I barnehagen min jobber det noen fantastiske kvinner. I statistikkene er disse kvinnene representanter for gruppen av «ikke-norske» barnehageansatte som det blir skrevet så mye om i media fortiden. De er en del av dem som ikke snakker perfekt norsk, som dekker til håret, som faster når det er ramadan og ikke spiser leverpostei. De er en del av dem som må ta norsktest for å bevise at de snakker godt nok norsk til å få fortsette å jobbe i samme barnehage. De er en del av dem som får skylden for at barna i bydelen vår ikke kan norsk når de begynner på skolen, og for at den norske kulturen forsvinner.

I mai er det Aya som kan 17. mai-sangene, og Naima som henger opp bilder av kongefamilien.

Anne-linn bang
Barnehagelærer i Enerhaugen barnheage
 

Åh hjelp! Hvordan hadde barnehagen vår vært uten disse kvinnene?

Det er Aya som pynter avdelingen vår til jul, som henter frem juletreet fra loftet. Det er Naima som baker pepperkakene og passer på at det blir adventskalender. Det er Aya og Naima som lager påskekyllinger med barna, som gleder seg til å være tilstede på påskefrokosten. I mai er det Aya som kan 17. mai-sangene, og Naima som henger opp bilder av kongefamilien. Det er Naima som tar med ekstra utkledningstøy når det er karneval og ekstra regntøy når det regner i tilfelle det er noen som ikke har.

 Én ting er alt det praktiske som de har full kontroll på. Det aller viktigste er den tryggheten og forståelsen de utstråler i møte med både barna og foreldrene. I barnehagene på Tøyen er det ikke én riktig måte å kommunisere på, vi kan ikke bruke det norske språket i alle sammenhenger og forvente at foreldrene skal forstå bare de prøver hardt nok. Vi kan ikke forvente at barna skal forstå norsk bare vi overøser dem med norske ord. Vi trenger mellomledd, bindeledd, broer mellom språkene.  Hvordan ville kommunikasjonen med foreldrene i barnehagen vår vært hvis vi ikke hadde Naima og Aya? Hvem skulle snakket med den syriske familien som ikke kunne noe norsk da barna startet i barnehagen? Hvem skulle fått dem til å føle seg trygge og sikre på at det var greit å levere barna sine til oss? Hvem skulle hjulpet meg når samtalene med de arabiskspråklige foreldrene går i stå, når jeg ikke klarer å snakke klart nok til at de forstår meg? Hvem skulle hatt bakgrunnen til å forstå hvordan det er å være en minoritetsspråklig mor eller far som oppdrar barna sine i et samfunn der de ikke føler seg helt hjemme? Hvem skulle skapt den tryggheten, den romsligheten, den toleransen som jeg opplever fra disse damene hver eneste dag?  

Naima og Aya snakker med barna, de møter dem med anerkjennelse og respekt, de forklarer, lytter, de lærer bort dikt, og de synger. De snakker ikke alltid perfekt norsk, men de tar seg tid til å snakke med barna og viser viktigheten og gleden av å snakke sammen. De er de gode språklige rollemodellene vi ønsker oss i barnehagene. Alle barna i vår barnehage får oppleve å være Naimas Habibi [betyr for eksempel min kjære på arabisk, red.anm.], de får gjennom handling og språk oppleve kjærlighet, trygghet og grenser fra noen av de flotteste kvinnene jeg kjenner. De gir barna alt det barn i norske barnehager skal få oppleve og lære, pluss litt til. For i tillegg til jul og påske og 17.mai, turer i skog og mark og norske insekter, lærer vi også om islam, om Ramadan, om sang, musikk og dans fra andre land, om Eidfering og om mange andre ting. Ting som får kritikerne til å rope at vi mister kulturen vår. Det disse kritikerne glemmer er den enkle matematiske sannheten som sier at hvis man legger til noe, så betyr det at man får mer. Å legge til betyr ikke at noe blir borte.

Takk til alle dere minoritetsspråklige ansatte som gjør at våre barn går ut av barnehagen litt rikere enn de ville vært uten dere!