Leken har en sentral og selvfølgelig plass i barnehagen, men leken er også truet. Og den er truet blant annet fordi vi tar den som en selvfølge.  Dette innebærer blant annet at det språket vi bruker når vi snakker om lek er blitt for unøyaktig. Noe som igjen gjør det vanskelig å undersøke egen lek-praksis og lekens vilkår i egen barnehage.

For å rydde litt i vårt fagspråk om lek har vi intervjuet noen av de fagfolkene som er eksperter på lek, og som skal holde foredrag på Nordiske Impulser 2020 – som nettopp handler om lek. Her bringer vi noen av deres viktigste poenger. Så kan du og dine kolleger bruke dette som utgangspunkt for å finne ut hvordan dere tenker om leken.

LEKEN ER SAMMENSATT
For det første er det stor enighet om at lek er en mangfoldig og sammensatt virksomhet og at det derfor er vanskelig å bli enige om en definisjon som kan gjelde for all lek. Hør bare hva Maria Øksnes sier om dette:
 

Det er vanskelig å trekke frem bestemte kjennetegn som kan gjenkjennes i alle former for lek. Det som kjennetegner mye lek kan være fraværende i andre former for lek.

Trude Anette Brendeland følger opp og sier noe av det samme:

I mange definisjoner på lek kan vi se at et kriterium er at den er «på liksom»- at det må være et element av fiksjon for at vi skal kunne kalle barnas virksomhet for lek. Gjennom barnas eksempler kan vi se at leken ofte kan ha et element av det, men ikke nødvendigvis alltid. 

Danmarks første lek-professor Helle Marie Skovbjerg mener også at det er vanskelig å komme med en helt enkelt definisjon av hva lek er. Hun har likevel et forslag til en generell definisjon:

Lek handler helt grunnleggende om at man gjør noe med noe med henblikk på å komme i lekestemning – og at lekestemning er en intens opplevelse av at det  gir mening, at man ikke vil holde opp, og at man har en tendens til å glemme tid og sted.

Og hun legger til - ”Lek er ikke bare en aktivitet. Det er i leken, du øver deg på å være menneske. Når du leker undersøker du hvem du er og hva du kan, vil og tør».
Etter dette virker det rimelig å hevde at vi skal passe oss for å komme med bastante og enkle forslag til kjennetegn ved all lek. Derimot bør vi forsøke å snakke om helt konkrete eksempler på lek. For eksempel må vi prøve å finne ut av hva vi tenker om den såkalte frie leken.
 
HVOR FRI ER DEN FRI LEKEN?
Med fri lek tenker nok de fleste at leken er fri fra voksen styring. Og fri fra konkrete læringsmål som er formulert av de voksne i forkant. I den frie leken er det barna som selv skal få bestemme hvem som får delta, hva leken skal handle om og hvilke regler som gjelder. Monica Nilsson uttrykker dette sånn: 

Barn vil leke, de slåss for å få leke og lek er nesten hele tiden aktuell og ønsket i deres verden og i deres hverdag. Kanskje er det dette vi kaller fri lek når barna får bestemme at «nå leker vi»!  Det er en aktivitet fri for voksnes ønsker og planer for hva de skal gjøre at hva de skal lære.

Frihet er en sentral dimensjon i lek, men lek kan aldri ble totalt fri. For eksempel vil all lek være påvirket av alt det som finnes – og ikke finnes – i det lekemiljøet vi tilbyr barna. All lek vil også være påvirket av den kulturen som barna møter i den analoge og den digitale verdenen. Ettersom totalt fri lek er en illusjon, så kanskje det beste er å slutte å bruke det uttrykket. Kanskje vi heller skal lytte til Monica Nilsson når hun sier: «Man bør spørre seg selv både hva den frie leken er fri fra, og hva den frie leken gir frihet til ...».
 

NYTTEVERDI ELLER EGENVERDI
Ved å introdusere uttrykket lekestemning viser Helle Marie at hun – som mange andre – mener at lekens egenverdi er viktigere enn lekens potensielle nytteverdi. Med dette sier man også at man vil prøve å finne barnas eget perspektiv på leken – og at det handler mye om stemning og følelse. Det samme mener også Maria Øksnes. 

