En barnehage er jo egentlig laget for barna, men noen ganger kan det nesten virke som om vi glemmer akkurat det et øyeblikk. Vi mister litt fokuset og bevisstheten på at alle barn og deres foreldre er så forskjellige, akkurat som alle vi som jobber i barnehage er helt ulike personligheter, sier Sondre Bjaberg, pedagogisk leder i Årvollskogen barnehage engasjert.

Han tror mange barnehageansatte er av den mening at barnehagen er et av de siste fristedene for barn, hvor de får utfolde seg etter egne premisser, og virkelig får være barn. Selv er Bjaberg nesten av den motsatte oppfatning, og peker på at det i virkeligheten nærmest forventes at barna skal passe inn i en viss ramme, helt fra første møte med barnehagelivet.
 

– Vi liker å tro at vi er så åpne. Så genuint til stede, og at det selvsagt er plass til alle. Men jeg mener vi ikke alltid er det, og har etter lang fartstid i barnehagen så mange historier opp i gjennom årene som dessverre viser dette: Det handler om barn som sliter, barn som ikke passer inn. Ja, barn som ikke kjenner at de har det bra, sier Bjaberg.

Han forteller om den forsiktige gutten som kom til barnehagen som 2-åring, etter å ha vært hjemme sammen med mammaen sin de første to årene. Som i motsetning til de fleste andre barn i Norge i dag, ikke fikk sitt møte med livet i barnehagen som 1-åring. Allerede da gikk praten blant de voksne på personalrommet: Hvordan skulle dette gå? Det er da altfor lenge å ha barnet hjemme? Han er sikkert veldig avhengig av, og knyttet til, mammaen sin?

– Dette var en helt vanlig 2-åring, som så mange andre. Jeg hører praten til de voksne. Tenker at dette er et godt eksempel på hvordan vi som voksne ikke er i stand til eller klarer å håndtere det når noe uventet kommer eller skjer. At vi selv er låst i egne tanker, antagelser og forventninger om hvordan ting skal være.

– Det viste seg raskt at denne gutten ikke fikk det bra i barnehagen. Han gråt og var lei seg. Klarte ikke engang å sove. Savnet sårt mammaen sin. Så at barnehagen alltid i virkeligheten er et sted hvor vi ser alle, og alle skal få være seg selv, også om de ikke passer inn i den forventede «malen» vår - ja, det er jeg ganske usikker på, sier Bjaberg ærlig.
 

For fortellingene om hendelser er mange: Om jenta eller gutten som til de voksnes frustrasjon alltid kranglet, alltid bråkte, alltid slo eller klorte og alltid var utilpass. Fordi de kjente på et savn etter de trygge omsorgspersonene, og ikke fant seg ordentlig til rette.

– Hvor gode er vi som jobber i barnehagen på å våge å gå ut av denne «firkanten» og de fastsatte rammene som vi tror det forventes at vi forholder oss til? Hvor gode er vi på å se dette barnet, bry oss litt ekstra og gi litt ekstra? Fremfor å gå i seg selv, er det så lett å tenke at det må være noe med dette barnet, noe mer enn det vi liker kalle «normalen», sier Bjaberg.

Han etterlyser større vilje til å tenke litt utenfor boksen, og velge å gå utenfor de fastsatte rammene i hverdagen i barnehagen der hvor det trengs. I møte med andre barnehagelærere opplever han ofte at de gir uttrykk for å absolutt skulle ta ut de 45 minuttene med ubunden plantid, og mener fokus her må endres.

– Vi sier ofte at vi ikke har tid, men det har vi. Vi bestemmer selv over tiden. Alt handler om prioritering, og om å se barnets beste. Å være til stede for barnet og foreldrene i en periode hvor de trenger det som aller mest for å bli trygge.

– Er det alltid behov for å planlegge? Eller kan vi tenke oss å gi barna denne tiden? Og hvor mange ganger har du blitt litt igjen på jobben for at akkurat det barnet skal ha det trygt med deg til mammaen eller pappaen kommer og henter, spør Bjaberg.

– Før vi planlegger, er det helt avgjørende at vi bruker tid på å bli kjent med barnegruppen, og det enkelte barnet. Da må vi tørre å være helt til stede. Det kan innebære at vi venter med plantiden, fordi den er uviktig der og da, og kan tas igjen senere. Kanskje innebærer det å trygge et barn også at vaktplanen må legges om litt i en periode, for at barnet skal tilbringe mest mulig av oppholdstiden sin med deg det er trygg på, legger han til.

Uvurderlige samarbeidspartnere

Så hva kan vi gjøre for at barna som ikke umiddelbart «passer inn» likevel skal oppleve å ha en god barnehagehverdag? Bjaberg er tydelig på at smidighet er helt avgjørende for å oppnå dette.

– Jeg tror barnehagen har blitt altfor institusjonalisert. Vi er så opptatt av at barna skal formes inn i en bestemt tid. Det ser jeg på både meg som voksen, og vi som voksne. Ta bare eksemplene med at alle barn skal sove, alle barn skal ut eller inn, alle barn skal spise. Hvor ble det av den individuelle tilretteleggingen?

– Vi må huske på at alle barn kommer fra forskjellige mammaer og pappaer, og er vant med til deles helt ulike familiestrukturer. Hvor gode er vi egentlig på å inkludere foreldrene, lytte til dem, snakke sammen, dele erfaringer og samarbeide med dem for å møte barnets behov? Her tror jeg vi ofte har en del mer å gå på, sier Bjaberg.

Og tenk deg å være barn og ikke trives i barnehagen, og ikke kunne si i fra. Ikke ha muligheten til å forlange å bytte «arbeidsplass». Ikke bli sett. Reagere med gråt, sinne, slossing eller gå rundt for seg selv i ring. Være fullstendig prisgitt de voksne som er rundt deg.

– Vi må se etter tegnene. For vi vet jo alle egentlig hvem de er. Ikke la gråten fortsette og gjemme oss bak «bare la han gråte, det går nok over etter en stund, skal du se». For når barnet ikke lenger tør å vise tårene, fordi det vet det ikke har noen hensikt, har det kapitulert.

– Bruk aktivt foreldrene som samarbeidspartnere og en styrke. Og let alltid etter det positive hos barnet: Hva er dets styrke, hva liker det å gjøre, hva kan det, hvordan er humøret? Ved å ha et slikt fokus i møte med barnet, har du et godt utgangspunkt. Det du prater om barn, gir grunnlag for hvordan andre oppfatter barnet, oppfordrer Bjaberg.