Barnehagen er det eneste stedet i verden der alle leker med alle.

Men uansett hvor hyggelig det høres ut så kan det være farlig, advarer barnehagelærer og spesialist i sexologisk rådgiving Margrete Wiede Aasland.
 
Dersom fireåringen Anette kommer til en voksen i barnehagen og sier at hun ikke får leke med Trude og Birte så vil mange si «Nei, så dumt», og så gå bort til de to jentene og si at Anette skal være med – hvis ikke blir hun jo lei seg. Men hva lærer ungene da, spør Aasland, før hun besvarer sitt eget spørsmål: – Jo, Anette lærer at hun ikke er en interessant lekepartner, men en som andre må tvinges til å
  
Tekst: Mona-Lisa Angell
leke med. Hun lærer også at det ikke er greit å bli avvist. De andre to jentene lærer at de ikke får avvise andre fordi de kan bli lei seg. Men hva skjer da når Trudes onkel så gjerne vil ha kyss og klem og at hun skal sitte på fanget selv om hun ikke vil? Trude har lært at det ikke er lov å avvise, og at hun vil få ansvaret om onkel viser, eller later som, han blir lei seg. Overgripere utnytter denne tankegangen. Derfor er avvisning essensielt, barn må lære å tåle avvisning. At det går helt fint både å bli avvist og å avvise. Dersom Anette hadde kommet til meg ville jeg heller sagt: «Ok. Du får sikkert leke med Trude og Birte senere. Kom så finner vi på noe annet i stedet!». Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om barn som alltid holdes utenfor, i slike situasjoner må selvsagt personalet jobbe systematisk med å finne årsaken og hjelpe barnet inn i lek, presiserer Aasland.
 
barnehagefolk Denne artikkelen er tidligere publisert i Barnehagefolk nr. 4/2014. Hvis du ikke er abonnent på tidsskriftet kan du bestille abonnement ved å følge denne linken
 

Den vidunderlige kroppen

Margrete Wiede Aasland er noe så sjeldent som både barnehagelærer og spesialist i sexologisk rådgiving. I dag jobber hun med å holde kurs og skrive bøker for foreldre, barnehagepersonale og andre som jobber med barn, i tillegg til at hun er individual- og parterapeut på Institutt for klinisk sexologi og terapi. Hun er klokkeklar på at barnehageansatte skal snakke med barn om kropp og seksualitet. – Det krever kanskje litt av deg de første gangene. Men gevinsten er trygge barn som tør å snakke med voksne dersom de skulle trenge det, sier Aasland.
 
I dag lærer barn tidlig at kropp og nakenhet er tabu, de fleste kan ikke engang ordene for kjønnsorganene sine. Vi lærer dem mer enn gjerne om resten av kroppen, men de fleste barn vet ikke at kvinner har skjede, at det er den som er fødselskanalen, ikke rumpa eller tissen. I mangel på kunnskap lager de seg egne forklaringer og tror kanskje at babyer tisses ut, bæsjes ut eller kommer ut av
  
Margrete Wiede Aasland
navlen. Det var helt annerledes på åttitallet da jeg begynte å jobbe med dette, i etterdønningene fra sekstiåtterne, forteller Aasland og reflekterer over samtidens forhold til nakenhet:
 
Barna oppfatter raskt den ambivalensen vi i dag har til kropp og nakenhet. På den ene siden ser de sjelden nakne voksne. Dersom vi gjør som Simone de Beauvoirs mor og skifter undertøy med kjolen på, da oppfatter barna raskt at nakenhet er tabu. Samtidig vokser de opp i et samfunn hvor nakne kropper til stadighet danderes utover plakater og avisforsider. Dermed får de bare se seksualiserte, nakne kropper, og ikke alt det andre kroppen er. For kroppen er jo utrolig! Vi bør snakke med barn om alt det fantastiske kroppen er og kan. Om at kroppen din er fin, at den er bare din, og hvordan vi tar vare på kroppen. At vi spiser når vi er sultne og kler på oss når vi fryser. Kroppen skal vi være i hele livet, så den er det viktig å ha et godt forhold til, sier Aasland.
 

Født seksuelle

Aasland forteller at hun møter mange rødmende voksne i sitt arbeid. – Mange tenker for voksent om dette, og dermed blir de flaue og kanskje skamfulle. Da er det fort gjort å reagere ureflektert når man oppdager at barn onanerer eller leker doktor eller leker at de puler, mener Aasland. – Barn er født seksuelle vesener, enten vi vil det eller ikke, men det betyr ikke at de har sex på voksenmåten. Barn leker sex, akkurat som de leker at de går tur, eller serverer kaffe, sier hun.
 
Dersom personalet ikke har jobbet med hvordan de skal møte barn som utforsker kroppen er det fort gjort å havne i en av to grøfter når en gruppe barn leker med buksene nede. Noen kjefter og avlyser leken, mens andre blir overdrevent lystige og erklærer «Oj, så hyggelig dere har det» og forsvinner ut av syne.
 
