Ellen Os skriver om barns lek og lekende samvær og den voksnes rolle.

Lek er barns primære arena for å uttrykke seg. Derfor er det helt avgjørende at barn får tid og rom til å leke.

Lek er avhengig av vår kunnskap. Når vi leker undersøker vi det grenseland som ligger akkurat på kanten av vår allerede eksisterende kunnskap.

Leker barn fra høyere sosiale lag frodigere og mer fantasifulle leker enn barn med tilhørighet til lavere samfunnslag?

Mange lekforskere peker på at lek er full av paradokser og uforklarligheter. Av den grunn er det utfordrende å trekke frem bestemte kjennetegn som kan gjenkjennes i alle former for lek. Det som kjennetegner mye lek kan være fraværende i andre former for lek.

I lekforskningen beskrives lek ofte som en frivillig aktivitet hvor selve aktiviteten er det viktigste. Sånn er det også når man spør barn om hva lek er. Det beskrives gjerne som en selv-kontrollert aktivitet hvor voksne ikke har bestemt hva de skal gjøre. En aktivitet som kjennetegnes av at det som skjer er artig, aktivt, spontant, fritt, ubegrenset, selv-initiert og naturlig.

Går det an å skape en pedagogikk der lek og læring integreres?

Uansett kva ein som barnehagelærar set i gang av fine opplegg, veit ein ikkje om det hevar kvaliteten i praksisen utan at ein får kjennskap til korleis barna i gruppa gjer opplegget til sitt eller omformar det til noko som gir meining for dei.

Å tilberede mat i friluft er god kur mot grå hverdager fordi det setter kokkens skaperglede i sving. Det gjelder for barn også.