnehagene?
– Det er det helt sikkert, men mye tyder på at det store flertallet av de som jobber i barnehagene har en forståelse for lekens egenverdi. Det viste for eksempel "Barnehageopprøret" i fjor. Vi tror de som er nær barna og leken til daglig, vet hva den barnestyrte leken handler om, men kanskje blir de tvunget til å snakke om nytteverdien fordi det er så mye press på hva barna skal lære og hva de skal forberedes til. Derfor håper vi også at vi gjennom boka kan gi dem 
noen av de argumentene de trenger i debatten om lek og lekens verdi.
noen av de argumentene de trenger i debatten om lek og lekens verdi. Omsorg for barns lek
– Dere skriver også om de voksnes rolle i leken, og om de voksne som "lekeberikere". Hva handler dette om?
– Lekeberikelse er et begrep som stammer fra Fröbel. Han skriver i sin lekteori at voksne må forstå dybden i meningen med den barnlige leken, og at lekende voksne må bli som barn i leken. Vi tolker dette som at dersom barn skal leke, må de gjøre det uten baktanker, uten instrumentelle hensikter. For da smuldrer det lekne samspillet opp. For å gi barn tid og rom til å organisere sin egen lek vil det være viktig at voksne forholder seg til barns lek for lekens skyld, og ikke med pedagogiske mål for øyet.
Men i leklitteraturen de siste 20-30 årene har en instrumentell tilnærming til barns lek og lekkultur bidratt til lite fokus på hvordan voksne kan tilnærme seg barns lek uten baktanker eller målrettede pedagogiske hensikter. Med bakgrunn i Fröbel og barnehagetradisjonen finnes det imidlertid en idé om at voksne kan berike og intensivere barns lek ut fra en forestilling om lekomsorg. Det vil si der lekens egenverdi står i sentrum, mener Øksnes og Sundsdal.
– Vi mener det kan være mange gode grunner til igjen å la seg inspirere av Fröbel og forestillingen om å vise omsorg for barns lek, og at lek kan invitere til berikende samspill mellom barn og voksne, sier Maria Øksnes og Einar Sundsdal.
