Trenger barna hjelp til å reguleres utenfra?

I min masteroppgave skrev jeg om personlige utfordringer i samtale med barn. Jeg anvendte her følelsesregulering som en måte å gjøre kritisk selvrefleksjon på. For meg var dette begrepet noe uklart etter min treårige utdanning som barnehagelærer, og kunnskapen om det ble først dannet etter fordypningen gjennom mitt forskningsarbeid. I denne artikkelen vil arbeidet med følelser i praksis, være preget av mitt pedagogiske grunnsyn.
 
Høsten 2015 begynte jeg å jobbe som pedagogisk leder i en basebarnehage. Her opplevde jeg at følelsesregulering var et kjent begrep, men at kunnskapene om dette var noe uklare. Min tolkning er at dette kanskje er på grunn av at følelsesregulering har sin tilhørighet innen psykologien. I barnehagen har vi en rolle hvor vi skal fungere som ytre regulatorer for barna (Schanche, 2015), hvor vi skal hjelpe barna å modulere (justere/regulere) sterke følelser (Gross & Muñoz, 1995). I barnehagen fungerer både voksne og andre barn som ytre regulatorer for barn, da vi blir påvirket i direkte samspill med andre. Vår betydelige og sterke rolle som barnehagelærere er da det å skulle oppmuntre barn til å regulere sine egne følelser (Fox, 2004). Før jeg går inn på hvordan jeg har brukt mine tilegnede kunnskaper etter eget forskningsarbeid i egen praksis, vil jeg først fortelle kort om følelsesregulering.
 

Følelsesregulering

Følelsesregulering er et komplekst begrep, da det ikke finnes noen enhetlig oppfattelse av hva som ligger i det. Min tolkning er likevel at «følelser» og «følelsesregulering» ikke er det samme (Schanche, 2015). Følelser gir oss viktig informasjon, både om andre og oss selv, og i interaksjon mennesker imellom. Her er også kognitive forhold viktige, da personens fortolkning av situasjonen er avgjørende for hvilken følelse som utløses (Fox, 2008). Vi går likevel først over til begrepet følelsesregulering når det dreier seg om evnen til å modulere (regulere/justere) affekter (sterk følelse) (Gross & Muñoz, 1995). Følelsesregulering handler om de prosesser som kan bli iverksatt for å regulere spesifikke følelser. Dette innebærer en rekke prosesser som fungerer for å redusere, opprettholde, eller forsterke omfanget av følelsesmessige reaksjoner (Fox, 2008, s. 77-83). Det handler her om at det som er selvstyrt i vår hjerne (det reaktive), i følelser, blir regulert og forstått ut fra kontekst (Olson & Lunkenheimer, 2009, s. 55-70).
 
Selve utviklingen av emosjonsreguleringen er den mest komplekse prosessen vi går igjennom i vår utvikling ved at den involverer alle deler av hjernen vår (Jacobsen & Svendsen, 2010, s. 18). Allerede fra fødselen av begynner det rasjonelle (det selvstyrte) å forme psykologisk utvikling i form av evnen til å regulere seg selv (Fox, 2004; Stern, 2004). Med det for øye, kan både negative og positive transaksjonseffekter1 i samspill hos spedbarn være med på å forme evnen til å regulere egne emosjoner. Etter hvert som man blir eldre utvikler man vanligvis stadig bedre mestringsstrategier for selvregulering. Det blir så viktig å peke på det at følelsesregulering er individuelt. Dette er noe som innebærer at det vil være forskjell på tvers av enkeltpersoner og situasjoner (Gross & Muñoz, 1995). Dette betyr at selv om at vi utvikler vår evne til å regulere det reaktive i følelser, blir det autonome nervesystemetpåvirket i direkte samspill med andre (Hart, 2006). Som tidligere nevnt, innebærer dette at barns evne til følelsesregulering påvirkes i samspill med andre i barnehagen – både i relasjon til andre barn og til personalet. Selv om man også som voksen fortsetter å utvikle sin regulering av følelser, kan dårlig evne i tidlig alder være noe som gir behov for psykologisk behandling (Jacobsen, 2010). Med andre ord er vår jobb i barnehagen grunnleggende viktig for at barna skal få med seg gode verktøy senere i livet til å kunne justere sterke følelser (både positive og negative). En forutsetning for en god følelsesregulering, ut fra min tolkning, er gode regulatorer som viser hva som skal tillegges oppmerksomhet (Jacobsen, 2010; Svendsen, 2010). Min forståelse av vår rolle gjennom et pedagogisk perspektiv er at vi må kunne hjelpe barna å finne metoder (tilpasset deres alder) for å få utløp for sine følelser på en god måte. Som ytre regulatorer må vi altså fungere som trygge baser og støttespillere i barnehagen, hvor vi er anerkjennende, observante og lyttende.
 

