Tips til mer konstruktive samtaler i barnehage og skole

– Hun lyttet ikke til hva jeg sa! – Han gikk i forsvar med en gang. – Jeg tror ikke hun en gang prøvde å forstå hva jeg mente.
Jeg møter ofte både foreldre og pedagoger som kommer med uttalelser som dette etter samtaler i barnehage og skole. Det er synd, fordi møtene mellom foreldre og pedagoger ofte handler om barn som på et eller annet vis ikke har det så bra eller som trenger ekstra hjelp og støtte. Samtidig er det kanskje forståelig, nettopp fordi dette er sårbart og følelsesmessig ladet.
 
Kurs: god kommunikasjon mellom voksne Å være barnehagelærer handler ikke bare om å arbeide med barn. Det innebærer også mange møter med andre voksne: Å møte foreldre på morgenen og når barnet hentes på ettermiddagen, på foreldremøter og i samtaler med kolleger og andre fagfolk. Alle disse voksenkontaktene er viktige – og ikke helt enkle.
Les mer om kurset og meld deg på!
 
 
– Hva skal man gjøre? Hvis folk ikke vil forstå, så vil de ikke. – Enkelte mennesker har rett og slett ikke peiling på hvordan man lytter til andre.
Når møtene blir slik at man ikke opplever at man har kontakt, er det lett å skylde på den andre parten. Det kan naturligvis gi en følelse av å være uten skyld selv, men det å legge ansvaret på den andre personen innebærer samtidig at man frasier seg muligheten for å påvirke hvordan samtalen blir. Og det er synd, siden det faktisk er fullt mulig å gjøre nettopp det.
 
I denne artikkelen skal jeg dele tre "livbøyer" som jeg prøver å holde et godt tak i når jeg kommuniserer med andre mennesker om ting som er viktige eller følelsesmessig utfordrende. Med hjelp av disse livbøyene kan jeg holde meg flytende i mine anstrengelser for å oppnå gjensidig kontakt, og hindre at jeg dras ned i dypet av tolkninger, karakteristikker og forestillinger. I dette dypet finnes det nemlig ingen kontakt, bare motstand og avstand. De tre livbøyene kan brukes både av foreldre og pedagoger (og kan fungere like godt i andre sammenhenger enn barnehage- og skolemøter).
 
1. Observasjoner.
Med observasjoner mener jeg faktiske iakttakelser som for eksempel; - I går sa Jakob til meg at han hater barnehagen. - Denne uken har det skjedd to ganger i samlingen at Elise har slått og bitt andre barn. Og en gang begynte hun å synge mens jeg leste eventyr. - Sara rev luen av hodet til Karim tre ganger i utetiden i går og sa at han så "teit" ut.
 
Observasjoner inneholder ikke vurderinger og gir lite rom for spørsmål og diskusjoner. Det samme gjelder ikke for tolkninger og karakteristikker, som for eksempel:
- Jakob trives ikke på skolen (tolkning)
- Elise har ikke respekt (tolkning)
- Sara er slem og utagerende
 
Tolkninger og karakteristikker kan føre til misforståelser (det er ikke sikkert at alle har samme oppfatning av hva "utagerende" betyr), til langdryge begrepsdiskusjoner ("Hva er egentlig respekt?"), og konflikter ("Hvordan kan du si noe slikt om Sara?"). Det er med andre ord mulig å øke sjansen for kontakt med den man snakker med, dersom man bruker faktabaserte observasjoner. Men hva gjør man dersom den andre personen ikke gjør det samme, men i stedet bruker gjentatte tolkninger og karakteristikker? Mitt beste tips er å etterspørre observasjoner:
 
– Hva er det du har lagt merke til som du tolker som at Jakob ikke trives på skolen?
– Hva har du observert som tyder på at Elise mangler respekt?
– Jeg vil gjerne vite hva du har hørt og sett Sara gjøre, som du oppfatter som slemt og utagerende. Kan du fortelle litt om det?
 
