Barnehagen vår er en liten verden befolket av små og store mennesker.

Om morgenen ramler det inn en blanding av trøtte ansikter og boblende energi. Vi møtes for å være sammen hele dagen, dele gleder og sorger, krangle, klemme, snakke, leke, le. Tilfeldighetene har brakt akkurat oss sammen; vi kommer fra ulike bakgrunner, har med oss ulike erfaringer, har ulike referanserammer, men vi havnet akkurat her, i vår barnehage. Vi jobber for å finne vårt eget språk, våre egne systemer, vår egen lek; vi blir kjent, tilpasser oss hverandre, lærer oss hva vi trenger for å ha det bra sammen.

Utenfor barnehagen venter den store verden. Sammen drar vi ut, mulighetene er mange! Vi drar til Popsenteret, til Melahuset, til Litteraturhuset, til Bygdøy. Vi ser vikingskip, egyptiske mumier, dinosaurskjelett. Vi spiller afrikanske trommer, vi går på teater, vi leker på alle lekeplassene i nærmiljøet. «Wow, de har bøker på urdu her!» utbryter Azaan da vi kommer til biblioteket. De har på arabisk også. Og på somalisk. En stor bunke blir med tilbake til barnehagen. Politibilen vinker til oss med blålysene når den kjører forbi. Før jul besøker vi kirken; vi sier nei til at barna kan kle seg ut som engler og Josef og Maria, men ja til pepperkaker og saft.

 

Vi kan vise hvert enkelt barn at mulighetene er der, at hver enkelt har en plass i den verdenen som ligger utenfor hjemmet og utenfor barnehagen.

Anne-linn bang
Barnehagelærer, Enerhaugen barnehage

 

 

«Allah!», roper et av barna da vi kommer inn på T-bane nummer fem, og Naima og Aya gjemmer ansiktene; «Folk kommer til å tro at det er vi som har lært dem det!». Vi hører på Waka, waka hele veien til Sognsvann. Vel fremme vandrer vi tilfreds på velkjente stier helt til et av barna oppdager den samme mauren som bet Idun i foten i fjor. Panikken brer seg i barnegruppen. Måkene stjeler maten til Ridwan ut av matboksen mens han sitter og spiser. «Er det dette som er naturen?» Skogen! Ingen glemmer disse opplevelsene med det første!

Sammen opplever vi det byen har å by på. Og vi snakker. Vi snakker om tiggeren som sitter utenfor T-banestasjonen som trenger penger til mat. Vi snakker om stedene barna har vært før, og hvilke busser som går hvor. Vi går forbi Tøyen skole og snakker om de store barna som har begynt på skolen og som vi savner. Vi snakker om felles opplevelser, opplevelser vi har hatt sammen og opplevelser som ligger foran oss. «Husker du den gangen vi møtte en bjørn i skogen»? Fantasi og virkelighet blander seg, men alt blir en del av vår felles historie.

Barna våre kommer fra ulike hjem, de har med seg ulike erfaringer. Noen har hyllene fulle av bøker, noen bruker bare ipad. Noen har aldri vært utenfor Oslo, andre reiser på ferie til Pakistan. Noen er godt kjent med byens museer og teatre, andre reiser heller til Leos lekeland eller til skogen. Noen tilbringer mye av tiden hjemme i trange leiligheter. I barnehagen kan vi veie opp for noen av disse ulikhetene. Vi kan skape opplevelser og erfaringer som gir barna felles referansepunkter, felles utgangspunkt for lek, felles grunnlag som ligger der når de er ferdige i barnehagen og skal videre i livet. Vi kan vise hvert enkelt barn at mulighetene er der, at hver enkelt har en plass i den verdenen som ligger utenfor hjemmet og utenfor barnehagen.

Sammen går vi ut og møter både det kjente og det ukjente, vi trer de små og de store ringene på hverandre. Følelsen av gjenkjennelse når barna møter sitt eget morsmål på biblioteket. Stoltheten som ligger i å få vise de andre barna steder de har besøkt tidligere; «Her har jeg vært, her har jeg lekt»! Gleden i å oppleve noe sammen. Og spenningen når de får oppleve noe helt nytt. Verden åpner seg.

Vi i barnehagene er heldige som får være med og vise barna verden og de mulighetene som finnes rundt oss. Vi er heldige som får vise frem for verden barna som vokser opp og den gleden og nysgjerrigheten de har med seg.

Det er dette som er verden. Og her er vi!