Respekt, omsorg og kjærlighet til barn er ikke noe du kan legge vekk i slutten av uken. Det gjelder alltid.
Du kan ikke ha én holdning til barn om sommeren og en annen holdning på mørke og regntunge høstdager. Det gjelder alle voksne. Det gjelder deg. Det gjelder dine kolleger i barnehagen. Barna ser og vurderer oss. På et øyeblikk kan vi ødelegge tilliten vi har bygget opp. Hvis tilliten begynner å rakne, skjønner barna at vi ikke står løpet ut. Hvis kjærligheten har en begrensning, er det da kjærlighet?
Den tause Agnes
Agnes, 4 år, hadde begynt i barnehagen i august. Litt stille var hun. Ikke bare litt. Hun sa ingenting. Mor fortalte at Agnes snakket som en foss hjemme. Hun overkjørte storesøsteren. Men i barnehagen var det ikke en lyd å høre fra Agnes. Dagene gikk. Agnes lekte med tog, puslet, perlet og vevde, kledde på dukker, syklet, og husket. Men Agnes var taus.
Hver dag når de hentet henne, spurte foreldrene om Agnes hadde snakket, og om hun hadde lekt med andre barn. Agnes hørte også spørsmålet. Jeg prøvde å svare foreldrene med mimikk. Agnes måtte ikke høre det. Her var det forventninger, spesielt fra foreldrene. Vi avtalte at jeg skulle skrive en lapp til foreldrene hver dag, og fortelle hvordan det hadde gått. Lappen fant de i sekken når Agnes kom hjem. Hun skulle slippe å høre om snakkingen som ikke fantes.
Jeg gjorde alt jeg kunne for å få Agnes til å snakke, for at hun skulle få trang og lyst til å si noe. Jeg prøvde å spørre uten å kreve svar, jeg gjorde meg tilgjengelig, jeg oppsøkte henne, vi spilte spill, og lagde kaker. Jeg så på henne når hun hang opp-ned på klatrestativet. Men ingen ord kom ut. Jeg visste ikke en gang hvilken stemme hun hadde.
Tiden gikk. September, oktober, november, desember, januar og februar. Jeg begynte å kjenne utålmodighet og utilstrekkelighet. - Nå er det nok, ville min mor ha sagt. Jeg hadde virkelig gjort mangt, gitt mye mer enn til de andre barna. Jeg hadde ikke forlangt noe. Lysten og trangen til å gi opp var nær. Nå skulle hun jammen «ut med språket»! Men jeg ventet, heldigvis! Jeg visste at hvis jeg sprakk, så kom jeg til å miste Agnes sin tillit. Da ville kontakten bryte sammen og det ville bli vanskeligere å komme i dialog med henne. Hun ville fortsatt føle at jeg var glad i henne, men ikke helt.
Jeg ventet.
En morgen skjønte jeg at jeg også stilte krav til Agnes. Det merket hun sikkert. Fra den dagen av, slappet jeg av i mitt forhold til Agnes. Jeg sluttet å vente.
En dag midt i mars spilte vi gåsespillet. Da så Agnes på meg og sa:
- Nå er det din tur, Nuria. Så ga hun meg terningen i hånden.
- Takk Agnes, ja nå er det min tur, sa jeg og tok imot terningen.
- Nå er det din tur, Nuria. Så ga hun meg terningen i hånden.
- Takk Agnes, ja nå er det min tur, sa jeg og tok imot terningen.
Hun snakket!
Vi spilte videre. Hun fortalte om gåsespillet og hvilken tegning hun likte best. Hun spurte hvem jeg likte best. Agnes snakket!
