Det tror jeg. Men de voksnes holdninger og syn på barna er avgjørende.

«Vi står for et bilde av barnet som en ressurs med enorme muligheter, svært rikt utrustet helt fra fødselen av, fylt av evner og gode egenskaper», sier Loris Malaguzzi (i Barsotti, 1998:21). Helt fra fødselen av. Det må jo bety at barna vi har i småbarnsbarnehagen vår er både svært rikt utrustet og har mange måneder med erfaringer bak seg. Vi ser på barn som aktive meningsskapere. De oppsøker situasjoner som er betydningsfulle for dem og skaffer seg kunnskap gjennom utprøving, improvisasjon og erfaring. Derfor er vi voksne hele tiden på jakt etter barnas spor, som vi kaller det. Spor er de uttrykkene barna gir for hva som interesserer dem og hva som er meningsskapende for dem. Disse sporene kan bli til små og store prosjekter – alt fra noen minutter til flere år lange – men da kreves det av oss voksne at vi klarer å fange opp barnas spor og støtte, observere, spørre, utfordre og veilede dem i deres prosjekter. Å jobbe på denne måten kan være litt skummelt for de voksne. Vi må tørre å slippe kontrollen litt!

Språk – mer enn ord

Det er økende fokus på verbalspråk i barnehagen – tidlig innsats, kartlegging og språktrening. Jeg mener at vi ikke må glemme at språk er så mye mer enn ord. Malaguzzi har skrevet et dikt der det står at «barn har hundre språk (og enda hundre, hundre, hundre), men berøves nittini. Skolen og kulturen skiller hodet fra kroppen» (Jonstoij og Tolgraven, 2003:57). Enkelt sagt vil Malaguzzi motvirke dette ved å hjelpe barna til å utvikle alle sine ulike språk – det vil styrke deres mulighet til å uttrykke seg. Barna skal føle seg forstått og lyttet til slik at de vet at deres tanker og meninger er viktige og blir tatt på alvor. Dermed vil de også bli mer demokratiske. Dette mener jeg ligger nært det som kalles medvirkning i rammeplanen. Inspirasjonen fra Reggio Emilia har vært til stede i mange år i min barnehage, men den blir nok tolket og praktisert forskjellig på hver avdeling og for hvert prosjekt. Jeg vil gjerne fortelle om det prosjektet vi er midt oppi akkurat nå for å vise hvordan akkurat vi gjør det.  

– Tolle!

Prosjektet startet med at noen av barna viste interesse for troll. Trollet ble uttrykt som noe skummelt, men spennende – noe som skremte og var litt udefinerbart. Barna gjemte seg under sjal og sa «Ooææh!» eller «Trollet!» i sin borte-titt-titt-lek. De pekte på bilder av troll og snakket om og bekymret seg for troll. Da begynte vi å integrere det vi i personalet kunne om troll i barnehagehverdagen. I denne fasen var det ofte personalet som kom med initiativet, men responsen fra barna avgjorde om ideen ble jobbet videre med eller forkastet. Her hadde vi behov for å føle oss litt fram for å finne ut hva det var med trollet som fasinerte barna. Dette blir en måte å stille barna spørsmål ved å bruke flere språk enn bare ord.

På tur latet vi plutselig som om vi så et troll som sprang over brua. I samlingsstunda sang vi alle sangene vi kunne om trollet. Vi malte troll, lagde troll av leire, lekte troll, fant bilder av troll på internett, bygde troll av snø, spilte skumle «trollyder» på instrumenter og fortalte og spilte teater om Bukkene Bruse og trollet. Og der traff vi blink!

Buse! Buse!

Første gang vi spilte Bukkene Bruse var det uten kostymer eller kulisser. Vi brukte en benk ute til bru, og stemme og kropp til å vise bukker og troll. Barna fulgte skuespillet med dyp konsentrasjon og etter at eventyret var ferdig, satt bare barna der og ventet som om de ville fortsette å «være i det». Vi tok det som et tegn på at de ville ha mer, og spilte det samme en gang til med samme mottakelse fra barna.

Etter noen dager kommer en gutt på 1,6 år til en av pedagogene og sier «Buse». Hun prøver å tolke og forstå det barnet sier, men han gjentar «Buse! Buse!» med strengere stemme nå. Han peker på benken, og da forstår hun: «Bukkene Bruse, ja! Vil du at jeg skal være Bukkene Bruse på brua?» Gutten lyser opp og smiler og da er det bare å komme seg opp på benken og si «Tripp trapp, tripp trapp.» «Me!» roper gutten. «Vil du ha mer? Skal jeg være bukkene bruse en gang til?» «Ja.»

