– I mange barnehager som jeg har besøkt eller jobbet i, har jeg latt meg overraske over hvor mye som ser ut til å gå på automatikk. Som om de ansatte ikke lar seg rive med av det barna sier og gjør – at de ikke stopper opp ved underlige handlinger, merkverdige spørsmål eller vidløftige refleksjoner som barna gjør seg. Jeg kan for eksempel høre noe et barn sier i garderoben der jeg er på besøk, og tenke: «oi, det der vil jeg høre mer om!», mens den ansatte på avdelingen bare går videre med påkledningen, uten å stoppe opp og spørre mer, eller bli med videre inn i refleksjonen sammen med barnet. Men jeg klarer aldri å dy meg jeg, da, uansett om det er min avdeling eller ikke, om jeg bare er innom for å hilse på noen eller om det er i barnehagen til tantebarna mine. Jeg stopper alltid opp og spør. Og jeg har aldri blitt møtt med avvisning fra barna, enten de kjenner meg eller ikke. Jeg tror mange barn gjerne vil fortelle om sin verdensforståelse, at de ønsker å bli møtt av nysgjerrige voksne.

 

– Det startet vel egentlig med masteroppgaven min. Den etiske refleksjonen startet der. Jeg hadde lyst til å skrive om etikk med et annet utgangspunkt enn å forstå etikk som en prosedyre for å gjøre det moralsk «riktige». Jeg hadde lyst til å skrive om det ubehagelige, usikre og uforutsigbare – for det var slik jeg opplevde den etiske praksisen i barnehagen, både i praksis og i barnehagen jeg jobbet i mens jeg tok utdanningen. Jeg opplevde at det ble kræsj mellom «barnehageetikken» jeg hadde lest om og de etiske møtene jeg opplevde å stå i hver dag i praksis. Og det ønsket jeg å dykke ned i, for det var jo utrolig mye mer interessant! Da muligheten for å skrive en bok og beskrive disse situasjonene og refleksjonene enda mer, var det helt åpenbart for meg at jeg måtte det.

 

– Det er riktig, jeg tror det handler både om menneskesyn, en innstilling til barna og en lekenhet hos de ansatte. Dette er så viktig, fordi det dreier seg om barnehagelærernes profesjonsetiske ansvar for barna i barnehagen. Legger vi bort regeltavla, kreves det plutselig en pedagogisk og etisk refleksjon hos de ansatte.

Birgitte bruker et eksempel: Får du et spørsmål fra barna, en henvendelse, for eksempel et ønske om å danse på bordet – og har lagt bort regeltavla der det mest sannsynlig står: «Det er ikke lov til å stå på bordene vi spiser av», da kan du ikke bare avvise henvendelsen.

– Nei, uten regeltavla blir du jo nødt til å gå i deg selv og tenke: «Hm, hva tenker jeg om at vi skal danse på bordet nå? Passer det? Hvem er det som spør? Hvilken tid er det på dagen? Blir det forstyrrende for noen andres lek?» osv. Tenk så mange flere spørsmål som dukker opp da! Og så mange faktorer du må vurdere, både relasjonelle, lekmessige, tidsforhold, egne grenser og begrensinger. Bare sånn tror jeg barnehagelærere blir kjent med seg selv som barnehagelærere.

 

– Ja, det er kjempekrevende! Jeg er fryktelig klar over det. Det krever selvsagt enormt av de som jobber på denne måten. Det har alle mine assistenter fått erfare. Men læringskurven deres er også veldig bratt – for det tvinger frem spørsmål og diskusjoner, uenigheter og felles refleksjoner. Jeg har også hatt kollegaer som blir helt skjelven av ikke å ha lista med regler å forholde seg til. Men da kan en jo stille spørsmål ved om barnehage er stedet for dem.

– Det handler både om denne automatikk-praksisen, hvor «vi bare gjør det vi alltid gjør», hvor det ikke er særlig forskjell på dagen i dag og dagen i går, men er også ment som et mer samfunnskritisk blikk på pedagogiske «trender» som vi har sett så mye av de seneste årene. Dette politiske jaget etter mer læring så tidlig som mulig, en politisk drøm om effektivitet, progresjon og utbyttebeskrivelser av barnas tid i barnehagen. Alle disse læringsprogrammene som skal presse inn så mye realfag og håndsopprekning som mulig før de fyller seks år, for å sikre at de fullfører videregående skole. Alle disse programmene og læringsverktøyene representerer for meg, en meget enkel fremstilling av hva pedagogikk egentlig dreier seg om. Dette blir litt halvveis for meg, for det er jo mye enklere å følge et program og kjøre igjennom en samlingsstund eller språkgruppe og krysse av for at barna har lært forskjell på trekant og firkant, enn virkelig å gå inn i møtet med barna og stille seg åpen for deres måte å se verden på – for så å ta utgangspunkt i deres interesser, spørsmål, nysgjerrighet og for eksempel jobbe prosjektbasert ut i fra dette. Det siste krever veldig mye mer av barnehagelæreren, fordi det er umulig å planlegge helt på forhånd hva som kommer til å skje.

– Jeg gjør en «behandling» av læringsbegrepet i boka. «Læring» har lenge vært et litt «ullent» begrep for meg, jeg har syntes det har vært et vanskelig begrep å ta tak i. Derfor ønsket jeg å dykke ned i det. Jeg tror det er viktig at vi tør å drøfte begreper vi ikke er helt komfortable med. Læringsbegrepet er derfor en slags rød tråd boka igjennom, jeg syntes det var en interessant kontrast til den etiske refleksjonen. Også ønsker jeg å invitere leseren til å bli med å snu læring litt på hodet, tenke det som vi ikke tenker at går an å tenke. En slags lek med et begrep alle har et forhold til, enten man er barnehagelærer, forelder, student, onkel, politiker, psykolog eller professor. Og barnehagen er for meg et absurd, merkelig, lekende rom – så det ble den perfekte kulisse å drøfte begrepet innenfor.

 

Jeg har skrevet boken hovedsakelig for barnehagelærere, barnehagelærerstudenter og barnehageansatte, men jeg tror boken og tematikken kan være både gjenkjennelig og forståelig for alle som jobber med mennesker – for den handler til syvende og sist om møter mellom mennesker i et profesjonelt rom. Jeg håper at denne boken oppleves som annerledes enn de andre bøkene de har lest. Jeg har forsøkt å skrive frem teori og filosofiske perspektiver på en tilgjengelig måte, med en nær kobling til det levde livet i barnehagen. Historiene jeg bruker i boken er så ferske de kan få blitt, de har jo blitt til i løpet av de fem årene jeg har jobbet i barnehage. Så kanskje kan den oppleves som litt «ferskvare» på den måten at de teoretiske refleksjonene springer ut av «dagferske» opplevelser med barna, noe jeg håper gjør at den oppleves som aktuell, sier Birgitte Fjørtoft.