Følelsesregulering i egen praksis

Jeg jobber som pedagogisk leder i Storøya barnehage, som er en kommunal basebarnehage. Aldersgruppen på min base er alderen 2,5 til 4,5 år, og her er det satt sterkt fokus på følelser etter flere observasjoner i barnegruppen. La oss tenke oss et eksempel: et barn slår andre barn når det blir sint/frustrert, og begynner så å gråte eller løper sin vei. Kanskje er det også flere andre tilfeller, hvor barna blir så sinte at de slår eller klorer andre barn. Er det her vanskelig for barna å se hvilke følelser som skal tillegges oppmerksomhet? Trenger barna hjelp til å reguleres utenfra? Er alle følelsene som oppstår anerkjente, eller er det barn som responderer på en sterk følelse slik at de unngår situasjoner ved gitte følelser? På vår base bestemte vi oss for å sette fokus på følelser (arbeide med ytre regulering), med et pedagogisk perspektiv. Vi bestemte oss for å lage en følelseskrok. Det skulle her være et tilbud for alle barna, både for de med utviklet og mindre utviklet språk. Med andre ord måtte vi fungere som ytre regulatorer både nonverbalt og verbalt. Det å starte med det nonverbale tolker jeg som positivt, da det nettopp er her følelsene blir formidlet. Utfordringene hos oss voksne er derimot at de nonverbale tegnene og signalene sjeldent er entydige (Eide & Eide, 2007). Dette stiller krav til oss voksne, da også våre følelser vil påvirke barnas opplevelse av kommunikasjonen. Vi må altså sette oss inn i, og være tilstede i barnas følelser der og da. Hvis ikke følelsen anerkjennes som viktig, vil dette bli signalisert til barnet som en mindre viktig følelse. Dette tolker jeg vil få konsekvenser for barnas selvfølelse og derigjennom deres selvregulering (Schanche, 2015).
_____________________________________________________________[1] Transaksjonseffekter handler om en gjensidig påvirkning mellom miljø og individ, gjennom en utviklingsprosess. Funksjonene må ses i sammenheng med miljøene (Jacobsen, 2010).
[2] Det autonome nervesystemet: selvregulerende del av nervesystemet som virker uavhengig av bevisstheten, da den ikke er underlagt viljen (Jansen & Glover, 2013).
 
Følelseskroken blir til
Vi fant en krok på basen, og fant frem materiale vi tenkte kunne være nyttig i vårt prosjekt. Barna var her med på å innrede kroken. I følelseskroken ble det hengt opp bilder fra serien ”ti små vennebøker” (Palm & Sollenberg, 2011), og sitater fra serien. Tilgjengelig i kroken er en større madrass som man kan sitte på, en mindre pute som man kan slå på, en liten benk hvor bøkene ”ti små vennebøker” står, og bamsene fra venneserien: kanin og pinnsvin. Bamsene anvender vi som støttemateriell hos barna, for å kunne støtte dem i de følelsene som det kan være vanskelig å snakke om/uttrykke (Schanche, 2015). Dette kan skape en distanse til vonde følelser (Holmsen, 2011), slik at kanskje er det pinnsvin som er sint og ikke barna.
 
Hensikten med følelseskroken er å sette fokus på følelser, og vise barna deres viktige betydning i våre liv. Dette innebærer at vi også snakker om følelser utenfor kroken (både våre og barnas), både i situasjoner og ved samlinger. Når vi går til følelseskroken, peker vi på bildene, setter ord på følelsene gjennom støttebilder som verktøy, lytter, anerkjenner følelsene, leser i vennebøkene og slår på følelsesputa. Her kommer et bilde av kroken vår:
 
 
 

           


For barn med mindre utviklet språk, forsøker vi voksne å sette ord på følelsene, illustrerer nonverbalt (med mimikk og bruk av kroppen), og anerkjenner barnas følelser. Det tenkes her både på gode og vonde følelser. Vi utforsker følelser gjennom bruk av støttebildene og bøkene (er kanin sint, glad, overrasket, etc.), hvor i kroppen sitter følelsene (kan man også være så sint at det kjennes i lilletåen?). Av og til er det å sitte på fanget og få trøst og anerkjennelse det barna trenger, eller aksept for deres gode følelser som signaliseres nonverbalt. Vi bruker også oss selv og våre følelser som verktøy i dialog med barna. For eksempel ”nå ble jeg glad når du sa det” eller ”nå ble jeg lei meg fordi..”
 
