For barna er det selve leken som er det viktigste, ifølge FNs konvensjon om barns rettigheter.

Refleksjonsspørsmål til avdelingsemøter i barnehagen 

Spørsmål til felles refleksjon:

  • Hvilken posisjon i barnas lek tar du som oftest på en vanlig dag i barnehagen?
    - Hør med resten – stemmer dette med hva de ser?
     
  • Hva er dine styrker i møte med barns lek?
    - Del med hverandre og si en positiv styrke (noe annet enn det personen sa selv) til hver enkelt.
     
  • Hva synes dere kan være utfordrende ved å delta i barnas lek?
    - Hvordan kan dere hjelpe hverandre til å bli tryggere på dette?

Dette standpunktet gir viktig informasjon om hvordan vi skal betrakte barns lek, og om hvordan vi skal forholde oss til den. Leken er barnas eget domene. De eier alltid sin egen lek. De styrer, organiserer og strukturerer leken. Det er en av deres grunnleggende rettigheter. Samtidig er vårt oppdrag tydelig: Vi skal organisere virksomheten slik at barna får møtes, leke og lære sammen. Vi skal stimulere og utfordre barnas lek. Det å gi barn tilbud som kan bidra til å fordype leken, uten å ta over leken deres, er en stor utfordring for barnehageansatte. 

 

Først og fremst er vi aktive ved å være lekne selv, svare på barnas lekeinvitasjoner og selv invitere til lek.

Margaretha Öhman
Psykolog, familieterapeut og forsker

 

Det pågår stadig en debatt om hvorvidt ansatte skal delta i barns lek eller ikke. Noen mener at leken er barnas siste egne fristed som vi skal la være i fred, andre mener at leken bare kan bli så fantastisk og utviklende som vi tenker at den skal være, dersom vi ansatte er med og støtter den. Vi skal la barnas lek være i fred, i betydningen å respektere barnas ubestridte eierrett til leken og deres rett til å styre leken i den retningen de selv vil og ønsker. De skal alltid føle seg fri til å bli og være lekende. Det innebærer ikke at vi skal overlate leken til barna, eller at ansatte er uviktige i leken. Tvert imot er det faktisk slik at det er personalets kunnskaper om og respekt for leken og deres egen lekeevne som avgjør hvor utviklende barns lek kan bli. Vi skal aktivt verne om og fremme den, uansett hvor den oppstår eller skulle kunne oppstå. Å verne leken handler om å beskytte den mot eventuelle trusler: som for lite tid, for liten plass eller for store barnegrupper. Det kan vi løse ved å strukturere dagenes innhold på en måte som skaper mer tid til å leke, nok og varierte nok lekeområder og mindre barnegrupper. Det handler også om å gi hvert barn nok støtte til å utvikle leken og lekestyrken sin. De yngste barna trenger å bli lekt med av en ansatt hver dag, for at lekestyrken deres skal stimuleres. I hver barnegruppe er det barn som av ulike årsaker har vansker med å komme i gang med lek eller forstå lekens språk. De krever det samme. Barn som leker sammen, har også behov for å kunne beskytte leken sin mot å bli forstyrret av andre barn. Bare ved å være nærværende kan vi få øye på dette og støtte barn i lek.

 

 

Egentlig handler ikke dette om hvorvidt vi skal være med, men mer om hvordan vi er med. Hvordan vi forholder oss til barnas lek, og hvor bevisst vi er på de valgene vi gjør når vi går inn i leken eller lar den være i fred. Om vi bidrar aktivt til leken, eller forholder oss mer passive. Vi kan være aktive ved å sørge for at barna hver dag får nok og varierte impulser å leke ut ifra. Dette kan skje på mange ulike måter, blant annet i måten vi innreder rommene på, måten vi møblerer på, og hvilket materiale som er tilgjengelig. Eller med hvilke opplevelser vi tilbyr barna i førskolegruppen, som eventyrfortelling, dramatiseringer eller utflukter. Først og fremst er vi aktive ved å være lekne selv, svare på barnas lekeinvitasjoner og selv invitere til lek. Også dette krever at vi er nærværende.

 

Tvert imot er det faktisk slik at det er personalets kunnskaper om og respekt for leken og deres egen lekeevne som avgjør hvor utviklende barns lek kan bli.

 

Når vi er tett på barns lek, kan vi granske den. Vi kan lytte til hva og hvordan barna snakker sammen, og finne ut hva leken handler om, hva barna utforsker, hvilket materiale de bruker, hvordan de fantaserer og hvilke transformasjoner de gjør. Vi kan også iaktta hvordan barna fordeler ulike roller mellom seg, hvem som blir hørt i leken, og om noen havner utenfor eller ofte tildeles en mindre rolle. Ut fra dette kan vi avgjøre om det er behov for å verne om eller fremme leken. Må vi gripe inn på en eller annen måte? Og hvis vi må gripe inn, skal det skje direkte i selve leken eller etterpå? Kan vi invitere oss selv inn i leken, og i så fall hvordan? Vi må hver gang avgjøre hvordan og hva som er best å gjøre, med utgangspunkt i at barna eier leken sin selv.

