Hva gjør en mor når sønnen blir utsatt for alvorlig mobbing i barnehagen? Forfatter Camilla Otterlei tok først kampen. Deretter skrev hun barnebok.
Den nye gutten i barnehagen er stor og sterk og sint. Han knurrer som en bjørn. Han dytter, han slår, han rapper lekene fra Alf. Han sier at Alf lyver, og han kaller pappaen til Alf for en jævel.
I billedboka Kunsten å møte en bjørn følger vi Alfs forvandling fra en trygg og glad gutt, til en engstelig og redd gutt som ikke vil gå i barnehagen mer. Ganske likt det som skjedde med Camilla Otterleis egen sønn. For historien har en dyster parallell til virkeligheten. Og mens Alf selv ordner opp i løpet av noen få sider på slutten av boken, ble det en mye lengre og mer smertefull prosess i Camillas tilfelle.
– Det er noen år siden det skjedde nå, men det satt lenge i oss alle. Jeg måtte ha avstand før jeg kunne skrive om det. I dag går sønnen min på skolen, har gode venner og har det bra. Men det var virkelig tøft både for ham og resten av familien mens det stod på, forteller Camilla.
Forandret seg
Familien hadde flyttet. 4-åringen hadde funnet seg godt til rette i ny barnehage, og hadde fått flere venner. Men da bestevennen sluttet, ble han litt alene. Og uten at foreldrene i starten skjønte hva som skjedde, forandret han seg drastisk. Fra å være en glad og rolig gutt, til å bli sint, vanskelig og utagerende.
– Det var forferdelig å se at han led. Han var åpenbart utrygg, men det tok lang tid før vi skjønte hvorfor. Han klarte ikke sovne om kvelden, tryglet om å få slippe barnehagen barnehagen, ville at jeg skulle begynne å jobbe der. Vi snakket med barnehagen, men de sa at alt var bra der. Til slutt fortalte han at han ble slått og sparket på et loft der de voksne ikke var.
Foreldrene tok det opp med barnehagen, men de hadde ikke sett noe, mente de. De hadde heller aldri hatt mobbing på de 20 årene barnehagen hadde vært i drift. Enkelte av dem mente at en litt røff tone og litt knuffing hørte med. "Her skal gutter få være gutter".
Skremmende lav kompetanse
– Vi ble møtt med en skremmende lav kompetanse på mobbing og måtte være driverne i prosessen med å løse problemet. Det var en vanskelig situasjon for alle, og vi ble upopulære både blant personalet og andre foreldrene som mente at vi laget storm i vannglass. Plutselig ble ikke gutten vår invitert i bursdag fordi foreldrene sa at han "satte ut falske rykter". Vi snakker om en fireåring som virkelig hadde trengt å bli omfavnet.
Camilla og familien følte seg alene. Men de så at noe var riv ruskende galt og ville ikke bytte barnehage siden barna skulle begynne på samme skole. De måtte løse problemet der de var og tenkte at det også var viktig for sønnen. De kontaktet til slutt FUB (Foreldreutvalget for barnehager). Der de fikk god hjelp, og det kom etter hvert i gang en prosess der både barnehagen og andre foreldre var involvert. Det viste seg nemlig å være flere barn som hadde opplevd lignende. Personalet fikk opplæring, det ble satt i verk flere tiltak, blant annet ble det etablert lekegrupper, og barna fikk reetablert relasjonene seg i mellom.
– I dag har vi et greit forhold til barnehagen, og gutten vår klarte seg bra. Men usikkerheten satte seg i ryggraden, både hos ham og oss. Selv har jeg fått en velutviklet radar for samspillet mellom barn, og jeg er blitt allergisk mot voksne som ikke ser – og ikke griper inn.
De voksnes ansvar
Barn er barn. Det er de voksne som har ansvaret, understreker Camilla. Alltid de voksne. Det er de som har ansvar for å se, for å sette grenser– og for å forebygge.
– Dersom det er spillerom for å plage andre, er det alltid noen som tar den muligheten. Derfor er det så viktig at de voksne i barnehagen er oppmerksomme, tilstedeværende og tydelige. Nære voksne er alfa og omega. Voksne som er tett på, som setter en god kultur og veileder når ting skjer. Det skaper trygghet, ikke bare for de som er utsatt for mobbing, men også for de som mobber.
– Det har vært en viss diskusjon om bruken av begrepet mobbing når det gjelder barnehagebarn. Om man kan snakke om mobbing i vanlig forstand når det gjelder små barn. Hvilke tanker gjør du deg om det?
– Hvilke definisjoner og begreper man bruker er ikke det viktigste for meg. Det vesentlige er at barn slipper å bli marginalisert og utestengt over tid, slik min sønn ble og som vi hører så mange historier om. Erting og småkonflikter hører med til barndommen, ja, men når det går ut over det samme barnet hele tiden, når det er systematisk og langvarig, da blir det noe annet. Konsekvensene for barna det gjelder kan bli så store. Utfordringene følger ofte med til skolen hvis det først har fått satt seg. Da ser jeg ikke helt hvorfor man ikke skal bruke begrepet mobbing, selv om barnet er bare 3-4 år. Det er uansett et mønster som må brytes.
Godt mottatt
Kunsten å møte en bjørn er blitt svært godt mottatt. Boka er illustrert av Jill Moursund, og førsteopplaget på 3500 bøker er utsolgt. Boka fikk gode kritikker da den kom ut i 2015, og i år fikk Camilla Otterlei Språklig samlings litteraturpris for den.
– Mitt ønske er at boka skal bidra til noen gode samtaler med barna om hvordan vi er mot hverandre, og hvordan vi ikke skal være mot hverandre. Om det å finne styrke i seg selv når ting er vanskelig. Jeg vet om flere barnehager som har brukt den aktivt, og som forteller om spennende dialoger – på barnas premisser. Det er jeg glad for.
– Du har også snakket til barnehagefolk om boken og om dine erfaringer?
– Ja. det har jeg, og det gjør jeg gjerne flere ganger. Barnehagefolk har den viktigste jobben i hele verden. Jeg tror det er nyttig for de som jobber i barnehagene å høre hva vi som foreldre trenger å bli møtt med når det virkelig gjelder, og jeg tror det er viktig at de får høre hva vi som foreldre er aller mest opptatt av: Gode voksne, som gjør at barna føler seg trygge i hverdagen sin. All verdens kompetansemål og læringsmål kommer i andre rekke. Barna trenger trygghet, vennskap og gode voksne rundt seg, det er det viktigste! sier Camilla Otterlei.
