Barnehageforum - «Tenknikker» for gode samtaler

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

En samtale er alltid mer enn at man bytter på å snakke, alltid mer enn at man følger et spørreskjema som er utformet på forhånd, alltid mer enn en metode, og alltid mer enn at man benytter en rekke spørreteknikker. Likevel etterlyser mange voksne i barnehagen og skolen noe de kan ha med seg inn i samtalen. I følgende eksempel ser vi hvordan to voksne resonnerer om det å ha en samtale med barn.
 


«Man vil jo gjerne ha med seg noen spørsmål i baklommen. Vi skrev jo ned en masse spørsmål som vi ville få svar på, og det ble en kjempelang liste. Men … likevel ble det ikke særlig bra. Barna svarte, men … Nei, det var som om spørsmålene på listen hindret meg i stedet. Som om jeg gjorde det rent teknisk i stedet.»

«Ja, jeg kjente også at jeg ble mer opptatt av å krysse av for spørsmålene jeg hadde stilt, enn av å være ‘mitt beste jeg’ og lytte til hva barna faktisk svarte. Og hvis jeg hørte hva de sa, da stemte jo ikke neste spørsmål, og jeg ble litt rådvill. Som du nettopp sa, trenger vi hjelp med å … noe som fungerer mer som en ‘tenknikk» i stedet for en ‘teknikk’».

I denne samtalen etterlyser de voksne en støtte for å kunne utvikle «tenknikkene» sine og for å finne sin egen måte å kommunisere i en samtale på, for på den måten å kunne bli sitt «beste kommuniserende jeg», i stedet for å lete etter den beste måten eller den riktige metoden. Når det gjelder samtaler i psykoterapi, viser flere undersøkelser at det ikke spiller så stor rolle hvilken utdanningsretning terapeuten tilhører, eller hvilken terapiform som benyttes. 
 

En "teknikk" handler nettopp om å ha en form for huskeregler for hva som kan være fordelaktig å ha i minnet.


Det viktigste er at klienten opplever at terapeuten er empatisk, forståelsesfull, varm og ekte. Og i terapeutens egen utdanning, trening og veiledning er det nettopp refleksjon rundt temaet empatisk forståelse som står i fokus. Det er ingen grunn til å tro at det skulle være annerledes når det gjelder gode pedagogiske samtaler i barnehagen og skolen. En «tenknikk» handler nettopp om å ha en form for huskeregler for hva som kan være fordelaktig å ha i minnet, og som fokuserer på empatisk lytting, varme og respekt for barnet. Iwarsson tar opp noen enkle huskeregler for samtaler med utgangspunkt i OAS-teorien, nemlig å bekrefte, reflektere, undersøke og støtte (2007). Disse enkle strategiene er lette å huske på og fungerer bedre enn et helt batteri av spørsmål. Nedenfor utdypes disse «tenknikkene», som også kan anses som en oppsummering av det som har blitt drøftet tidligere i boken.

 

Bekreftelse

De voksne kan gi bekreftelser på mange ulike måter i løpet av samtalen. Først og fremst handler det om å vise tydelig at vi er villige til å lytte, og at vi lytter ordentlig, at vi lytter til både hva barnet sier og hvordan barnet sier det, og at vi lytter til det som ikke sies. Det handler også om å lytte til barnets

bok: Samtaler og samspill med barnDet snakkes mye i barnehagen og skolen. Det snakkes hele tiden, barn i mellom og barn og voksne i mellom. Men lytter man like mye? Og samtaler man egentlig?
Boken kan du kjøpe i BarnehageButikken.

følelsestone og kroppsspråk. I utforskingen handler bekreftelse om å følge barnets initiativ og gjengi det vi har hørt og sett. Deretter må vi kontrollere ved å spørre på nytt og følge opp for deretter å lytte igjen. Ofte er en mer konkret bekreftelse og oppmuntring nødvendig, og av og til er et kort «hm» tilstrekkelig for å vise at vi er til stede. For å kunne gi bekreftelser på en god måte må vi også rette fokus mot den indre samtalen: Hva tenker jeg, og hvordan reagerer jeg når jeg hører dette? Hvordan ville jeg spontant ha svart barnet, og hvorfor ville jeg ha gjort det på den måten? Men denne lyttingen innover må ikke ta over. Den dominerende opplevelsen den voksne har å formidle, er at hun står til barnets disposisjon, og at hun akkurat nå er til stede for å lytte og ta imot hva det enn er barnet har å si.

Refleksjon

I mange tilfeller er det ikke spørsmålene vi stiller barna eller svarene barna gir, som gjør at samtalen går videre. Snarere er det de refleksjonene vi setter ord på underveis i samtalen, som setter samtalen i bevegelse. Den voksne har kanskje behov for å tenke høyt og undre seg ydmykt over ulike fenomener som kommer til syne i samtalen. For den voksne handler det om å bytte posisjon aktivt, altså bort fra den normative posisjonen der den voksne vet best, og til en posisjon der barna får komme til orde og kan bli hørt på en likeverdig måte, slik at barnet og den voksne kan tenke sammen.


Undersøkelse

Undersøkelser handler om at man gjennomgående viser interesse for barnets eget perspektiv, men også om at man leter etter barnas styrker og evner. Den voksne kan for eksempel spørre: Hvordan blir det for deg? Hva pleier du å gjøre da?
 

Støtte

Voksne kan støtte barn i samtaler ved å sette seg inn i nettopp dette barnets unike måte å tenke og forstå på, og ved at hun har tro på barnets evne til å uttrykke seg og kunne håndtere sin egen situasjon, og på at barnet vet hva som er bra å gjøre og kan finne sine egne løsninger. Støtte kan også være å gjøre en reaksjon eller opplevelse mer forståelig ved å sette den i en sammenheng, enten ut fra tidligere erfaringer eller i et mer generelt perspektiv. Det å gi støtte innebærer også at man er lydhør for små spirer av forandring eller utvikling – er det noe som gjør en forskjell? – og å oppmuntre barnet til å utvikle nettopp det.

Denne teksten er hentet fra boken Samtaler og samspill med barn – mer enn bare snakk, av Margareta Öhman. Boken bestiller du i barnehagebutikken.no.