Dette er noe som alle i personalgruppen skal og kan gjøre, uansett om vi er fagarbeidere eller barnehagelærere. Og det er noe vi kan og skal reflektere over sammen, for å øke vår bevissthet om lekens uttrykk og vilkår.

 

I hver barnegruppe er det barn som av ulike årsaker har vansker med å komme i gang med lek eller forstå lekens språk. De krever det samme.

 

Å være tett på leken handler om å følge barnas lek, om å delta i den som medleker eller å lede leken. Det handler også om å iscenesette rom og materialer som inspirerer til lek, og som utfordrer barna til å utvikle leken. Ved å følge og delta i barns lek vil både bidra til å bygge relasjoner og gi oss mulighet til å få innblikk i hvordan barna fantaserer og finner på, hvordan de tenker, hva de er interessert i og nysgjerrige på. Ut fra dette kan vi stimulere og utfordre dem til å gå videre ved å tilføre leken noe eller lede leken selv.

 

De fleste pedagoger kan svare: «Men vi gjør jo alt dette allerede.» Og det er kanskje tilfellet. Samtidig kan vi følge, delta og lede lek på så mange ulike måter, og det er flere faktorer som spiller inn og avgjør hvilken kvalitet vår inngripen har. Du kan for eksempel si at du følger barnas lek når dere er ute på lekeplassen, men hvordan du følger leken, avgjør hvilken kvalitet observasjonen din har. Noen ganger har du kanskje en skannende, betraktende holdning og overvåker hvor barna er og hva de gjør i leken. Andre ganger følger du kanskje leken til noen barn nærmere, kanskje for å finne ut hvilke temaer de leker rundt, hvilke begreper de bruker, eller hvordan de har det sammen når de leker. Du kan si at du deltar når barna inviterer deg, og også her avgjør bevisstheten din hvilken kvalitet det blir på samspillet. Hvis du signaliserer velvilje, og hvis barna vet at du kan og vil delta, vil du kanskje både oppfatte og få flere invitasjoner enn hvis du signaliserer at du er opptatt av andre ting eller egentlig ikke er så interessert i å delta. Når du så deltar i leken, kan du gjøre det på mange ulike måter. Du kan være medleker og delta som en likeverdig lekepartner på samme vilkår som barna, ta en mer underordnet rolle og følge barnas initiativ i leken eller lede leken ved å innføre nye begreper eller varianter av temaet. Du kan også fungere som lekeleder, ved å starte opp lek sammen med barna. Du kan se på deg selv som lekens rekvisitør, og sørge for at barna har det materialet de trenger for å leke eller for å utvide og fordype leken sin, og du er lekens scenograf når du møblerer rommene til ulike lekemiljøer og setter fram materialer til leken.

 

Først og fremst er vi aktive ved å være lekne selv, svare på barnas lekeinvitasjoner og selv invitere til lek.

 

Du står altså alltid i en eller annen slags posisjon til barnas lek. Det er likevel ikke nok å si at du inntar disse ulike posisjonene – du må se nøye på hvordan du gjør det. Når du griper inn eller avstår fra å gripe inn i barns lek, skal du alltid gjøre det ut fra et klart uttalt formål. Du bestemmer om du skal gripe inn i selve leken her og nå, med fare for å forstyrre barns egeninitierte lek, eller om du skal vente og tilføre det du har bestemt deg for å gjøre, i etterkant i samtale med barna, eller i planleggingen før neste lekeanledning. Det er din egen lekekompetanse og kunnskap om lek som avgjør hvor bevisst du kan være. Gjennom kontinuerlige lekeetiske refleksjoner i arbeidslaget, der vi reflekterer sammen over ulike lekesituasjoner og over hvilke konsekvenser ulike typer inngripen kan få for barns lek, kan vi øke vår lekebevissthet. Hva er målet med å gripe inn? Er formålet å gi barna mulighet til å oppleve lekens egen verden, som følelsen av kontroll, glede, kompetanse, samhørighet, kreativitet og så videre, og til å la seg forundre og fascineres? Eller er formålet å fordype det temaet barna leker rundt, og på den måten øke barnas kunnskap om temaet? Kanskje vil du støtte et barn som har vansker med å delta i samlek, eller føre sammen barn som sjelden leker sammen. Kanskje er dette ulike former for undervisning i og om lek.

 

Malek forteller vennene sine om et program han har sett på TV, der inuitter har bygd igloer av snøblokker. Noen barn blir inspirert, og etterpå starter de umiddelbart på et felles byggeprosjekt. Erwan, Malek, Sam og Pimpim arbeider intenst med å samle og stable plastkasser. De utforsker plastkassenes egenskaper som byggemateriale. De tester ut ulike måter å bygge på for at det skal bli en stabil konstruksjon. Dette kan vi se ved å iaktta barna.

Samtidig pågår en samtale på flere nivåer mellom barna. Dels snakker de om utforskingen og utprøvingen, om de ulike ideene og forslagene sine til hvordan de kan bygge igloen – en slags konstruksjonssamtale. Dels snakker de om de forvandlingene de gjør: «Det her var liksom våre isblokker, da!» sier Erwan om plastkassene. Og så snakker de om hva de kan gjøre i igloen: «Vi later som om vi er sånne inuitter», sier Malek, «og så skulle vi hakke hull i isen og fiske!» Deretter går samtalen over i en slags kreativ fantasering.