Til barna forteller vi at det er følelsene vi har som gjør oss til mennesker, slik at mye av vårt arbeid handler om å vise barna nettopp dette. Vårt arbeid her går også mye inn under andre prosjekter vi jobber med. Både i form av vennskap, sosial kompetanse og empati. Slik at kanskje kan det sies at vi også jobber med regulering av følelser, men også handlinger. Mitt tolkning er at det å lytte og anerkjenne andre barns følelser, nettopp er arbeid mot empati, vennskap og sosial kompetanse. Vi lærer at det som er vondt for meg, også kan være vondt for andre. Verktøy vi benytter for å få utløp for følelser som blir så sterke, er enten et ropested eller en pute man kan slå på. Hensikten er her å få utløp for følelsene, slik at det kan bli lettere å snakke om dem i etterkant. Kanskje er det et barn med mindre språk som ble sint og lei seg fordi det ikke fikk være med å leke – og det å da ta med alle berørte parter i kroken kan bidra til større forståelse både for oss og barna. Slik kan det også bli lettere å være støttende voksen, som kan hjelpe barn med inn i leken. Kanskje ble det andre barnet sint fordi det ikke ble spurt? Tilgjengelige og lydhøre voksne er viktig.
 

Observasjoner og betydningen av de voksnes rolle

Observasjoner vi har sett, er at barn som tidligere reagerte på å unngå visse følelser, nå er av de barna som lettest anerkjenner dem. Barn som for eksempel tidligere trakk seg unna ved sinne, søker nå voksen enten gjennom verbalt eller nonverbalt språk. Etter konsekvent arbeid med følelser (gjennom nonverbal kommunikasjon), ser vi at barna søker mer veiledning av oss voksne. Andre barn har blitt flinkere til å si fra til den berørte parten, at ”den hadde jeg” eller ”hei stopp, min kropp”. Som ytre regulator for barna, avser vi situasjonen ut fra hvordan vi skal hjelpe barna. Av og til tar vi det der og da (kanskje refererer vi til en relevant bok fra venneserien vi kjenner godt), eller vi går sammen til følelseskroken med de andre involverte barna. Vi har her en atmosfære hvor vi vet at vi snakker om følelsene våre (enten verbalt eller nonverbalt)– og vi må få de ut på en måte som ikke skader andre. Det å snakke om hva en føler ved sinne, kan vise seg å bli tatt bedre imot hos den andre parten, enn å slå for å løse konflikten. Slik kan det sies å handle mye om det Kari Lamer (1997) sier om selvkontroll. Det handler her om evnen til å kunne ”se alternativer, planlegge og kontrollere sin oppførsel i sosiale situasjoner” (s. 125). De vonde og sinte følelsene tolker jeg som kanskje vanskeligere følelser å kontrollere selv, noe jeg synes Aristoteles sier på en god måte:
 

Enhver kan bli sint – det er lett. Men å være sint på riktig person, i riktig grad, til riktig tid, av riktig årsak og på riktig måte – det er ikke lett. (hentet fra Goleman, 1997, s. 7).

 
Dette er altså vår jobb å være ytre regulatorer for å hjelpe barna med hva som skal tillegges oppmerksomhet, og hvordan vi kan få utløp for følelsene på en god måte. Anerkjennelse for følelser er noe jeg tolker at åpner opp for en god selvfølelse, ved at barnas respons på frembrakte følelser kan avta istedenfor at de blir forsterket. Med andre ord unnlater ikke barna en bestemt følelse, og de utvikler stadig selvreguleringen slik at følelsen heller bidrar til større sosial kompetanse (og derigjennom selvkontroll). Det å ivareta barnas selvfølelse anser jeg som høyst viktig, og Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2011) sier at krenkelse av selvfølelsen er ”(…) kimen til hensynsløshet, mobbing og manglende empati” (Kunnskapsdepartementet, 2011, s. 18). Ivaretagelse av barnas selvfølelse i arbeid med følelser, forstår jeg slik at vil påvirke hvorvidt barnas selvregulering er av empati.
 