Jeg mener man bør forholde seg til denne typen lek som til all annen lek. Dersom barna har gjemt seg bak en lukket dør, respekterer man det ved å banke på før man kommer inn. Det er også viktig å spørre om alle fortsatt vil være med på leken, eller om noen vil bli med ut. Det kan jo være et barn der inne som har blitt utsatt for overgrep og ikke synes leken er morsom, eller presser andre til å gjøre ting de ikke vil. Og som ellers kan man si at de må være klar om ti minutter for da skal vi spise eller hva det enn er som står på planen den dagen. Ikke blås det ut av proporsjoner, råder Aasland. – Barnehager møter også foreldre som ikke ønsker eller vil at barnet deres skal få være med på slike doktorleker uten bukse. Det må barnehagepersonalet respektere og på en respektfull måte ta de barna ut av slik lek. Det pleier å gå fint, vi har jo barn i barnehager som ikke spiser kjøtt, vi lager ikke kjøttfrie måltider for resten av barna av den grunn, påpeker Aasland.
 

Ufarlig hyperonani

Men hvordan forholder man seg til barn som onanerer veldig ofte i barnehagen? – Igjen, ikke gjør dette til en større sak enn det er, sier Aasland. – Det er bare en seiglivet myte at barn som onanerer mye har blitt utsatt for seksuelle overgrep, forteller hun. – Selv de som hyperonanerer en periode er det ikke nødvendigvis grunn til å bekymre seg for. Det kan være noe så enkelt som at barnet har fått orgasme en gang og prøver å få det igjen. Eller bare at de synes det er godt. De gnir seg kanskje inntil veggen eller stolbenet. Da kan man fortelle dem om mer hensiktsmessige måter å onanere på en gang det passer. Si gjerne «Jeg ser du liker å kose med tissen din mot stolen. Når du kommer hjem og har lagt deg kan du prøve å bruke handa i stedet, det kan være lettere», sier Aasland. – Ofte slutter barna da å onanere på upassende steder, og dermed er det ikke bare en lettelse for barnet, men også for flaue voksne, ler Aasland. – Dette blir en del av sosialiseringsprosessen hvor barna lærer at «dette kan du gjøre her, og det kan du gjøre der».
 
– Når jeg sier dette får jeg ofte spørsmål om man ikke bør spørre foreldrene først. Det synes jeg ikke, sier hun bestemt. – Vi ringer jo ikke og spør om tillatelse fra våre foreldre før vi tar oss en runk, det synes jeg barna skal slippe også. Men som alltid må barnehagelærerne ha et våkent blikk, hyperonani kan noen ganger være et tegn på at barnet får lite respons hjemme og selvstimulerer, understreker hun.
 
Og selvfølgelig kan vi snakke med foreldrene om dette, for de barna som onanerer mye i barnehagen gjør det kanskje ofte hjemme også og noen foreldre synes det er litt vanskelig å ta opp med barnehageansatte.
 

Den vidunderlige kroppen

Margrete Wiede Aaslands engasjementet ble for alvor vekket på åttitallet. – Jeg ble ferdigutdannet førskolelærer i 1980, og da jeg gikk på utdanninga kom noen medisinstudenter og snakket om viktigheten av at barna får lære ord for alle deler av kroppen sin – også for kjønnsorganene sine. Jeg har alltid ment at det er viktig å snakke med barn om kropp og hvordan vi blir til, så for meg var det en viktig bekreftelse. Bare tenk over hvor fantastisk det er at vi faktisk kan lage babyer! Skal vi holde noe så utrolig hemmelig for ungene? Navlen for eksempel, tenk at barna hang sammen med mammaen sin i en navlesnor, at de fikk mat på den måten hele den tiden som de var inni magen, sier hun ivrig.
 
– På åttitallet var det nok flere som snakket med barn om sånt, og boka Et barn blir til av Lennart Nilsson (Bonniers/Gyldendal) fantes i mange hjem. Midt på åttitallet fortalte en mor meg at hun hadde sittet med sin fire år gamle datter og kikket på de fantastiske fotografiene i denne boka. Moren fortalte om egglederne og livmoren og viste datteren hvor de var, og de så på bilder av hvordan befruktningen skjedde når eggcellen og sædcellen møttes, og hvordan fosteret utviklet seg og ble til en baby. Så spurte datteren:
 
«Mamma, kan min livmor bli ødelagt, sånn at jeg ikke kan få en baby, når pappa stikker fingeren inn i tissen min?». Den fortellingen ble et vendepunkt for meg. Ingenting kan rokke ved min tro på at løsningen er å snakke med barn om kropp og seksualitet. Vi kan kanskje ikke forhindre at det første overgrepet skjer, men jeg er overbevist om at vi kan forhindre det andre, bedyrer Aasland.
 

Si det til noen

Og hun mener det er enkelt å legge til rette for at barn skal fortelle. – Når barn kan begreper om kroppen sin, har de ferdighetene til å fortelle. Og så er det avgjørende at vi kartlegger alle barnas nettverk, sammen med barnet, slik at barnet har tenkt over hvem kan betro seg til med både gode og vonde hemmeligheter, sier Aasland. – Men det betyr ikke at jeg synes man skal dra fra barnehage til barnehage og holde foredrag om seksuelle overgrep! Jeg er sterk motstander mot at overgrep er det første barn lærer om seksualitet. Det er selvsagt uhyre viktig at barn lærer at det er deres kropp, at de bestemmer over den, og at det er helt greit å si nei når noen gjør noe de ikke liker – selv om den personen blir lei seg. Og vi må understreke at dersom neiet deres ikke blir respektert, så må de si det til noen. Men vi skal ikke begynne i den enden. Vi må begynne med det gode, at kroppen er fantastisk. Det er det viktig at barn vet, for vårt forhold til egen kropp er jo vårt forhold til oss selv.