En skog i kjelleren

Personalet ble i fyr og flamme over at barna viste så stor interesse for Bukkene Bruse, og vi var fulle av ideer til hvordan vi kunne utvikle og berike barnas prosjekt. Vi hørte om en annen avdeling som hadde et lignende prosjekt og dro på inspirasjonstur. De hadde laget seg en nydelig skog ved å henge opp malerier av trær på veggene og de har laget en bro. I dette rommet har de Bukkene Bruse-samling hver dag. Dette synes vi så spennende ut, og begynte å male trær og gress til black box’en[1] i kjelleren. Da vi begynte å se at skogen vår tok form, vakte engasjementet scenografiske ferdigheter vi ikke visste at vi hadde i personalgruppa. Enkelte begynte å snike seg unna i alle ledige øyeblikk for å jobbe med rommet. Ei steinlagt bru dukka opp, det vaks ut kongler, røtter og bark på trærne og plutselig sto det ei stor sæter i hjørnet med gardiner i vinduene og torvtak!

Bæ! Bæ! Bæææ!

Det første møtet barna hadde med scenografien var preget av store øyne og utsagn som «Oi se! Huset! Brua!» Et av barna ropte «Bæ! Bæ!» gjennom hele forestillinga. Da trollet datt i elva med et stort plask, var det flere som ropte «Au!» og holdt seg på hodet – inspirert av sangen om apekatten Bongo Bongo som får nøtter i hodet. Noen ville til og med trøste trollet med en nuss og å blåse på. Som i boka Bukkene Bruse på Badeland[2] fikk alle sammen vafler da de kom til seters.

Dokumentasjon

Premieren ble godt dokumentert med foto og for å få den ut til barna bestemte vi oss for å gjøre historien til en bok der bildene var fra vår forestilling. Hver figur og hendelse fikk hvert sitt bilde slik at hele historien blir fortalt i bilder og barna lettere kunne gjenfortelle hvis de ville. Slik leste et av barna (1,6 år) boka med sitt rike språk, men enda nokså få ord:

–  Buse! Buse! (peker)

– Tolle! (peker, mørkere stemme med mer spenning)

– Tipp-tapp-tipp-tapp… (lys stemme, hodet går fra side til side)

– ooææh! (skummel stemme, ropende)

– Namme-nam. (later som om han spiser vaffelen)

Mere! Mere!

Den samme forestillinga ble spilt igjen og igjen, etterfulgt av sangen om Bukkene Bruse. Barna fant bruer over alt, og improviserte over temaet. De lagde også troll selv. Å lage et troll ut i fra sin egen indre forestilling kan være en utfordring. Da syntes en gutt på 2,7 år og ei jente på 2,11 år det kunne være fint å studere mange ulike versjoner av troll og finne fellesnevnere:

– Se, de er lik!

– Den har blått hår og den har blått hår. (peker på to leiretroll)

– Dæm e likæns!

Det gir også flere muligheter å ha mange ulike materialer tilgjengelig. Dette trollet fikk base av innpakkingspapp, hår av ull, øyne av melkekorker, mage av kamskjell og lang bart av plast.

Engasjementets betydning

En av grunnene til at dette prosjektet skapte så mye engasjement blant barna, mener jeg helt bestemt må være de voksnes engasjement. Ettersom de voksnes engasjement og innlevelse vokste, myldret det nemlig av trollspor hos barna. Dette gjorde igjen at de voksne ble enda mer engasjert og fikk nye idéer, som igjen engasjerte barna. Slik lever prosjektet i relasjonen mellom barn og voksne.  

Jeg tror det er av stor betydning hvor vidt prosjektene berører noe i oss voksne eller ikke. Hadde barna vist mer interesse for noe nytt fra populærkulturen, er det ikke sikkert at vi hadde hatt det samme erfaringsgrunnlaget og den gode følelsen for det. Vi ble litt mer nasjonalromantiske i denne perioden – sang mer folketoner, snakket om tradisjoner og folkeeventyr. Prosjektet gav oss muligheten til kulturformidling samtidig som det ble til noe nytt. Min konklusjon er derfor at det kanskje kan lønne seg at vi voksne også tør å gi av det vi kan og vår erfaring samtidig som vi følger barnas innspill.

Litteratur

Barsotti, A. (1998). Skapende kommunikasjon i Reggio Emilia. Oslo: Pedagogisk Forum.

Jonstoij, T. og Tolgraven, Å. (2003). Hundre måter å tenke på. Oslo: N. W. Damm&Søn.