Medvirkning for de yngste barna i barnehagen
Det er stellesituasjon og jeg er akkurat ferdig med å stelle et barn. Jeg snur meg mot Eline 1,3 år og ber henne hente en bleie i skuffen sin. Hun ser lenge på meg, før hun ser på skuffen og så på meg igjen. Jeg gir henne et bekreftende nikk uten å si noe. Hun ser igjen på meg før hun henter en bleie og kommer smilende mot meg.
Et lite, men viktig øyeblikk i barnehagen, og disse øyeblikkene er det mange av. Men er vi gode til å se disse øyeblikkene, og forstår vi hvorfor de er så viktige? For det er de jo. Det er i disse øyeblikkene den voksne kan vise med hele seg at jeg ser deg: Dette klarer du! Man må klare å løfte frem øyeblikkene som verdifulle og ta seg tid til å holde tilbake på den hjelperefleksen vi har.
Medvirkning handler om mer enn å gi barn valg. Det handler om å la barna være deltakende ut i fra de forutsetningene de har, og det handler om å inkludere og å gi de mulighet til å være med å påvirke. Dette krever at de voksne evner å være bevisste på hvordan de lar barna være deltakende og at man tar seg tid til dette i hverdagen.
Det å jobbe med ett-åringer krever kunnskap og kompetanse. Det krever trygge voksne som evner å gi av seg selv og som er tilstede der barna er; på gulvet. Det krever personale som har evne til refleksjon. Refleksjon der man kan ha et kritisk blikk på egen praksis. Refleksjoner der man kan gå i dybden. Ikke bare på hvordan man handler i en gitt situasjon, men løfte refleksjonen opp ved å knytte den til fag og til eget barnesyn. Dette mener jeg kan være med på å heve kvaliteten på det vi gjør. At man tar seg tid til å ta tak i de små, men viktige, øyeblikkene i hverdagen. For hvem er vi for barnet når vi løfter dem, henter ting for dem og er dem som finner løsningene? Da kommer synet om det hjelpeløse barnet sterkere frem enn det kompetente barnet. De voksne må være gode rollemodeller for barnet ved å vise hvordan en ting kan gjøres før en kan forvente at barnet klarer selv, på egenhånd eller gjennom gradert støtte.
For det er ikke snakk om at ett-åringen skal klare alt alene. Det handler om at man må være bevisst hvilke forventinger man har til dem, og at dette er med på å styre hvordan og i hvilken grad vi lar barnet medvirke. For at de minste skal kunne være med å medvirke må vi gi de responstid, og vi må kjenne barnet og dets uttrykksmåte. På denne måten kan den voksne tolke barnets uttrykk, for så å veilede og støtte dem ut i fra dette. Barn responderer ulikt på utfordringer og beskjeder, og når vi kjenner barnet vet vi hva det mestrer og hvordan det kan utfordres videre på vei mot nye mestringsopplevelser. Oppmuntrende ord, gjentakelser av beskjeder, positiv bekreftelse og ved å vise fysisk hvordan en ting skal gjøres er noen verktøy en kan bruke for å la barna klare selv.
Men hvorfor dette fokuset på medvirkning for ett-åringen? Hvorfor er bevissthet og kunnskap rundt begreper som medvirkning, danning og læring, og hvordan disse begrepene kan henge sammen og påvirke hverandre, så viktig? Jo, det handler om å gi de det beste utgangspunktet for å se på seg selv som verdifulle og viktige deltakere i sin egen hverdag.
