Barnet bruker sansenes sine til å samle informasjon, og gjennom dette prøver de å besvare sine egne spørsmål. Selv om de ikke er i stand til å fortelle oss dette verbalt, er det akkurat dette de gjør. For at det enkelte barn skal nå sitt utviklingspotensial, må vi som arbeider i barnehagen, tilegne oss kunnskap om barns utvikling og behov i de første leveårene. Menneskehjernen har en formidabel utvikling disse årene. Det dannes koblinger i hjernen for hver erfaring man får. Koblingene virker raskere og bedre jo mer vi bruker de. Desto flere og rikere erfaringer, desto flere koblinger og en bredere forståelse av verden og av seg selv. Hjernen er som mest elastisk de tre første leveårene som vil si at det er da den er aller mest mottakelig for stimulering. 
 

Sansestimulering og sansemotoriske aktiviteter er viktig for hjernens utvikling.

Å ta i bruk sansene, både primærsansene og sekundærsansene er avgjørende for både stimuleringen og dermed også utviklingen til barna. For å kunne bruke kroppen sin til å utforske og lære, må barnet først utforske og lære å kjenne sin egen kropp. Barnet er født helt uten erfaringer eller kunnskap og det er det arbeidet vi bidrar med ved å bruke sansestimulerende aktiviteter. Ved å la barnet erfare det livet har å by på i trygge omgivelser, bidrar vi til å gi barnet kunnskap i eget tempo. Barnet blir ikke bare kjent med de ulike materialer eller inntrykk, det blir også bedre kjent med seg selv og andre på egne premisser.

Stimulering er vesentlig for utvikling av nervebaner i hjernen. Bevegelse stimulerer sansene som samler informasjon og sender den opp til hjernen. Hjernen analyserer, forstår, reagerer og lagrer informasjon. Sansene de fleste kjenner er smak, lukt, hørsel og syn. Dette er såkalte sekundærsanser. Primærsansene er de sansene som vi utvikler først; vestibulærsansen (balanse), kinetisk sans (ledd og bevegelse) og taktilsansen (berøring) Disse sansene gir oss informasjon om vår egen kropp og vår plassering i forhold til alle andre og verden. Derfor er det å stimulere sansene en viktig del av det vi tilbyr i barnehagen. Fordi danningen av koblinger i hjernen skjer ikke av seg selv.

Å sitte i ro er veldig avansert for et lite barn, ja det er avansert langt opp i skolealder. Det er ikke naturlig for et barn å sitte rolig. Og det krever et velutviklet vestibulært sanseapparat. Modningen av denne sansen skjer gjennom bevegelse. For å stimulere denne sansen i riktig retning, må barnet gir mulighet til å løpe, snurre, rulle, klatre, skli, krabbe, hoppe og huske – flere ganger hver eneste dag. Dette hjelper barnet å mestre å finne roen.

Vi har alltid latt oss fascinere av hvordan ettåringene jobber iherdig med å finne ut av verden rundt seg. Eller når det rennende vannet sildrer mellom fingrene når vi vasker hender, eller hvordan fingeren kan lage mønster i leverposteien. Hvordan de kroppslig samler erfaringer med å løpe, riste på hodene i kor, grave, kaste, flytte, bære osv. For egen del har jobben dreid seg mye om å skjønne at vår rolle ikke handler om å organisere aktiviteter som er forhåndsbestemte, men å legge til rette for utforsking med forskjellige materialer der barna selv får bruke sansene sine og utforske på sin fantastiske og intuitive måte.

For en ettåring, dreier ikke maleaktiviteten seg i hovedsak om å lage et fint bilde å henge på veggen. Misforstå oss rett, mye fin kunst kommer fra ettåringer og de er praktfulle på veggen, men fra ettåringens perspektiv handler det aller mest om ‘her og nå’ i det de utforsker og leker seg med maling, ark, pensler og andre materialer de blir presentert. Å male med ettåringer handler om å erfare farger med øynene, å kjenne malingen på hendene, kald og klissete, se hvordan fargene blander seg. Å se, og kjenne, hvordan penselen eller hendene glir over arket eller lerretet. Kjenne på forskjellen mellom å svakt dra en finger gjennom malingen kontra å bruke begge hender, armer og kroppen i full kraft for å bevege seg gjennom malingen. Små barn bruker store bevegelser og trenger store overflater å boltre seg på. Papir på rull er gull!