Formålet med å stille spørsmål som disse er naturligvis å flytte samtalen fra det minefeltet som tolkninger og karakteristikker utgjør, men også på en fin måte minne den andre personen på at det er forskjell på fakta og tolkninger, og at det alltid finnes mer enn én tolkning av hver situasjon. Min erfaring er at når jeg et par ganger har etterspurt de observasjonene som ligger til grunn for den andre personens tolkninger, så pleier den andre å begynne å velge sin ord med større omhu.
 
2. Mål
Det andre jeg fokuserer på i samtalen er målet eller målene: Hva er det jeg vil oppnå? Og hva er det den andre personen vil oppnå? At barnet har det bra? Å få støtte i måten å møte barnet på? Å forstå barnet? Å få ro i samlingen? At alle barn og foreldre kjenner seg trygge? Eller noe helt annet?
Å tydeliggjøre mål er utrolig viktig, for uten mål er det umulig å diskutere hvilke mulige løsninger som finnes. Mål formuleres i generelle termer og er uavhengige av at en bestemt person utfører en bestemt handling, på et visst tidspunkt og en viss plass. Når samtalen glir over i hvem, hva, når og hvor snakker man ikke lenger om målet, men om løsningene. Det skal man naturligvis også gjøre – men først etter at målet er formulert. Å uttrykke mål bidrar til å skape forankring og et felles fokus:
 
– Jeg er opptatt av at Jakob skal trives på skolen.
– Jeg vil gjerne at det skal være rolig og trygt for alle barn i samlingen.
– Jeg synes det er viktig at barna møter hverandre med respekt.
 
Ettersom målene er positivt ladet oppstår det sjelden diskusjoner om de er ønskelige eller ikke. Hvem vil ikke at et barn skal trives? At alle skal oppleve deltakelse og ro? At konflikter skal løses på en respektfull måte? Dessverre hender det at man møter noen som begynner å snakke om tiltak lenge før målet er definert. Da kan det være lurt å si noe slikt som dette:
 
– Før vi begynner å snakke om konkrete løsninger vil jeg gjerne få et bilde av hva målet er.
– Jeg vil gjerne snakke om konkrete tiltak! Først vil jeg bare være sikker på at jeg forstår hva det er vi strekker oss mot.
 
Mange mennesker er uvant med å skille mellom mål og løsninger, og lurer først og fremst på hvilke konkrete handlinger som kan gjøres. Dem kan man hjelpe med å formulere mål gjennom selv å tippe hva det er de vil oppnå:
 
– Er målet at Jakob skal trives?
- Har jeg forstått deg riktig, at det er ro og trygghet som er det viktige her?
– Handler det om å hjelpe barna til å løse konflikter på en respektfull måte?
 
Hensikten med å stille spørsmål om målet er naturligvis å øke sin egen forståelse for den andre personens perspektiv. Men spørsmålene er også viktige ved de signalene de sender: "Jeg vil forstå hva som er viktig for deg!" De fleste mennesker setter pris på å bli møtt på den måten, og det bidrar til å skape og opprettholde en gjensidig kontakt i løpet av samtalen.
 
3. Løsninger
Dersom alt har gått etter planen så langt, har jeg nå gjort unna to av tre deler av samtalen, uten å vekke motstand hos den jeg snakker med. Observasjonene er nøytrale ("han sa", "hun gjorde" osv) og målene er positivt ladet for alle deltakerne i samtalen (alle vil ha en hverdag preget av arbeidsro, respekt, fellesskap, forståelse osv.). Det som da gjenstår er å snakke om hvilke mulige middel man kan benytte for å nå målet.
 
Det er nå man begynner å snakke om hvem som gjør hva, når, hvordan og på hvilket sted – og man snakker om det i forhold til målet som er satt. Det finnes nemlig alltid mer enn én løsning på hvert problem, og mer enn ett mulig middel for å oppnå hvert mål. At Elise sitter stille og oppfører seg som alle andre barn er for eksempel bare én av mange mulige måter å oppnå ro og trygghet i samlingen.
 
