Hva gjør du når foreldre stiller spørsmål ved ting du gjør?

Når foreldre stiller spørsmål ved ting, er det lett å begynne å argumentere og prøve å overbevise de om at din oppfatning er den rette. Hva bør man gjøre i stedet?

“Ulike kart/deler av virkeligheten” er et begrep i kommunikasjonsteori som er mye brukt. Det bygger på den helt selvfølgelige påstanden at vi ikke opplever ting på samme måte, fordi vi har ulike opplevelser med oss i bagasjen.

Hvordan skal man feire en ordentlig jul? Hva er riktig å gjøre i ferien? Er det ok å spise foran tv’en? Skal barn høre at voksne krangler, eller skal man bite tennene sammen og late som om man er venner?

Store og små spørsmål – hva vi svarer på dem, er avhengig av våre tidligere erfaringer. Det handler om hva vi har lært, og hva som har vært naturlig for oss under vår egen oppvekst. Det handler om hvilke mennesker vi tidligere har truffet, og hvilken påvirkning de har hatt på oss. Det handler om hvilke situasjoner vi har vært i, og hva som hendte da. Kort sagt, vår samlede livserfaring. Ut i fra den bygger vi et “kart” som vi orienterer etter. Vi skaper en “sannhet – slik er det! Ettersom vi alle har forskjellige erfaringer, kommer vi til å orientere oss ved hjelp av veldig ulike kart.

Så selvfølgelig- men allikevel så vanskelig

Selv om de ulike virkelighetsbildene kan oppfattes som en selvfølge, så vil jeg påstå at innsikten om våre forskjellige kart, er et av de vanskeligste samtaleredskapene som finnes å bruke. Når mennesker begynner å stille spørsmål ved ting du gjør, er det naturlig å begynne å argumentere og prøve å overbevise. Ja, til og med å overbevise den andre om at man selv har “sitter på sannheten”. Det er ofte da kommunikasjonen havarerer. Det finnes jo svært få mennesker som vil innrømme at deres kart ikke stemmer. Den bygger jo på livserfaring.

Bli nysgjerrig – i stedet for kamp!

Et eksempel på et vanlig dilemma er når en forelder stiller spørsmål ved at barnet virkelig oppfører seg på den måten som personalet beskriver, ettersom alt er bra når barnet er hjemme.  Jeg har truffet flere profesjonelle som da bestemmer seg for å tvile og stille spørsmål ved om det forelderen sier er riktig. De tror ikke på at alt kan være bra hjemme. Dette fører til en fullstendig unødvendig krig om kartbilder. Man bør i stedet gjøre noe som er vanskelig men ikke umulig. Man bør gå fra å prøve å overbevise til å bli nysgjerrig og interessert av hvordan den andre tenker. Det er viktig å påpeke at når man er interessert i andres kartbilder, så er det ikke det samme som at man er enig.

“Det der tror jeg ikke stemmer”, sier forelderen. “Dette gjør hun aldri hjemme.”

“Men det gjør hun her”, svarer personalet. “Men det er jo veldig bra at du ikke kjenner det igjen hjemmefra. Hva tror du det kommer av at hun oppfører seg slik i barnehagen? Er hun utrygg på noe, tror du? Eller hva kan det handle om?”

Adferd er språk

Å være interessert i noen andres kartbilde handler ikke om å fornekte det man selv opplever. Her står personalet på det de opplever av barnets adferd i barnehagen. Men personalet påstår ikke at barnet gjør det samme hjemme- for det vet personalet ingen ting om. Selv om personalet har hørt visse rykter om at barnet også viser slik adferd hjemme. Det er helt unødvendig å havne i en strid om dette. Det viktige er jo å få forelderen med på en samtale om hva som kan gjøres for å endre uønsket adferd i barnehagen.

Å bruke forelderen som en ekspert på barnet er viktig. Forelderen kjenner sitt barn, og kan hjelpe personalet med å forstå hvordan barnet har det.

“Adferd er språk” er en setning som jeg liker veldig godt. Det som barn ikke kan verbalisere, viser de i sin adferd. Hvis et barns oppfører seg vanskelig så har vi voksne behov for å samle våre gode krefter for å forstå hva barnet prøver å si. Hvis vi da havner i en strid om kartbilder så skyter vi over mål. Vi havner i kamp – ikke i samarbeid.

Å lytte uten å være enig

Jeg var ett år engasjert på en skole i samtaleutdanning. En dag møtte jeg en lærer som skinte som en sol da hun traff meg. “Det fungerer” utbrøt hun. Hun fortalte om at hun hadde møtt en pappa som hadde sagt til henne at hun gjorde ting feil i undervisningen av hans barn. Hun var i ferd med å forsvare seg, når hun kom på det som jeg hadde snakket om: “Vær nysgjerrig på den andres kart av virkeligheten!”

Så i stedet for å argumentere hadde hun spurt hva pappaen mente og hvordan han tenkte. Når hun hadde forsikret seg om at hun hadde forstått hva han mente, hadde hun sagt: “Jeg er ikke enig” og så fortalte hun hvordan hun selv tenkte.
Når de gikk fra hverandre, hadde de ikke vært enige. Men hun tror begge gikk med en følelse av at de hadde lyttet på hverandre. Etter dette ble situasjonen med barnet mye bedre. Barnets pappa hadde blitt hørt og følt at han hadde fått respekt for sine meninger. Dette hadde betydning for hans barn.

Det er ikke noen fare når foreldre stiller spørsmål ved hvordan du gjør ting, så lenge du prøver å forstå hvordan den andre tenker. Vi kan lytte til andre uten å være enige. For å få i gang den nødvendige foreldresamtalen er det viktig å lytte og vise respekt for andres meninger – du trenger ikke være enig. Du tenker slik og jeg tenker slik – nå må vi sammen prøve å få til noe som blir bra for barnet.

Diskusjonsspørsmål

  • Hvordan forstår du uttrykket “ulike kart/deler av virkeligheten?”
  • Er du enig i at man kan lytte på noen og være interessert i hvordan de tenker – uten å være enige med dem?
  • Finnes det ganger da man ikke skal være interessert i hvordan foreldrene tenker om en situasjon? Gi i så fall eksempel.

___________________________________________________________________________

Om Görel Fred

Görel Fred er sosionom, leg.psykoterapeut og veileder. Hun har lang erfaring med spørsmål som omhandler foreldresamarbeid i skolen. Hun har også erfaring fra barnehageområdet der hun har veiledet om forelest om disse spørsmålene.