Hvordan forholder vi oss til problematikken som oppstår knyttet til det stadig økende antall ett- og toåringer i barnehagen?
Da jeg for et par år siden jobbet som styrer merket jeg presset i forhold til et økende antall små barn i bydelen jeg jobbet i. De siste årene har som kjent økningen av ett- og toåringer i barnehagen vært markant. Dette har ført til nye utfordringer i barnehagene. Det faktum at mange småbarnsavdelinger har overvekt av ettåringer gjør at kompetansebehovet når det gjelder kunnskap om de yngste barna har økt betraktelig. Hvordan utøver vi vår profesjon når vi står ovenfor press? La meg dele et hjertesukk jeg skrev ned under min tid som styre:
En ukes tid før jul hadde jeg en sær opplevelse. Et møte i bydel Frogner. Alle styrere i bydelen var innkalt til hastemøte for å gå igjennom årsmeldingen for 2006 og fellesopptaket for 2007. Nesten alle barnehagene stilte samvittighetsfullt med hver sin representant. Da vi kom til punktet om opptak av barn begynte talen, eller skal jeg si bønnen. Bydelsrepresentanten utbroderte nøyaktig for oss hvor enormt behovet var for nye barnehageplasser i bydelen. De allerede godt plasserte pavillionene (brakker, men hun insisterte på å kalle dem pavillioner) var ikke nok til å dekke behovet. Vi måtte hjelpe dem med å opprette flere plasser, og det litt brennkvikt. Så kunne hun da også by på et ikke så rent lite attraktivt, men fullt ut lovlig, smutthull; Småbarn regnes som småbarn (altså to barnehageplasser) frem til datoen de fyller tre, hva angår å få tilskudd fra bydelen. Men som antall barn, som i en årsmelding, regnes de som store barn allerede fra 1. januar (el. 01.07) det halvåret de fyller tre. Så om ikke vi kunne være så snille og ta inn to nye barn fra 1. januar, om vi hadde noen som fylte tre i løpet av første halvår i 2007. Da kunne vi få et fint tilskudd som bare kreativiteten ville sette grenser for hva kunne brukes til (her ble nevnt bonus til personalet, studietur etc.). En fin tanke av bydelsrepresentanten om hvordan vi kunne belønne personalet når vi så oss nødt til å sprenge barnegruppa, slik at bydelsrepresentanten kunne tilfredsstille fylkesmannen med flere barnehageplasser. Og som ikke det var nok presterte hun å lire av seg følgende sluttkommentar: ”Da blir fylkesmannen glad, helt til han forstår at det bare er de nye plassene fra august, som er dekt opp på forhånd.” Lett humring i salen. Og ingen sa noe. Ingen reiste seg og talte frk. Bydelsrepresentant mitt imot. Ingen slo neven i bordet og sa at nå fikk det fordundre meg være nok. Ingen fortalte frk. Tilfredsstille Fylkesmannen noe om at barn kanskje har mer bruk for god voksentetthet enn en bonusordning for de ansatte. Ikke jeg heller. Pene, pyntelige og samvittighetsfulle satt vi. Som tente lys. Og hørte på bønnen som nå var blitt et feiende flott tilbud til våre praktfulle ansatte. Noen nikket. Noen mumlet noe om at dette var en god idé. Så ble møtet hevet og jeg tok juleferie med smak av sprengte barnegrupper.
En ukes tid før jul hadde jeg en sær opplevelse. Et møte i bydel Frogner. Alle styrere i bydelen var innkalt til hastemøte for å gå igjennom årsmeldingen for 2006 og fellesopptaket for 2007. Nesten alle barnehagene stilte samvittighetsfullt med hver sin representant. Da vi kom til punktet om opptak av barn begynte talen, eller skal jeg si bønnen. Bydelsrepresentanten utbroderte nøyaktig for oss hvor enormt behovet var for nye barnehageplasser i bydelen. De allerede godt plasserte pavillionene (brakker, men hun insisterte på å kalle dem pavillioner) var ikke nok til å dekke behovet. Vi måtte hjelpe dem med å opprette flere plasser, og det litt brennkvikt. Så kunne hun da også by på et ikke så rent lite attraktivt, men fullt ut lovlig, smutthull; Småbarn regnes som småbarn (altså to barnehageplasser) frem til datoen de fyller tre, hva angår å få tilskudd fra bydelen. Men som antall barn, som i en årsmelding, regnes de som store barn allerede fra 1. januar (el. 01.07) det halvåret de fyller tre. Så om ikke vi kunne være så snille og ta inn to nye barn fra 1. januar, om vi hadde noen som fylte tre i løpet av første halvår i 2007. Da kunne vi få et fint tilskudd som bare kreativiteten ville sette grenser for hva kunne brukes til (her ble nevnt bonus til personalet, studietur etc.). En fin tanke av bydelsrepresentanten om hvordan vi kunne belønne personalet når vi så oss nødt til å sprenge barnegruppa, slik at bydelsrepresentanten kunne tilfredsstille fylkesmannen med flere barnehageplasser. Og som ikke det var nok presterte hun å lire av seg følgende sluttkommentar: ”Da blir fylkesmannen glad, helt til han forstår at det bare er de nye plassene fra august, som er dekt opp på forhånd.” Lett humring i salen. Og ingen sa noe. Ingen reiste seg og talte frk. Bydelsrepresentant mitt imot. Ingen slo neven i bordet og sa at nå fikk det fordundre meg være nok. Ingen fortalte frk. Tilfredsstille Fylkesmannen noe om at barn kanskje har mer bruk for god voksentetthet enn en bonusordning for de ansatte. Ikke jeg heller. Pene, pyntelige og samvittighetsfulle satt vi. Som tente lys. Og hørte på bønnen som nå var blitt et feiende flott tilbud til våre praktfulle ansatte. Noen nikket. Noen mumlet noe om at dette var en god idé. Så ble møtet hevet og jeg tok juleferie med smak av sprengte barnegrupper.
Spørsmål til kritisk refleksjon:
- Er det tilstrekkelig med brøken 12/4 (12 barn / 4 voksne) på en småbarnsavdeling hvor størsteparten er under to år, og hvor andelen ettåringer er høy?
- Blir det formidlet tilstrekkelig kunnskap om ett- og toåringer gjennom førskolelærerutdanningen?
- Er det en del av vårt samfunnsmandat å sette ned foten, når vi mener antallet barn på avdelingen ikke sikrer en forsvarlig pedagogisk virksomhet?