Jeg vil hevde at det har stor betydning for pedagogisk praksis om vi anser barns lek som verdifull fordi den er et nyttig middel som kan realisere noe annet (instrumentell verdi) eller om vi vurderer den som et gode i seg selv (egenverdi) … 
Moderne forskning om lek vender seg i stigene grad bort fra forestillingen om at lekens fremste kjennetegn ligger i å forberede barn på noe i fremtiden i form av læring eller utvikling. Isteden vektlegges kvaliteter som selvforglemmelse og å ha det moro.
Men alt som er morsomt er ikke lek. Margareta Öhman utdyper dette på denne måten: 

Lekens viktigste kjennetegn er koblet til det jeg kaller lekens egenverdi; som følelse av glede, nysgjerrighet, opplevelse av kompetanse, å kunne bestemme selv, å finne sine egne kreative og personlige uttrykk i leken, opplevelse av samhørighet med andre, og at det i leken finnes en slags flow. 

Og dersom du ber Margareta Öhman om å si noe helt kort om hva lek er så vil hun, fritt etter Birgitta Knutsdotter Olofsson, si at «Leken er barnas egen pedagogikk – deres egen måte å lære, bearbeide og skape noe nytt».

Det skjer læring når barn leker, og på et vis blir barn som leker sine egne lærere. Med en didaktikk som er basert på at barna velger et fokus i sin lek som ligger et sted imellom det kjedelige og det kaotiske. I denne situasjonen velger de automatisk utfordringer og overraskelser som er passe store og som leder dem på vei mot neste utviklingssone. Helt uten hjelp fra barnehagelærere som er skolert i god progresjon i læringsarbeidet.

HVA MED LEKBASERT LÆRING – ER DET LEK?
Internasjonalt brukes uttrykkene «playfull learning» og «guided play» om noe som kan likne på lek og som i Norge gjerne kalles lekbasert læring. Fagfolkene bak Agder-prosjektet og nettstedet www.lekbasert.no sier selv at

Lekbasert læring er en kombinasjon av fri lek og lekbaserte læringsaktiviteter tilrettelagt av voksne. Studier viser at det er slik barna lærer best.»

Læringsaktiviteter tilrettelagt av voksne skal vi ha i barnehagen, men dersom man aksepterer at fri lek er en form for lek som er startet og ledet av barna selv, så er det noe som ikke stemmer. Lekbasert læring er vel rett og slett en læringsaktivitet som likner mest på undervisning

Maria Øksnes er ikke i tvil om hva lekbasert læring er – Når en aktivitet er satt i gang av voksne i en pedagogisk sammenheng er det gjerne en morsom undervisningsaktivitet det dreier seg om, mer enn lek. 

Lekbasert læring høres ut som en hybrid, men er den troverdig? Kanskje vi heller skal gjøre som Helle Marie Skovbjerg og snakke om «deltakerstyrt lek»? Hun omtaler dette sånn –

Deltakernes evne til åpenhet er det viktigste kjennetegn ved den deltakerstyrte leken. Her må man si ja til mye, og bare gjennom dette ”ja” er det mulig å være en del av denne leken. … Læringsbasert lek kan bare være tro mot leken hvis den gjør det mulig å snakke om en deltakerdrevet praksis. Ellers er det bare noe som kan minne om lek.

Ja, jeg tror det er viktig. For hvis vi ikke gjør forskjell på den ekte leken og noe som kan likne litt på lek, så kan man få inntrykk av at det lekes svært mye i norske barnehager. Men sånn er det ikke. Det er fristende å vise til Eli Åms viktige arbeid. Hun hevdet at barna bare får mulighet til å leke mellom de aktivitetene som er initiert og planlagt av de voksne. Hun hevdet at den rådende kultur i norske barnehager har lite tid og plass for den leken som barna selv har tatt initiativ til. Og det skyldes altså at vi feilaktig regner lekbasert læring som lek.