I barnehagen snakkes det mye. Men lytter man like mye? Hva må til for at en samtale skal bli en virkelig samtale?
Det snakkes og snakkes i barnehagen. Hele tiden. Barn snakker, voksne snakker – seg i mellom og til hverandre. Men samtaler de? Og hva sier barna egentlig?
Margareta Öhman, svensk psykolog, familieterapeut og forfatter, som mange i Norge vil kjenne etter flere bokutgivelser og en rekke foredrag og kurs, og har skrevet boken: Samtaler og samspill med barn. Det er nemlig et område de fleste voksne kan bli bedre på, mener Margareta.
– Jo visst snakker vi og prater vi. En hel masse. Men mye av denne praten kan knapt karakteriseres som samtaler. Mye av praten er heller prat for å styre barna dit vi ønsker, sier hun.
Samtalekompetanse – samspillskompetanse
Samspill og samtaler er komplekse fenomener. Det å utvikle samspillskompetanse og samtalekompetanse er like komplekst. Blant pedagoger snakker man gjerne om relasjonskompetanse, som blant annet omfatter en pedagogisk bevissthet. Det er begrep som står sentralt hos Margareta Öhman.
– Hos barn handler samspillskompetanse om barnets unike måte å uttrykke seg og sine behov, intensjoner, følelser og opplevelser på, og hvordan barnet balanserer sitt uttrykk mot hva det oppfatter som omgivelsenes forventninger og krav. Hvert enkelt barn gjør det på sine måte, ut fra sine erfaringer. Samtalekompetanse handler om vår evne til å kommunisere effektivt med hverandre, ikke i betydningen kjapt og kort, men mer om å være åpen for å kunne prate også om hva som skjer i den indre samtalen, der selvrefleksjon er et viktig stikkord. Det handler altså både om en sosial og relasjonell evne, sier Öhman.
Det kan være vanskelig å få til en reell samtale, men når det lykkes så opplever de fleste at det er av uvurderlig verdi. Relasjonen mellom den voksne og barnet forbedres og fordypes, og gir grunnlag for videre læring og utforsking. Og mange voksne gjør på en utmerket måte det mulig for barn å uttrykke sine tanker, ideer og følelser.
Ikke teknikk
– Men de møtene som skjer mellom gode utviklingsfremmende voksne samtalepartnere og barn kan imidlertid aldri reduseres til en metode eller en teknikk som kan overføres til hvordan andre voksne bør samtale med barn. Snarere handler det om hvordan voksne møter barna og hva de uten ord signaliserer til dem, som gjør at barna følger seg trygge og sikre på at de kan uttrykke seg fritt og slik de egentlig vil. Det handler ikke om en spørreteknikk fra den voksnes side, men om en genuin interesse og et ekte engasjement som leder til relevante oppfølgingsspørsmål. Og det handler om hvordan den voksne tenker om sin måte å samtale på og det som skjer underveis i samtale, altså en slags "tenknik" – som det er bra å ha med seg inn i samtalen, sier Margareta Öhman.
