Begrepet ”solidaritet” er listet opp blant mange fine ord i barnehagens formålsparagraf. Men hva betyr det, egentlig?

”Og for øvrig kan man gjøre som man vil”?

Solidaritet i barnehagen

Begrepet solidaritet er for første gang tatt med i den nye formålsparagrafen for barnehagen (Barnehageloven, 2008). Det er et begrep som i liten grad har blitt problematisert i barnehagefaglig sammenheng (Kibsgaard, 2011:134). Når barnehagefolk nå skal undersøke begrepet og ta det i bruk tror jeg derfor det kan være hensiktsmessig å skjele til andre fagfelt. I det følgende drar jeg veksler på politisk teori, statsvitenskap og menneskerett.

Solidaritet er et dypt ideologisk begrep, som tar stilling verdimessig. Når Kibsgaard (2011) bruker intervjuer med førskolelærerstudenter i Norge og Nicaragua som grunnlag for å reflektere over hva solidaritet er, kommer dette aspektet noe i skyggen. Etter mitt skjønn vil det i barnehagens praksis være viktig å nyansere, slik at solidaritet ikke oppfattes synonymt med hjelpsomhet, medfølelse, nestekjærlighet eller lignende ord for å beskrive viktige verdier. Solidaritet har sin egen, selvstendige betydning.

Solidaritet = brorskap

En praktisk tilnærming, som samtidig kan trekke veksler på rike historiske og politiske tradisjoner, kan være å legge til grunn at solidaritet best forstås som ”brorskap”, innenfor rammen av slagordet fra den franske revolusjon: Frihet. Likhet. Brorskap[1]. Slagordet oppsto samtidig som de første erklæringene om menneskerettigheter, og har vært til inspirasjon for menneskerettsforkjempere siden. Sporene fra dette slagordet kan blant annet gjenkjennes i Verdenserklæringen om menneskerettighetene (1948) der det heter i artikkel 1: ”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”

Hvis solidaritet forstås som brorskap, kan derfor denne menneskerettsartikkelen si oss noe om at solidaritet både er en praktisk arbeidsmåte og en grunnforståelse vi skal handle i tråd med. Jeg vil trekke frem fem aspekter ved en slik tilnærming som kan ha relevans for barnehagefolks forståelse av begrepet. Det første er menneskesyn, det andre er gjensidighet, det tredje er slektskapet med menneskerettene, det fjerde er avgrensing mot instrumentalisme og det femte er avgrensning mot veldedighet. Jeg foreslår også noen spørsmål personalgruppen kan bruke når de skal diskutere solidaritetsbegrepet i barnehagen.

1. Menneskesyn

Solidaritet, forstått som brorskap, indikerer et menneskesyn der vi forstår hverandre som hverandres ”brødre og søstre” – altså som likeverdige parter i et fellesskap. I barnehageloven er ”likeverd og solidaritet” stilt sammen som et verdipar; som for å understreke at disse verdiene er relatert til hverandre. Solidaritetsbegrepet handler om hvordan dette fellesskapet av likeverdige mennesker skal være skrudd sammen; hva slags samhandling og samspill som skal prege fellesskapet, hva slags lederskap det skal ha, hvem sine interesser som skal være toneangivende, hvordan beslutninger skal fattes og hvem som skal delta i å fatte dem.

2. Gjensidighet

Solidaritet, forstått som brorskap, understreker dermed det gjensidige i en relasjon, enten det er mellommenneskelige relasjoner mellom enkeltpersoner og grupper eller eller det er relasjoner mellom verdensdeler eller folkegrupper på forskjellige steder eller til forskjellige tider. Denne gjensidigheten innebærer at vi som likeverdige mennesker inngår i forpliktende fellesskap. Mennesker lever ikke isolert og uavhengig fra hverandre, og det er ikke nok å la være å plage andre hvis man for øvrig er grei og snill. Å forstå solidaritet som brorskap innebærer at tilnærminger som Kardemommebyloven blir utilstrekkelig, fordi solidaritet anfører et mer aktivt og forpliktende relasjonssyn: Vi er alle en del av små og store fellesskap som vi har ansvar for å ivareta. Alles liv er sammenvevde og at dette gir oss en felles interesse i og et felles ansvar for å sikre at alle kan leve meningsfulle liv.