Min oppfatning er at vår rolle som voksne er av høyst betydning. Vi må være gode rollemodeller, som er tålmodige og konsekvente. Vi må gjøre det på noenlunde samme måte. For oss som jobber i barnehage er det ikke ukjent at det forutsigbare gir trygghet, og ulike metoder i arbeidet gir ut fra min tolkning det motsatte. Av den grunn tenker jeg at det er viktig å ta med seg arbeidet inn på base/avdelingsmøter. Følg med på når andre voksne gjør det, snakk om det, og jobb med dette sammen. Er det noe en selv synes er vanskelig å snakke om med barna, er det viktig å jobbe med dette selv: hvorfor synes jeg dette er vanskelig? Hva kan jeg gjøre for å nyttiggjøre meg av egne utfordringer, og kanskje kan jeg sammen med barna utvikle meg selv? Det er viktig at man som voksen viser barna at det ikke bare er barnas følelser som er viktige – kanskje blir vi voksne også sinte, triste, overrasket, glade, etc.? Min oppfatning er at det er viktig at vi bruker oss selv. Ellers tolker jeg det er viktig at en ikke anvender en følelseskrok som et sted som straff, som bare skjer med barnet som slår. Det er viktig at vi tar med alle berørte parter, slik at vi ivaretar barnas selvfølelse. Åpenhet er også fundamental, slik at andre barn må ikke stenges ute (så fremt det ikke blir for forstyrrende). Ta gjerne med barna i kroken selv om det er midt under måltidet og andre barn sitter rundt. Her viser man barna at det er en naturlig del av hverdagen, det er helt normalt å snakke om følelser, og at man som voksen lytter. Vi viser at kanskje var det noe som hadde skjedd før som gjorde at barnet slo, og man får her større klarhet. Slik blir det også i større grad en lyttende pedagogikk, hvor barnas innspill tillegges stor betydning, og vi anerkjenner barnas følelser og tanker. Vi hjelper dem så videre med hvordan de kan styre disse følelsene, ved å få en selvkontroll. Slik vil barna etter hvert kunne regulere seg selv uten hjelp utenfra. Ellers er min erfaring at det også er viktig å påpeke betydningen av alle følelser. Fokuset på vonde følelser må ikke ta over for gode følelser, kanskje trenger barn også her hjelp til å regulere hva som bør tillegges oppmerksomhet? Kan det som gjør et barn glad, gjøre at et annet barn blir sint?
 

Litteraturliste:

Eide, H. & Eide, T. (2007). Kommunikasjon i relasjoner: samhandling, konfliktløsning, etikk (2. utg.). Oslo: Gyldendal akademisk.
 
Fox, E. Emotion Science: Cognitive and neuroscientific approaches to understanding human emotions. Basingstoke: Palgrave Macmillan.
 
Goleman, D. (1997). Emosjonell intelligens: å tenke med hjertet. Oslo: Gyldendal.
 
Gross, J. J. & Muñoz, R.F. (1995). Emotion Reggulation and Mental Health. Clinical Psychology: Science and Practice, 2(2), 151-164.
 
Hart, S. (2006). Hjerne, samhørighed, personlighed: introdution til neuroaffektiv udvikling. København: Hans Reitzels Forlag.
 
Holmsen, M. (2011). Samtalebilder og tegninger: en vei til kommunikasjon med barn i vanskelige livssituasjoner (2. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
 
Jacobsen, K. (2010). Kunnskap om oppmerksomhet og emosjonsregulering. I K. Jacobsen & B. Svendsen (Red.), Emosjonsregulering og oppmerksomhet: grunnfenomener i terapi med barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget.
 
Jacobsen, K. & Svendsen, B. (Red.). (2010). Emosjonsregulering og oppmerksomhet: grunnfenomener i terapi med barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget.
 
Kunnskapsdepartementet (2011). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
 
Lamer, K. (1997). Du og jeg og vi to! Et rammeprogram for sosial kompetanseutvikling: teoriboka. Oslo: Universitetsforlaget
 
Olson, S. L. & Lunkenheimer, E. S. (2009). Expanding concepts of self- regulation to social relationships: Transactional processes in the development of early behavioral adjustment. In A. J. Sameroff (Red.), The Transactional Model of Development (s. 55- 70). Washington: APA Press.
 
Palm, L. & Sollenberg, L. (2011). Ti små vennebøker. Oslo: Gan Aschehoug.
 
Schanche, S. K. (2015). Personlige utfordringer i samtale med barn. (Masteroppgave, Høgskolen i Oslo og Akershus). Hentet fra https://oda.hio.no/jspui/handle/10642/2648
 
Stern, D. (2004). The Present Moment in Psychotherapy and Everyday Life. New York: W.W. Norton.
 
Svendsen, B. (2010). Implikasjoner for terapi. I K. Jacobsen & B. Svendsen (Red.), Emosjonsregulering og oppmerksomhet: grunnfenomener i terapi med barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget.