Barns handlinger kan forstås på ulike måter alt etter hva slags teoretiske briller eller linser vi har.
Visse opposisjonelle handlinger fra barns side betraktes ofte som uønskede eller
tolkes som avvik. En annen mulighet er å tolke dem som motstand.
Spørsmålet er så hvordan vi forstår motstand. Noen vil kanskje hevde at barns motstand er lett å kjenne igjen for de som arbeider med barn, for foreldre, søsken og andre. Når vi begynner å snakke om barns handlinger som motstand, kan det imidlertid virke fremmed for mange av oss. Det er ikke gitt at det gir mening for enhver å beskrive handlinger med et begrep som motstand. For andre er motstand er en forutsetning for all pedagogikk:Når man for eksempel skal lære opp, oppdra og disiplinere barn, så bruker man mye tid og krefter på dette nettopp fordi barn er gjenstridige. Hadde det gått glatt som kniv i varmt smør,så hadde vi ikke hatt noen pedagogikk (Espen Schaanning).
Mange har kjent det som kan beskrives som motstand i kroppen til ettåringen som ikke vilsitte på fanget eller løftes, som forsøker å vri seg ut av grepet vårt. Mange har ikke unngått å høre treåringen som hyler av sinne av en grunn ingen helt forstår. Andre smiler gjenkjennende av en mor som haster etter et leende barn som løper fra påkledning, eller av barnet som«smugler» med seg en leke fra hyllen sin og inn på avdelingen. Dette kan beskrives som ulike former for motstand. Motstanden kan forstås som uttrykk for opposisjon mot voksnes kontroll, ordninger, regler, krav og forventninger, som et uttrykk for at barn på en eller annen måte ytrer: «Nei, jeg gjør ting på min måte!» eller «Nei, gjøre selv!» En slik form for ytring fra barn kan være enten intensjonell og planlagt eller spontan og leken.
Motstandsbegrepet kan gi oss en betraktningsmåte slik at vi kan se utover avviksmerkelappersom lærevansker, lært hjelpeløshet, manglende selvoppfatning osv., og i stedet forstå opposisjonelle handlinger på alternative måter. En måte barns motstand kommer til uttrykk på er i lek. Vi kan snakke om lekende motstand. Denne form for motstand uttrykkes gjennom det som begrepsfestes som ulovlige lek. Ofte viser motstandshandlinger seg i form av parodier, satire, karikering og humor i lek, vitser, sanger osv. Det er snakk om hverdagsligehandlinger der barn bryter regler og normer for å skape rom for sine egne aktiviteter. På et utall av måter forfølger barn sine egne planer som blant annet innebærer å flykte fra pedagogens aktiviteter eller utforske egne interesser som kan stå i motsetning til reglene i barnehagen.
Ett interessant spørsmålet er hvorvidt barns motstand mot voksnes kultur skal forstås som intensjonell motstand og en form for treningsarena for politiske handlinger (jf. rammeplanen)eller kan motstand forstås som handlinger som oppstår spontant, som ikke planlegges på forhånd, som noe barn gjør hovedsakelig fordi det er moro. Et annet sentralt spørsmål er hvordan barns motstand får oss til å stille spørsmål ved vår praksis eller vår samhandling med barn i barnehagen. Nettopp voksne er gjerne mål for barns motstand og sinne, ikke nødvendigvis for noe de har gjort, men på grunn av posisjonen de har både fysisk og kulturelt.Vi kan spørre om visse forestillinger om barns motstand kan knyttes tett til et barneperspektiv.
Det finnes ingen bærende tradisjon for å snakke om barnehagebarns motstand. Både for forskere og barnehagefolk gjenstår å få dypere forståelse av barnehagen som arena for motstand.