3. Slektskap med menneskerettighetene

Solidaritet, forstått som brorskap, knytter historiske bånd til den revolusjonære idéen fra opplysningstiden som snudde på hodet forståelsen av forholdet mellom den som styrer og de som blir styrt: Mens førmoderne samfunnsforståelse fastholdt at folket skulle tjene sin hersker, fremholdt menneskerettspionerene at herskeren tvert i mot skal tjene folket. Det er ikke en hersker som har rettigheter over sitt folk, men folket har rettigheter som herskeren har ansvaret for å innfri. Herskeren skal ha folkets tillit, og har han ikke det skal folket kunne skifte han ut med en annen (se blant annet Freeman, 2011). Solidaritet, forstått som brorskap, gir derfor et syn på autoritet og lederskap som et tillitsforhold. Det indikerer videre en rettighetsbasert tilnærming til fellesskapet, der rettighetshavere kan stille pliktbærere til ansvar.

4. Solidaritet er ikke instrumentelt

Solidaritet, forstått som brorskap, innebærer også en konseptuell avgrensning mot renskåren instrumentalisme, altså en tilnærming som tillater at målet kan hellige middelet. Fordi vi med solidaritet forstår hverandre som likeverdige, med den samme grunninteresse i et fellesskap som er godt for alle å leve i, er det ikke sånn at enkeltmål kan gå på tvers av enkeltpersoners eller gruppers grunnleggende rettigheter. Dette er et avgjørende skille mot en intstrumentell eller utilitaristisk tilnærming som tvert imot vektlegger en handlings nytteverdi, om nødvendig på bekostning av noens egenverdi. Solidaritetsbegrepet indikerer at enkeltmennesket og fellesskapet av enkeltmennesker er det viktigste. Solidaritet, forstått som brorskap, kan være en tilnærmingsmåte for å sette mennesker i sentrum, like mye som et resultat arbeidet skal føre frem til.

5. Solidaritet er ikke veldedighet

Å forstå solidaritet som brorskap vil også avgrense betydningen av solidaritet mot begreper som det i dagligtalen ofte brukes synonymt med, for eksempel veldedighet, hjelpsomhet og barmhjertighet. Som skissert over innehar solidaritetsbegrepet særegne kvaliteter. Skillet kommer kanskje tydeligst frem med det ideologiske slektsskapet med menneskerettighetene. Dette medfører for det første en forståelse av enkeltpersoner som rettighetsbærere, i motsetning til trengende. For det andre indikerer det en problemforståelse som en rettighet, ikke et behov. For det tredje indikerer det en forståelse av en hjelper som pliktbærer, ikke en snill, rik onkel. Til sammen medfører dette en systematisk tilnærming – det er ikke tilfeldig om man får hjelp eller ikke, det er noe man har rett på, det skal være for alle og ikke bare de verdige. Å forstå solidaritet som brorskap betyr derfor at solidaritetsarbeid er samarbeid for å bygge felleskap der alles menneskerettigheter er realisert.

Barnehageloven inviterer nå barnehagefolk til å reflektere over hva ”solidaritet” er og betyr for sin egen praksis: Hvem arbeider barnehagen i solidariet med? Hvordan drives solidaritetsarbeid i barnehagene? Mitt forslag om å forstå solidaritet som brorskap er ment som et innspill til denne refleksjonen.

Litteratur

Barnehageloven (2008). Lov om endring av barnehageloven av 19. desember 2008

Freeman, M (2002). Human Rights – an Interdisciplinary Approach (Key Concepts). Cambridge: Polity Press

Johannesen, N. & Sandvik, N. (2008). Små barn og medvirkning – noen perspektiver. Oslo: Cappelen Akademisk.

Kibsgaard, S. (2011). Solidaritet i pedagogisk arbeid. I V. Glaser, K. H. Moen, S. Mørreaunet,

F. Søbstad (red.), Barnehagens grunnsteiner. (s. 133-147). Oslo: Universitetsforlaget

Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948). FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 10. desember 1948

Øksnes, M. (2010). Lekens flertydighet. Om barns lek i en institusjonalisert barndom. Oslo: Cappelen Akademisk.



[1] I dag ville vi nok brukt de kjønnsnøytrale begrepene ”bror- og søsterskap” eller ”fellesskap”, men jeg har valgt å være tro mot det historiske slagordet for å understreke begrepets historiske forankring og sammenheng.