Nå forlater barna iglobyggingen for å fiske. Teppet er land, og gulvet er hav. «Jeg var den beste fiskeren», sier Sam og får medhold av vennene sine. «Jeg var den beste iglobyggeren», legger Erwan til og går tilbake til å stable plastkasser. «Jeg er den beste kajakkbyggeren», sier Sam og hopper spenstig ned i en imaginær kajakk ved «strandkanten» på teppet. Nå rettes samtalen inn på fantasi og forestillingsevne. «Ja, for vi må ha en kajakk også, så vi kan fiske langt ute på havet!» fortsetter Pimpim. 

Av og til avbryter barna byggingen sin for å undersøke materialets egenskaper, og av og til for å forestille seg, fantasere og leke inuitter. Gjennom leken skaper de en fortelling, og samtalen vever sammen barnas handlinger av utforsking, konstruksjon og kreativ lek.

 

På avstand er det ikke så lett å se hva barnas handlinger innebærer, og vi konstaterer kanskje bare at de bygger noe eller leker noe. Bare ved å være tett på barnas lek og ha et åpent sinn og ønske om å øke sin bevissthet om lekens mange dimensjoner, kan vi skille nyansene i handlingene deres fra hverandre og støtte dem i overgangene mellom utforsking, konstruksjon og kreativ lek. Ofte kan det være enklere å se hvilken kognitiv støtte, hvilken informasjon eller hvilke utfordringer man som ansatt kan tilføre i utforskingen og utprøvingen, ettersom det ligger tett opptil læring og undervisning. Som ansatt i barnehagen kan man for eksempel vise barna hvordan man kan «mure» byggelementer ved å bruke ulike såkalte forbindingsteknikker, eller man kan hente fram flere og andre byggematerialer som kompletterer plastkassene. Eller man kan utfordre barna til å finne ut hvordan de kan bygge igloen med kuppelform uten at veggene raser inn.

 

Like viktig som å understøtte og utfordre barnas tenkning rundt byggingen av en iglo er det å understøtte og utfordre barnas forestillingsevne og kreativitet i leken, for eksempel ved å støtte barns lekereplikker, kanskje ved å innta rollen som inuitt (eller fisk eller sel) selv, eller tilby barna materialer som stimulerer fantasien og drar i gang leken: Nå leker vi at dette er en sel. Kom og hjelp meg med å dra opp denne fisken, den er kjempestor!

 

Som ansatt i barnehagen må vi også spørre oss om stimulansen, støtten og utfordringene skal gis i selve lekestunden, i utforskingen, byggingen eller leken her og nå, eller om disse elementene skal tilføres etterpå. Det å begi seg inn i samtalen i leken kan bidra til å utvikle den, men det kan også «forstyrre» barns egne lekerefleksjoner. Samtaler etter leken kan gi mer informasjon om hvordan barna tenker rundt og forstår det temaet de utforsker gjennom å leke. Hvordan gjør egentlig inuitter det når de bygger igloene sine? Eller når de fisker? Eller når de bygger kanoer? Hvordan kan det være å leve som inuitt?

 

I disse samtalene kan vi ta vare på barnas kunnskaper, vitebegjær og vilje og lyst til å leke og lære. Samtidig styrker vi barnets tillit til sin egen evne. Informative og inspirerende bøker, filmer og materialer fra internett kan øke barnas byggekompetanse eller kunnskap om inuittenes leveforhold og kultur. Eventyr og fortellinger om inuitter (som Isbjörnsungen som blev en pojke, utgitt av Förlaget Hjulet i 2013), fortellinger om inuittenes kultur og sedvaner, dramatiseringer, med mer, kan gi impulser å leke videre ut ifra.

 

Nettopp impulser til å leke er viktig når vi støtter barns lek. De kommer alltid fra et sted. Noen ganger er det bare lysten til å leke som drar i gang en lek, men vanligvis skjer det ut fra noe som inspirerer. Denne gangen var det et TV-program som Malek hadde sett hjemme, som fanget interessen hans, og som ble et byggeprosjekt og også en kreativ lek. Andre ganger er det opplevelser i barnehagen som vekker lysten deres til å utforske, dramatisere og fantasere, det vil si gir impulser til å «bli lekende». Derfor er det viktig at vi i personalgruppen spør oss hvilke impulser til lek vi tilbyr barna i ulike sammenhenger. Også da kreves nærhet, lydhørhet og et åpent sinn, en slags lekenhet hos den voksne.

 

Når barna så har fulgt en impuls og har begynt å leke, kan vi spørre oss hvordan leken understøttes best. Kanskje trenger barna bare å få være i fred med leken sin, eller kanskje de trenger en eller annen form for inngripen eller støtte fra vår side for å komme videre. Da kan vi spørre oss hvordan vi som ansatte, samt miljø og materialer, kan bidra til å fordype temaet.

Og slik fortsetter det …