JEG ER EN skandinavisk kvinne, gift med en mann fra Portugal. Vi har en sønn på seks år. Jeg synes at mannen min er for «gammeldags» i oppdragelsen av sønnen vår. Vi har begge lest boken din «Ditt kompetente barn» på portugisisk og funnet mye inspirasjon i den. Men det virker som om mannen min glemmer hva vi har snakket om, og bare fortsetter å gjøre som han alltid har gjort.

Akkurat nå er jeg nervøs for at det skal koste oss et ellers godt ekteskap. Mannen min blir meget sint når jeg blander meg inn i hans konflikter med sønnen vår, eller foran øynene på ham minner min mann om hva vi faktisk har snakket om og avtalt innbyrdes. Han sier at han føler seg sviktet, og det skjer stadig oftere at stemningen i familien er dårlig. Mannen min mener at foreldre ikke bør strides mens barna er til stede. Men hvordan skal jeg da ta vare på barnet vårt? Jeg er fortvilt, for jeg elsker jo dem begge. Men hva kan jeg gjøre?

Svar: Jeg er redd for at jeg må gi mannen din rett! Din atferd undergraver ikke bare hans rolle som far. Du bidrar også til å hindre at han lærer mer og utvikler seg som forelder. Fedre kan ikke lære å være fedre av sine barns mødre — eller av mødre i det hele tatt. De kan bare lære det av andre fedre og i samspillet med barna sine.

Det betyr ikke at foreldre ikke kan inspirere hverandre eller at fedre ikke kan forholde seg til morsrollen og ta visse aspekter ved den til seg — eller omvendt. Men all erfaring og all den forskning jeg kjenner til, påpeker at mødre skal lære av andre mødre og fedre av andre fedre. Og begge foreldre skal fremfor alt lære av barna sine! Det er mange nyanseforskjeller og forskjellige perspektiver i menn og kvinners måte å være foreldre på. Og nettopp fordi den aktive, involverte far er et relativt nytt fenomen, er vi alle i ferd med å oppdage og erfare disse forskjellene.

Dersom vi setter familiens trivsel i sentrum, gjør du en klassisk feil når du velger barnets side i en konflikt. Mannen din har helt rett i at han mister sin verdighet, ikke bare i sin sønns øyne. Enda viktigere er det at han i sine egne øyne gjør det. Det varierer sterkt fra familie til familie om moren på denne måten forsøker å vise omsorg — eller utøve makt. Hun vinner uansett ikke noe på å diskvalifisere partneren sin som forelder.

Maktkamp. Alle seriøse diskusjoner om uenighet foreldrene imellom bør etter min mening foregå uten barna som tilhørere, særlig dersom erfaringen er at de ofte utarter i tretter eller innbitt maktkamp. Det skader ikke at følelsene tar av. Men det er viktig å ha i minne at det som står på spill, ikke bare handler om «foreldreskapets håndverk». Når vi setter alvorlige spørsmålstegn ved hverandres måte å praktisere foreldrerollen på, stiller vi jo egentlig spørsmål om selve måten vi hver for oss har lært å elske andre mennesker på. Det er vår vilje og evne til å være kjærlige — også overfor hverandre! — som hver gang settes på dagsordenen, enten det er på eller mellom linjene.

Det finnes foreldre av begge kjønn som er så farlige for barna at den andre parten må bruke makt og si stopp — eventuelt med myndighetenes hjelp. Men det er en helt annen diskusjon.

Mødre spør ofte hvordan de kan «hjelpe» mennene sine til å utvikle seg som fedre — også uten å ville at de bare skal bli en dårlig kopi av seg selv. Svaret er at menn og fedre har behov for det samme som kvinner, mødre, barn og andre levende vesener. De har behov for å bli sett og verdsatt som de er — og for det de personlig er i stand til å prestere på det gitte tidspunktet i livet.

Det finnes mange foreldre av begge kjønn som mestrer deler av foreldrerollen dårligere enn godt er. Men det er ingenting som dokumenterer at kritikk og bedreviten gjør dem til bedre foreldre. Har du interessert deg for hva slags far mannen din gjerne vil være? Kanskje han selv ikke har tenkt grundig over det. Hvis ikke, er det et bra sted å begynne. Det viktigste er å finne ut om han selv synes at han trenger hjelp — og om han eventuelt vil ta imot din hjelp? Det er spill av tid og energi å forsøke å hjelpe et menneske som ikke selv ser behovet for hjelp. Det er dessuten en krenkelse av det andre mennesket å forsøke å hjelpe uten en klar invitasjon.

Det er vanskelig — men ikke umulig — for foreldre å vise sine barn empati og interesse uten selv å ha opplevd det som barn. De har ikke opplevd velværet og inspirasjonen det gir. Man kan ikke annet enn å tilby det mennesket man har fått barn med sin empati og interesse. Mange barn har vokst opp i familier hvor deres følelser og reaksjoner ikke ble sett eller tatt alvorlig. Noen er seg så bevisst smerten det har påført dem at når de selv blir foreldre, blir det viktigste for dem ikke å utsette barna sine for det samme. Andre igjen har «glemt» smerten og pakket vekk sine egne følelser. De må oppleve noe nytt før de kan tilby sine egne barn noe bedre.

Felles for oss alle er at vi lærte å være kjærlige og verdifulle på en måte som var akseptert i den familien vi vokste opp i. Det betyr ikke at vi er dømt til å være slik hele livet, men at vår andre eller tredje familie forhåpentlig kan utvikle og nyansere vår evne til å elske. Når vi kritiserer hverandres måte å være forelder på, setter vi alvorlige eksistensielle spørsmålstegn ved hverandre. Hvilken verdi har jeg som menneske i forhold til de menneskene jeg holder av?

Varsomhet. Derfor kan diskusjoner om barneoppdragelse aldri bare være intellektuelle diskusjoner. De handler også alltid om det mest sårbare i oss og bør derfor føres med varsomhet og den samme omsorg som man mener at den andre burde vise barna. Det er viktig å være klar over at vi sjelden forandrer oss under en diskusjon. Forandringen skjer i intervallet mellom diskusjonene og ofte uten at vi selv er det bevisst.

Det beste du kan gjøre er å være et godt eksempel for mannen din i måten du er sammen med sønnen deres og ham på. Han vil nok utvikle seg til å bli så god en far som han kan bli — og det må sønnen deres «nøye» seg med. Det er mye vanskeligere for ham å leve med to foreldre som tærer på hverandre og ekteskapet i et forgjeves forsøk på å forbedre den annen part. Dersom faren hans skulle bøye seg og ofre sin maskulinitet i et forsøk på å gjøre deg til lags (for å få fred), har sønnen deres fått en ubrukelig rollemodell — både som mann, partner og far.

Fedre kan ikke lære å være fedre av sine barns mødre