Det handler om tekst og rytme. Om følelser, fortellinger og kreativitet. Slampoesien ble Marius Beatles Abrahamsens inngang til det levende språket.
– Slampoesi er et vidt begrep. Jeg pleier å si at det inneholder alt, fra raptekster til dikt, en god blanding. Men det må være egenprodusert – og framført live!
Slampoeten Marius Beatles Abrahamsen ble for alvor kjent gjennom deltakelsen i Norske talenter i fjor. Mange lot seg begeistre av hans poetiske, drivende fortellinger, framført på en måte som fenget alle tilhørere. I ettertid har oppdragene nesten stått i kø, og både barn og voksne har fått møte slampoesien gjennom Marius.
– Nå driver jeg nesten bare med slampoesi. Det er utrolig bra! Marius (31) har alltid skrevet, alltid likt å fortelle historier. Hans første vei inn i et yrkesliv med fortellinger var filmen. Han studerte film og filmfortellinger, jobbet som frilansfotograf og filmskaper, laget musikkvideoer. Det var fint nok det, men så havnet han som fotograf på en sommerleir– og der var det kurs i slampoesi.
– Det var nytt for meg. Og det åpnet opp noe. Der fant jeg plutselig en arena for tekstene mine. Jeg hadde mye liggende, men hadde ikke funnet en form for fremføring eller publisering. Slampoesiens form tiltalte meg!
– Er fortellingen sentral i slampoesien?
– Ikke nødvendigvis. Men alle folk liker fortellinger. Og jeg er opptatt av fortellingen. Jeg liker å skape følelser hos folk, liker å lage en historie som jeg ser engasjerer. Så min form for slampoesi inneholder som regel en fortelling.
– Apropos fortellinger: Hva er fortellingen bak mellomnavnet Beatles?
– Hehe. Det er et ti år gammelt navn jeg gav meg selv på facebook rett og slett fordi jeg hadde en treårsperiode hvor jeg fikk enormt oppheng i The Beatles. Og så har det bare blitt hengende...
– Du har vært mye engasjert i Den kulturelle skolesekken. Barn og ungdom har også sans for slampoesi?
– Ja, veldig. I vår har jeg og en kollega, Taro Vestøl Cooper, kjørt et opplegg i barneskolen der vi tar over en klasse en hel dag. Kjempemorsomt! Vi introduserer først oss selv, og kjører en konkurranse oss to imellom. I slampoesien er det ofte konkurranser. Vi har med oss en decibelmåler inn i klassen, og forklarer at de skal bråke mest for den de liker best. Den som får høyest score på decibelmåleren er vinneren. Det funker veldig bra! Etter hvert drar vi elevene med, ber dem lage rimord, ber dem skrive ned noe de liker godt, slike ting. Og så setter vi det sammen og lager slampoesi. Responsen er utrolig bra. Også de som er litt stille av seg, blir engasjert i dette, og guttene er minst like mye med som jentene.
– Dette er skolebarn. Du skal åpne konferansen Nasjonalt barnehageforum i november – en konferanse som skal handle om språkarbeid i barnehagen. Tror du det vil være mulig å dra også de eldste i barnehagen med i slamspoesien?
– Ja, absolutt! Akkurat nå holder jeg på med å lage en interaktiv fortelling som jeg tenker skal fungere for barnehagebarn. Jeg tror den kan bli bra!
