Leken er alltid påvirket av kulturen, av de eksisterende verdier og ideer og av de fremherskende leketradisjoner og fysiske rammer. Leken og dens innhold vil alltid ta farge av kulturen. Men barnehagelæreren kan innrette hverdagslivet i barnehagen sånn at det er perioder da barna får tid og plass til å skape deres egne lekerom hvor de mer eller mindre på egne premisser uforstyrret kan konstruere deres egne leker uten vokseninnblanding.

Her vil barna forhandle om og beslutte et leketema, diskutere fordeling av rollene, og ofte under heftig diskusjon konstruere et lekeforløp. Her veksler barna mellom å diskutere hva og hvordan det skal lekes, samtidig som de bygger opp et lekelandskap. Altså har de med Sutton-Smiths ord (1984) både fokusert på lekens tekst og kontekst. Lekens tekst eller manuskript handler om den felles forståelse som barnegruppen har for hva leken skal handle om og hvordan det skal  lekes. Konteksten er betegnelse for rammen omkring leken som barna selv skaper og leker innenfor.

Leken er også kjennetegnet av selv-bestemmelse. Barna bestemmer selv hva de vil leke, hvordan og med hvem de vil leke, og det gir barnet en ny selvstendighet.

Leken har noen typiske karakteristika. Lek er en sosial aktivitet preget av kommunikasjon. Den er indre motivert, frivillig og spontan. Barn leker altså for å leke uten å ha til hensikt å lære noe bestemt eller for å oppnå et bestemt resultat (Leontjev, 1977).  Lek er også kjennetegnet ved fantasi. Til en viss grad suspenderes virkeligheten. Barnet forestiller seg noe. Det later som om det er en annen, og tillegger gjenstander en annen subjektiv mening, for eksempel blir en pinne til en lanse eller til et sverd (Vygotsky, 1982). I tillegg er kreativiteten sentral. Leken er en skapende virksomhet hvor barna endrer virkeligheten sånn at det vokser frem noe nytt (Csikszentmihalyi, 2005).

Endelig er leken også kjennetegnet av selv-bestemmelse. Barna bestemmer selv hva de vil leke, hvordan og med hvem de vil leke, og det gir barnet en ny selvstendighet.

Er lekbasert læring egentlig lek?
Selv om barn leker uten tanke på at de skal lære noe, så bidrar leken til læring og utvikling. Hirsh-Pasek (2009) bruker uttrykkene «playfull learning» og «guided play» som innebærer at lek og læring ikke er identiske størrelser, men at de har noen fellestrekk og virker sammen, samt at den voksne kan påvirke og veilede leken. Barnehagelærerens deltakelse i leken gir mulighet for å skape dialoger og løfte kvaliteten på den verbale kommunikasjon (Bodrova & Leong, 2007).

digital konferanse: nordiske impulser 30. nov. -1. Des. 2020

Men også barnas skriftspråklige og matematiske kompetanser fremmes når for eksempel barnehagelæreren i en rollelek i butikken inspirerer barna til å inkludere bokstaver og tall i leken for å lage handlelister og pris-skilt. Forskning av Christie (1991) viser at det oppstår en dobbel gevinst når det inngår lese- og skrivemateriell i barnas rollelek. For det første ved at leken varer lengre og blir mere kompleks og dermed også mer utfordrende og spennende for barna. For det andre økes barnas literacy kompetanser ved at de inspireres til å utforske og eksperimentere med skriftspråk.

Så er spørsmålet: Er lekebasert læring også lek? Her er svaret både ja og nei. Hvis barnas lekende virksomhet preges av de nevnte leke-karakteristika, ja så er lekebasert læring lek. Men i den grad disse karakteristika forsvinner, så er virksomheten omdannet til noe annet, kanskje et interessant (eller uinteressant) voksenstyrt læringsforløp.

Hvorfor er fri lek viktig?
Fri lek – og utallige andre former for lek som preges av lekens kjennetegn – er avgjørende for barns utvikling og måte å fungere på i et fellesskap. Gjennom lek har de mulighet for å utvikle fantasi, kreativitet, innovative evner, nysgjerrighet, sosiale kompetanser og kritisk demokratisk bevissthet. Derfor er det barnehagelærerens oppgave å skape dristige og utfordrende lekemiljøer ute og inne.