Barn er ulike. Kirsten Flaten har sett nærmere på mangfoldet i barns utvikling, og har skrevet boka "Et helt vanlig barn".
Det startet med arbeidstittelen Et helt uvanlig barn – det er det vanlige. Og endte med Et helt vanlig barn. Arbeidet med boka har vært uvanlig interessant, sier forfatteren Kirsten Flaten.
– Det har vært en god opplevelse å kunne rette oppmerksomheten mot hva som er vanlig for og med barn, med tanke på både utvikling og prestasjon. Det er et stort spenn i hvordan barn, og deres ferdigheter, utvikles, og min erfaring er at mye av det barnet skal igjennom av utvikling kommer på plass av seg selv, sier Flaten.
Et motsvar
Kirsten Flaten er til daglig dosent ved Fakultet for lærarutdanning, kultur og idrett ved Høgskulen på Vestlandet (HVL). Hun har en master i spesialpedagogikk og har lang fartstid fra BUP og andre deler av hjelpeapparatet. Hun beskriver Et helt vanlig barn som et motsvar til den økende tendensen til å se på hvilken støtte barn har behov for.
– Det meste av barns utvikling er godt innenfor det vanlige, selv om det ikke følger en gjennomsnittsnorm. Å være vanlig er så individuelt at det er en umulig 
oppgave å forklare det. Det å se hva et barn kan og får til, er langt bedre egnet til å støtte deres utvikling enn det å fokusere på alt som ikke er på plass i atferd innenfor avgrensede og avgrensende tidsrammer. Vi mennesker er svært ulike og varierte, det er barn også, og vi må ikke stresse med å plassere dem inn i det "vanlige" og "normale", mener Flaten.
oppgave å forklare det. Det å se hva et barn kan og får til, er langt bedre egnet til å støtte deres utvikling enn det å fokusere på alt som ikke er på plass i atferd innenfor avgrensede og avgrensende tidsrammer. Vi mennesker er svært ulike og varierte, det er barn også, og vi må ikke stresse med å plassere dem inn i det "vanlige" og "normale", mener Flaten. En smal sti
Kirsten Flaten siterer gjerne Kjersti Ericsson, som i barndommens historie sier at "Hvis det normale blir en smal sti, kan det bli flere som ikke finner den". For nettopp der ligger en av farene ved å problematisere og diagnostisere for tidlig, mener hun. – Jeg har ikke noe imot "tidlig innsats", for all del, men jeg stiller noen spørsmål ved følgene av at vi fokuserer på problemer. Hva gjør det med selvbildet til et barn som får vite at det er uvanlig, et barn som får beskjed om at "det feiler deg noe alvorlig"? Jeg tror barn kan ha godt av å få litt tid på seg. Barndommen er ikke et race mot å komme til et bestemt punkt innen en viss tid.
Vanlig barndom finnes ikke
Det er ikke noe som sier at barn skal være akkurat slik som alle andre barn, og tilegne seg ferdigheter på akkurat samme måte i samme tempo som andre. Det finnes heller ingen norm for barndommen, barndommer er ulike. Slik sett er det helt vanlig at barn ikke er lik alle andre, sier Flaten.
– Vi har noen felles opplevelser eller markører som gir oss en felles følelse, og slik sett en følelse av en felles barndom. Men barns utvikling omfatter også mye som ikke kan forklares, og det er vanlig å være uvanlig innimellom. Min hensikt er å bidra til at foreldre og barnehagepersonale kan føle trygghet for at det går bra med barn selv om de i en periode er "sinnatagger" eller knapt tør å snakke i en samlingsstund. Det skaper stress for barn å være i omgivelser der det er konstant fokus på å oppdage noe som ikke er bra nok.
– Individualisering er viktig i vår tid. Det er viktig at vi ser det enkelte barnet. Kan dette få uheldige utslag, at fokuset på individet blir for sterkt?
– Ja, det tror jeg kan skje. Gruppefølelse og fellesskap er også svært viktig for barn. Det er trygt og godt å være en del av en gruppe. Det er også godt for selvbildet. Så dette må vi balansere. Vi skal selvsagt se det enkelte barns behov, men vi må ikke glemme viktigheten av gruppen og fellesskapet, og vi må være varsomme med å markere at "deg er det noe uvanlig med", noe som skiller deg fra de andre.
Råd til barnehagene
– Hvilke råd vil du gi til barnehager som er usikre på hva som er "vanlig" og "uvanlig"?
– At de må huske på at barn utvikler seg i rykk og napp. Noen er litt seine med å gå eller med å prate, men i et trygt og godt miljø vil de aller, aller fleste komme dit de skal. De bruker bare litt ulik tid på det. Derfor bør barnehagene være varsomme med å problematisere at ett barn i en periode ligger litt bak de andre. Og barnehagelærere bør ha selvtillit på at de kan mye, for det gjør de. De kan mye om hva god omsorg er, og skal ikke være så redde for at de ikke gjør ting bra nok og derfor må hente inn spesialister. Noen ganger er det nødvendig, men husk at barns spenn i læring og utvikling er stort, og at de aller fleste barn er helt vanlige, sier Kirsten Flaten.
