Den danske lekeforskeren Marc Malmdorf Andersen ved Aarhus Universitet er aktuell med boken «Leg» hvor han hevder at «lek er et lokomotiv for utvikling, og en perfekt læremester». Ett av hans sentrale poenger er at dette skyldes at barn i leken helt naturlig jakter på passende store overraskelser. Se bare her:

Lek er et komplekst fenomen som finnes i et uendelig antall variasjoner og uttrykksformer. Min egen forskning undersøker om det likevel finnes et overordnet prinsipp som er felles for alle former lek. Et fellestrekk som går igjen uansett alder og kulturell bakgrunn.

Den moderne kognitive hjerneforskningen har vist at våre hjerner fungerer som en maskin som hele tiden forsøker å gjette på hva som kommer til å skje i fremtiden. Disse forutsigelsene er mulige fordi hjernen gjennom hele livet samler på informasjon om hvordan verden med forskjellig sannsynlighet fungerer i bestemte sammenhenger.
 

For det meste klarer hjernen på bakgrunn av denne kunnskapen å gjette ganske riktig. For eksempel forventer vi at en hoveddør åpner innover, og vi vil derfor nesten alltid dytte på en hoveddør når vi går inn i et hus. Og det er faktisk smart at hjernen setter sin lit til slik kunnskap og erfaring, for på den måten kan den handle lynhurtig og spare mye energi.
 

På denne måten er hjernen innrettet ganske økonomisk. Det er faktisk bare når hjernen gjør feilaktige forutsigelser og dermed blir overrasket at den virkelig våkner opp. Når det skjer mottar hjernen signaler om feil forutsigelser, og dem kan hjernen ikke like. For å få signalene om feil til å forsvinne blir hjernen nødt til å endre og oppdatere sin kunnskap om verden, sånn at omgivelsene igjen blir mulig å forutse. Og det er nettopp disse øyeblikk av overraskelser som gjør at vi har mulighet for å lære noe nytt.
 

Sett fra et kognitivt synspunkt er derfor lek en ekstremt spennende atferd fordi den helt grunnleggende ligner på leting etter en passe dose med uforutsigelighet.

Lek er et lokomotiv for utvikling, og en perfekt læremester

Når mennesker leker ser det altså ut til at de med vilje plasserer seg i situasjoner hvor de hele tiden lager små feil i sine antakelser og forutsigelser. Ikke stor feil, ikke ingen feil, men en konstant strøm av små feil i forutsigelsene.
 

Det kan kanskje vike merkelig å oppsøke feil med vilje, men det er faktisk i overensstemmelse med en lang rekke funn i utviklingspsykologien. Den såkalte Gullhår-effekten indikerer for eksempel at spedbarn foretrekker å se på visuelle stimuli som ikke er for enkle, ikke for komplekse, men passelig overraskende.
 

Det kunne også forklare hvorfor større barn foretrekker å leke med barn på samme alder og med samme interesser som dem selv. Det er nemlig akkurat denne type lekekamerat som bare overrasker litt, når de i fellesskap lager forutsigelige rammer rundt de uforutsigelige elementer som lek alltid produserer. Det forklarer også hvorfor leke er så ufattelig allsidig, og hvorfor lek appellerer så forskjellig for forskjellige mennesker.
 

Lek er med andre ord avhengig av vår kunnskap. Når vi leker undersøker vi det grenseland som ligger akkurat på kanten av vår allerede eksisterende kunnskap.

En helt og aldeles uforutsigelig lek er derfor ikke særlig morsom – det er bare kaos: men en altfor forutsigelig lek er heller ikke morsom – den er kjedelig.

Den gylne middelvei mellom disse to ytterpunkter er til gjengjeld passende og samtidig en ekstremt effektiv strategi for læring. Dette fordi den løser dilemmaet om at svært forutsigelige hendelser er tomme for informasjon, mens uforutsigelige begivenheter krever store mengder energi.
 

Når Gullhår velger hvilken av bjørnenes grøt hun vil spise, velger hun den midt imellom. Ikke for varm, ikke for kald, men akkurat passe. På samme måte tillater barns lek dem å finne ny informasjon som ikke er for kompleks, ikke for enkel, men akkurat passe.»

Teksten er publisert med tillatelse fra Aarhus Universitetsforlag
https://unipress.dk/udgivelser/l/leg/