Dersom samtalen kretser rundt hvordan man skal få Elisa til å sitte rolig og stille – uten å koble det til målet om ro og trygghet - er risikoen stor for at møtet blir resultatløst, ettersom Elise kanskje rett og slett ikke har evne til å gjøre det man ønsker av henne. Dersom man i stedet tar utgangspunkt i behovet for ro og trygghet, finnes det mange mulige løsninger. At Elise oppfører seg som alle andre er bare en av flere tenkelige løsninger. En annen er kanskje at hun får sitte i fred i et mindre rom? Eller kanskje det hjelper dersom Elise vet at hun får gå ut fra samlingen hvis hun synes det er vanskelig å sitte i ro. Eller at hun får sitte på fanget til en annen voksen? Eller at hun får hjelpe til og være aktiv i samlingen på en eller annen måte? Tenk deg at du er forelder til Elise og at pedagogen du sitter i møte med sier: "Jeg vil at du skal forklare datteren din at det ikke er greit at hun slår eller biter andre barn eller at hun synger når jeg leser.. Du tenker: "Som om det skulle hjelpe? Elise vet jo fra før hva hun bør gjøre og ikke gjøre!" Å knytte det til målet når du svarer, kan derimot hjelpe til med å bevare den gjensidige kontakten i samtalen. "Jeg er enig i at det er kjempeviktig at det er rolig og trygt i samlingen, men jeg tviler på om det har noen effekt at jeg snakker med Elise. Hun vet allerede hva slags oppførsel vi ønsker. Har du noen andre tanker om hva som kan gjøres for at det skal bli ro og trygghet?" Du sier nei til middelet, men du sier fortsatt ja til målet. Sjansen er derfor stor for at du greier å beholde kontakten med den du prater med.
 
Når man formulerer løsninger finnes det to fallgruver som bør unngås. Den første er å formulere (og å akseptere formuleringer som handler om) hva som ikke skal gjøres, heller enn hva som skal gjøres:
 
– Elise skal ikke behøve å delta i samlingen.
– Barnehagelæreren skal slutte å kritisere Sara.
 
Problemet med denne typen negative formuleringer er at de lar det bli stående åpent hva som faktisk skal gjøres. Sannsynligheten for at alle som er innblandet kommer til å være fornøyd med tingenes tilstand litt fram i tid er ganske liten, fordi det eneste man er blitt enige om er hva som ikke skal skje.
 
Den andre fallgruven er utydelighet. Pedagogen lover å " Elise skal få hjelpe til i samlingen", forelderen sier at hun skal "prate med" barnet som forstyrrer i samlingen, og barnehagelederen skal "informere alle berørte". Når tiltakene som besluttes er utydelige er risikoen for misforståelser og ønsketenking stor. Derfor er det fire spørsmål som er viktige å ha i minnet når man snakker om løsninger:
 
1. Hva er det som skal gjøres?
2. Av hvem?
3. Når skal det gjøres?
4. Hvor skal det gjøres?
 

Plan for oppfølging

Før møtet avsluttes er det én ting jeg vil bli enig med den andre personen om: Oppfølging. Jeg vil på et eller annet vis ha kontakt for å få vite om det vi har avtalt blir gjennomført, og hvilke resultater det har fått i forhold til målet som ble satt opp. Når jeg går fra møtet vil jeg derfor gjerne ha en avtale om hvordan oppfølgingen skal skje (møte, telefon, mail?) og hva det er som skal følges opp.
 

En siste påminnelse

Det jeg beskriver i denne artikkelen er ingen retoriske knep for å lokke eller lure den andre personen til å si ja til det jeg egentlig ønsker. Det jeg deler, er mine egne tanker om hvordan man kan skape forutsetninger for samtaler preget av gjensidig kontakt og respekt. Under slike samtaler kan det utvikles forståelse for hverandres perspektiv og felles aksepterte løsninger.